29/08/2025
Jeg tror aldri kroppen kommer til å fascinere meg! Igår hadde jeg en opplevelse som jeg har lyst til å dele med deg.
På vei til Tønsberg igår fikk jeg en skikkelig reaksjon. Jeg var på vei til sykehuset for en kontroll. Det var flere uker siden jeg hadde fått innkalling, så det kom ikke brått på. Og det er over 2 år siden Steen døde. Lenge synes nok mange, men jeg tenker at det fortsatt er nært i tid.
Uansett - det siste 1,5 årene før Steen døde var vi periodevis mye inn og ut av sykehuset. For meg har det gitt følelse av trygghet å være der. Samtidig som det har vært mye stress og frykt involvert. Og den siste opplevelsen - da Steen døde - som antakeligvis sitter hardest i.
Igår visste jeg at jeg skulle inn i den samme heisen som jeg tok ut av sykehuset den dagen Steen døde. Jeg skulle i tredje etasje, mens Steen døde i fjerde. Jeg visste, men tenkte at "dette klarer jeg".
Da jeg satt i bilen kom reaksjonen. Kroppen begynte å skjelve. Jeg hakket tenner. Tårene sprutet. En reaksjon jeg bare måtte la skje. Lene meg inn i og stå i. Jeg hadde stresset litt for å komme av gårde, så jeg hadde kjørt uten oljer som kunne støttet.
Heldigvis gikk kontrolltimen bra. Og jeg har verdens beste søster som møtte meg etterpå. Vi satt mellom kantina og kiosken og pratet lenge. Både om Steen, timen min og om alt mulig annet. ❤️ Et forsøk på å hjelpe kroppen til å huske at ikke alt er "farlig" på sykehuset.
Selv om jeg prøver å "glemme" og "klare", så husker kroppen. Den prøver nok å "redde meg ut av farlige situasjoner". Traumer sitter godt i ja. Og ting tar virkelig lang tid. Spesielt for en utålmodig sjel som meg. Jeg har hele tiden vært bevisst på at jeg skal gi meg selv tid til å jobbe igjennom dette. Jeg var bare ikke klar over hvor tungt det skulle være.
Har du noen gode tips til å komme deg igjennom tøffe og vanskelige ting, så setter jeg innmari pris på om du vil dele ❤️