Brumunddal Fysikalske Institutt As

12/10/2025

194. Sunne Relasjoner

En gjenganger i min samtaleterapi med pasienter er arbeidet med grensesetting. Ordet «nei» er nærmest fraværende i manges vokabular, og hos enkelte brukes det aldri som et enkeltstående ord. «Nei» er for strengt, for uhøflig. Man opplever å trenge en grunn, en unnskyldning eller en hvit løgn. Det å ikke (kontinuerlig) gi av seg selv å tilby hjelp føles vondt og i beste fall ubehagelig.

Urovekkende mange av de som kommer til meg med smerter opplever å ha trøblete relasjoner der man opplever nære og kjente som sliter en ut. Man stiller opp i alt fra verv i barnas idrett, til flyttelass og dugnader. Isolert sett kan dette høres veldig normalt og lite bemerkelsesverdig ut. Både for de som stadig stiller opp og for leseren. Men merk ordet «stadig». For det kan fort gå under radaren i denne sammenhengen. Det som nemlig gjør disse tingene problematiske er doseringen. Hyppighet og intensitet. Spesielt i fravær av gjensidighet.

Vi mennesker har en merkverdig tendens til å innrette oss i hierarkier hvor vi blendes av mønstre og uvaner. Vi sier «ja» på autopilot og teller ikke repetisjoner. De fleste av oss er nok heller ikke så analytiske på dette. Vi holder ikke regnskap og handler etter den følelsen som kjennes best ut i øyeblikket. Og la oss være enig, det å si «ja» kjennes alltid bedre ut en nei. Hvert fall de første 3 sekundene.

Felles for mange av mine pasienter er smertetilstander og lite energi. Jeg har også tidligere skrevet om en opplevelse av at mange av de som søker meg for hjelp også virker over snittet rause, omsorgsfulle, empatiske og velvillige. Det er for meg så påfallende at jeg mener å se en rød tråd i det hele. Smerter, lav energi, givervilje- om ikke alltid glede.

Kjenner du deg igjen? Tenker du i det hele tatt over slike uheldige mønstre i ditt liv? Eller går det under radaren? Jeg tenker at et energiregnskap ofte er en nøkkel til tilheling. Vi har bare en gitt mengde energi hver dag, selv om denne varierer litt over tid. Dersom du har sykdom, nedsatt funksjon, smerter og/eller andre lidelser er det essensielt at kroppen får et overskudd til å «reparere».

Kanskje du alltid har vært kjent for å stille opp blant venner? Kanskje det alltid er du som blir kontaktet om noen trenger et par ekstra armer? Kanskje du til og med tar det som et kompliment at andre søker nettopp din hjelp? Kanskje har det også fungert i mange år, kanskje i flere tiår? Men så hinter (i kulissene) kroppen fra om at det er noe som ikke stemmer. Kanskje kommer vondtene oftere? Intensiteten øker? Episodene drar ut i tid? Kanskje blir de kroniske.

Kanskje har du også lett på steder som er godt avmerket «på kartet». Hvilke muskler eller sener er betente eller skadede? Kanskje det ene benet er lengre enn det andre eller bekkenet er skjevt? Vel, for det første er slike konkrete «funn» og asymmetrier mindre hyppig assosiert med smerter enn tidligere. Og dette er vitenskapelig god begrunnet. For det andre er et «smertekart» er aldri konkret, og triggere til smerter gjemmer seg ofte på steder vi faktisk ikke leter! Som i det psykososiale?

La oss dykke litt nærmere ned i materie gjennom å stille noen spørsmål:

-Har du en venn som stadig søker anerkjennelse, men sjelden eller aldri gir dette til deg?
-Har du venn som har en langt lavere terskel for å rise enn å rose?
-Har du kanskje til og med en venn som du ikke sist kan huske når ga deg et kompliment?
-Har du et familiemedlem som typisk kan snakke opp seg selv og i neste øyeblikk gjerne sende et kaldt stikk i din retning?
-Har du en manipulativ kollega som driver hersketeknikker via uforutsigbarhet og ustabilitet ?
Kanskje har du en kollega som bedriver usynliggjøring eller tilbakeholdelse av informasjon?
Kanskje du har en kjenning i den lokale idrettsklubben som er «dyktig» på latterligjøring, fordømmelse eller fordeling av skyld og skam?

Mine, etter hvert mange titusentalls møter med mennesker, avslører tydelige mønstre. Disse mønstrene er for åpenbare til at jeg tenker de er tilfeldige. Det virker klart at smertetilstander potensielt ernærer av mange andre faktorer enn fysiske skader, irritasjoner og betennelser. Sosiale og mellommenneskelige faktorer virker å være minst like fremtredende.

Kanskje finnes løsningen for deg også nettopp på dette området? Kanskje er det på tide med en liten opprydning der du rett og slett tvinger deg selv til å bli mer selektiv i hvem du omgås? Oppskriften vil nok i så fall være å oppsøke mennesker du føler bryr seg, føler med deg, og stiller opp selv når det ikke finnes noe belønning i andre enden. De sunneste forholdene finnes der ubalansene er minst.

Så er det viktig å minne om at det å søke etter ideelle balanser er dømt til å mislykkes. Den onde fetteren til søken etter gode relasjoner er søken etter det perfekte. Det er viktig å huske på at vi mennesker er grunnleggende forskjellige og ikke bestandig tenke at ubalanser i et forhold skyldes beviste hersketeknikker, vrangvilje eller ondskap. Noen ganger «skjer» forhold over tid og mønstre etablerer seg uten en overordnet hensikt eller mening bak. Man faller på en måte litt ned på «sin plass». Likevel tror jeg det er viktig å kikke litt næmere på hva ens plass er i sine relasjoner. Spør deg selv hvordan relasjonene, fra ditt fugleperspektiv, virkelig ser ut.

Det avgjørende spørsmålet dreier seg nok om hvordan relasjonen fungerer for deg. Og spesielt viktig er det dersom du har mye smerter og lite overskudd. Da vil relasjonelle ubalanser som tidligere var levelige plutselig bli dråpen som får ditt beger til å renne over. Og mange av mine pasienter kan kjenne seg igjen i en slik metafor. For det å ende opp med en langvarig smertetilstand eller sykdom starter gjerne med små snikende dråper som lister seg over kanten av begeret.

Dette med sunne relasjoner får aldri blitt helt konkret og oppskriftsmessig. Disse består av komplekse dynamiske prosesser som skapes fra øyeblikk til øyeblikk og som er mye lettere å analysere i etterkant enn å behandle forebyggende. Det vil si, din adferd i relasjoner kan likevel endres på bakgrunn av en etterpåklokskap på den måten at du blir litt klokere av det som skjedde i dag, i morgen.

Dersom du opplever at enkelte av dine relasjoner er mer nedbrytende enn oppbyggende er det kanskje på tide og ta en liten kalibrering av dine relasjoner. Spør du selv aldri om hjelp eller støtte men er stadig den som blir spurt? Gir du veldig mye mer enn du får? Blir du alltid spurt først i vennegjengen? Blir ditt ja tilsynelatende tatt som en selvfølge? Får ditt sjeldne nei ofte en sur kommentar, passiv-aggressiv reaksjon eller et surt smil? Eller kanskje er det ikke en fysiske bidrag som sådan som er i ubalanse, men emosjonelle ubalanser? Selv ser jeg levende for meg mennesker som kaster rundt seg av komplementer men så godt som aldri får noe i retur. Jeg kjenner også til de som, på en annen side, stadig er på fisking etter skryt og komplimenter, men aldri selv benytter anledningen til å rose tilbake. Til sistnevnte gruppes forsvar bør det kanskje nevnes at disse mønstrene kan være ubevisste og uten onde hensikter. På en annen side er dette til liten hjelp for dine (?) plager og smerter.

Til slutt vil jeg gjenta at sunne relasjoner ikke betyr perfekte relasjoner. Jeg vil også føye til at det ikke er jeg som kan definere hva leseren legger i sunne relasjoner, for dette vil også variere. Det viktigste er nok å finne ut hva en sunn relasjon betyr for deg, og om de du befinner deg i fungerer i ditt liv, i din hverdag. Ikke minst er det viktig å erkjenne at å komme ut av usunne relasjoner faktisk kan være det som gir deg og kroppen din det overskuddet som skal til for å bygge seg opp igjen og bli frisk fra langvarige plager.

Ha en fin dag!

Vh
Erland

25/09/2025

Hei!

Dere har kanskje lagt merke til at Mia ikke er på klinikken denne uken. Hun er hverken syk eller på ferie – men i hovedstaden på kurs!

Kursrekken hun deltar på består av: • Grunnkurs • Demens og psykisk helse hos eldre • Ortogeriatri og osteoporose • Forebygging av funksjonssvikt og fall

Vi gleder oss til å få henne tilbake med ny kunnskap og inspirasjon som kommer både pasienter og klinikken til gode 😊

19/09/2025

193. Konstruktiv kritikk

Det er mange veier til god helse. Vår familie, venner og sosial krets er en del av den arbeidsmodellen vi fysioterapeuter bruker som populært kalles den biospsykososiale (smerte-)modellen . Hvordan vi fungerer sammen med andre mennesker kan være helt avgjørende for både fysisk og psykisk helse. Sosialmedisin er ofte viktigere enn den medisinen du får i boks eller på glass. Men denne medisinen består ikke bare av sol, latter og sang. Jeg møter nok av folk som håper og tror at livet skal bli tipp topp bare man er ydmyk, snill, grei, omsorgsfull, empatisk, velvillig og raus. Hele tiden. Faktisk vil jeg nesten tørre å påstå at disse kvalitetene representeres i større grad hos folk som kommer for hjelp hos meg enn i resten av befolkningen. Mange gir for mye, og får for lite. Livet blir i ubalanse. Tanken blir tom. Overskuddet forsvinner og helseproblemene melder seg.

Vi kjenner alle noen som tilsynelatende elsker å påpeke andres feil. Kanskje som en kamuflert og gjerne ubevisst selvforherligelse? Kanskje som et godt alternativ til å skryte av sin egen fortreffelighet? Ved å dvele ved andres utilstrekkeligheter kan man nære sitt ego og føle seg overlegen. Det er i det minste lett å tenke at dette kan være motivene i tilfeller der man ikke forstår poenget med kritikken. Med dette mener jeg at kritikken (eller bemerkningene) ikke synes å kunne bidra til noen positiv endring. Dette kan være fra tilfeller hvor man har hengt jakka på feil knagg til at man har vasket hele huset men har glemt å tømme vaskebøtta etterpå. Det kan være at man angripes personlig i stedet for at saken det dreier seg om får fokus. Det kan dreie seg om hendelser i fortiden, som man naturlig nok ikke kan endre på, eller de kan dreie seg om grunnleggende personlighetstrekk, hvor man eksempelvis som introvert kritiseres for å ikke være mer ekstrovert. Så både motiver og former for kritikk kan være uheldige, for å si det mildt. Så finnes det bedre måter å løse utfordringene over på?

I dette innlegget ser jeg på en av de viktige men vanskelige mellommenneskelige samhandlingsformene som er viktig å lære seg. Både for seg selv, for mottakeren og hele den sosiale konteksten man befinner seg i, fra tid til annen. La oss se litt nærmere på «konstruktiv kritikk».

Dette med å gi gode og effektive tilbakemeldinger er en egen kunstform. Først og fremst fordi det er få av oss som liker «kritikk» uansett hva slags positiv merkelapp du måtte sette på den. Spesielt når den ikke er forventet eller etterspurt. Om man er forberedt eller har oppfordret andre til å fortelle ting som man selv gjør for dårlig eller feil i den hensikt av å bli et bedre menneske eller en bedre kollega er det noe annerledes. Man har på en måte stålsatt seg for andres «hugg». Likevel er måten tilbakemeldingene eller kritikken serveres på ofte avgjørende. For hva? For at tilbakemeldingen skal være mottakelig og effektiv!

Hva slags feedback som fungerer best er selvfølgelig også avhengig av hva slags person man er. Er man «tøff og hard» kan du kanskje ta imot det meste. På en annen side biter ofte den samme kritikken dårligst på de mest hardbarkede. Det du ga av tilbakemelding en dag kan være glemt den neste. Og da hjelper det jo lite for den «gemene hop» at kritikken er veloverveid og oppbyggende. De mest skjøre tar kanskje til seg mest av kritikken men vil kanskje samtidig føle seg mest krenket, rammet eller rystet av selv mild konstruktiv kritikk.

Å gi en effektiv statusrapport eller tilbakemelding kan også avhenge av mottakerens livssituasjon og humør. Om livets beger er fullt eller om man simpelthen har stått opp på feil fot kan en (oppfattet) noe negativ kommentar være nok til at det nevnte begeret renner over. Dette kan gi en fysisk og/eller verbal respons eller skape uheldige indre reaksjoner hos mottakeren. Alle disse tingene gjør det som regel vanskelig å vurdere om beskjeden som er gitt har falt til god jord eller ei. Om kritikken bærer frukter er naturligvis også avhengig av avsenderen. Måten man overbringer budskapet på er en nøkkel, og er avsenderen i en vanskelig og stressende livssituasjon kan tone og stemmeleie være nok til at en ellers semantisk fornuftig fremføring av budskapet være et hindre for en eller god konstruktiv kritikk.

Så til nødvendighet og timing. En livsfilosof sa en gang: «vil du ha rett eller fred?». Dette sitatet kan det være greit å ha lett tilgjengelig i pannelappen. Det kan fungere som en påminnelse om hvorfor du kommer med en form for kritikk. Hva ønsker du å oppnå? Vil det kunne frembringe noen viktig og varig endring hos mottakeren? For mennesker flest er opptatt av anerkjennelse, egenverd og selvhevdelse. Er det dette som driver kritikken?Et av de, ofte ubeviste, triksene vi bruker er å plukke på andres feil eller utilstrekkeligheter. Den samme livsfilosofen sa ved et annet tilfelle: «Catch people doing right!». Ja det høres bedre ut på engelsk, men på norsk blir det: «Ta folk i å gjøre rett!». Tenk litt på disse to sitatene. Blir det ikke en vinn-vinn-situasjon i det fleste tilfeller om man i det minste begynner i den retningen. Som en slags grunninnstilling. Det å begynne med en vennlig og oppbyggende innstilling til et annet menneske skaper grobunn for god kjemi, god dialog og i det hele tatt gode samarbeid. Jeg mener ikke at man skal gi falsk ros, men kanskje bli flinkere til å bemerke ting andre mennesker gjør som er bra. Dette vil vanligvis også gjøre at man skaper en liten buffer for konstruktiv kritikk når dette virker å være på sin plass.

Om og når man bør gi konstruktiv kritikk og når man kanskje bør la være er ikke så lett om man lever etter impulsmetoden. Altså, om man har for vane å agere før man tenker seg litt om er det nærmest uunngåelig å gå på en blemme i ny og ne. I hvert fall om man ikke har lært seg til å ta hensyn til andre som et slags grunnleggende kompass og instinkt i livet. Om man vet man har lett for å falle utpå med noen ubetenksomme kommentarer er nok første steg å erkjenne og bevisstgjøre seg disse tendensene eller denne adferden. Hvis man skal kunne kalle noe for konstruktivt bør det være nettopp det. Konstruktiv. Selve ordet defineres som oppbyggende, positiv eller nyttig. Dermed er det også lurt å puste med magen og tenke over hvordan kritikken fremlegges fremfor å la øyeblikkets følelser ta overhånd. Og husk; «det er ikke hva som blir sagt, men hva som blir hørt», som er avgjørende for kommentarens verdi.

Jeg har i tidligere innlegg skrevet om et av de grunnleggende prinsippene i ACT (acceptance and comitment therapy, «coaching»), nemlig såkalt «kreativ håpløshet». Denne øvelsen består i å stille seg en svært viktig spørsmålsrekke i livet, nemlig: «hva gjør jeg?»,» Hvorfor gjør jeg det?» Og; «hvordan fungerer det?». Dette kan gi mange viktige øyeåpnere i livet, og er ofte en god måte å endre sine uvaner på. Men dette spørsmålet kan også rettes mot ens forhold til andre mennesker i livet. Hvordan fungerer min adferd på de rundt meg? I tilfeller der tilbakemeldinger overfor andre er tema, så er dette grunnleggende selvkorrigerende resonering. Dersom man opplever at sin konstruktive kritikk sjelden når frem, så kan det skyldes alt fra lavt stemmeleie og lite autoritet til usaklighet, høyrøstethet og frekkhet i metoden. Så om du opplever å sjelden nå frem med din velmenende kritikk kan det skyldes mottaker, deg selv, eller begge.

Jeg tenker det er viktig å definere formålet med kritikken man ønsker å uttrykke. I terapeut-pasient-situasjoner er målet ofte relativt klart. Man ønsker å hjelpe pasienten til å gjøre sunne og bedre valg for seg selv. På arbeidsplassen kan det være et ønske at folk skal gjøre en bedre jobb. I privatlivet hos den nære familien kan kritikken ofte være mer planløs og impulsiv. Det samme på idrettsbanen, da spesielt i lagspill. Personlig opplever jeg vanligvis den minst konstruktive kritikken nettopp der. Gjerne malplassert og primitiv. Det å slå en feilpasning eller bomme på et skuddforsøk kan være nok til å få kritikk, til tross for at man prøver sitt beste. De fleste av oss har lært oss å bry oss minimalt om dette, men nye ansikter kan nok få en støkk av «kommentarklimaet». En litt interessant egenobservasjon eller «funfact» her er at ungdommen virker å være mye flinkere til å unngå den slags unødvendig kritikk på denne arenaen. Så her finnes det kanskje også håp .)

Mange er nok relativt ubeviste på hvordan man kommuniserer med andre. Dette gjelder for øvrig helt sikkert også meg selv, til tross for at liker å tro at jeg er bevisst nok og har lært nok på dette området til å levere noe over snittet. Min bevissthet på feltet kan kanskje også gjøre at jeg er mer oppmerksom på feil og fallgruver her. Eksempelvis kan jeg relativt lett observere folk rundt meg gi tilbakemeldinger som, i mine øyne, ofte virker ganske formålsløse. Det kan være alt fra bemerkninger og kommentarer på ting som, mot normalt, er glemt å gjøre, mot normalt til den nevnte feilpasningen på fotballbana.

Selv tenker jeg at det sjelden er en dårlig ide å enten forholde seg nøytral eller kikke etter positiviteter i møter med andre mennesker. Spesielt som «inngang». Er det en kompis du ikke har møtt på lang tid bør du kanskje ikke innlede med en sleivete kommentar, selv om du kanskje selv synes det er gøy. Selv om støvsugeren er satt litt på feil plass for en gang skyld, kanskje det beste for alle parter, inkludert deg selv, er å bite det i deg å sette den på plass uten å påpeke dette lille feiltrinnet. I det hele tatt tenker jeg det er viktig å se mer på hensikten enn utfallet i mange tilfeller. Hva var den sannsynlige grunnen til at personen «trådde feil»? Var det ubetenksomhet eller vrangvilje? Var det latskap eller forglemmelse? Var det et engangstilfelle eller er det gjentagende? Var det ondskap eller dumskap? («Hanlons Razor»).

Konstruktiv kritikk er tidvis helt på sin plass. Spesielt gjelder dette om uønsket adferd på jobb eller privat er gjentagende og dirkete ødeleggende for enkeltpersoner, familien eller den sosiale krets. Samtidig tenker jeg det er viktig å lage «buffere» for toleranse og ulikhet i alle sosiale settinger. Det er grunnleggende viktig å innse at folk tenker, tolker og handler ulikt, basert, i hovedsak, på gener og oppvekst. Selv har jeg et inntrykk av at mange bruker eget verdensbilde som rettesnor i livet, og kanskje har manglende forståelse for at ens oppfatninger og verdigrunnlag kan skille seg veldig fra naboen. En større åpenhet for naturlig mangfold gir derimot et langt bedre utgangspunkt for å kunne legge følelser til side når tilbakemeldinger skal gis.

Enkelte ting andre mennesker tenker, sier eller gjør kan kanskje forstås men ikke forsvares, som det heter. Dette betyr ikke at man bør tillate seg selv å korrigere andre mennesker etter eget forgodtbefinnende. I stedet tror jeg at man så godt det lar seg gjøre bør sette seg inn i det andre menneskets mulige utgangspunkt. Hvorfor tenker, sier og handler den andre personen som den gjør? Kan det være en god forklaring? Kan det til og med hende at dette mennesket fra et objektivt ståsted handler riktigere enn meg? Kan det være mine egne prinsipper, leveregler og kjerneverdier som hindre meg i å tenke riktig? Metakognisjon er et begrep som beskriver vår egen evne til å tenke dypere over hvordan vi tenker. Dette burde kanskje være et eget fag i grunnskolen?

Om man skal bli flinkere til å komme med konstruktiv kritikk tror jeg det er viktig å først vurdere:

1. Viktigheten med å komme med kritikk i utgangspunktet
2. Ideen om at det andre mennesket kan ha ulikt kompass i livet
3. Muligheten for at det er din egen oppfattelse som er gal
4. Om andre trår over dine grenser (og er dine grenser rimelige?)
5. Kritikkens fremførelse
6. Å gi mottakeren tid å rom til å komme med en respons

Jeg valgte punkt 1 over først av en grunn. Dette punktet mener jeg er det springende punktet, og det avgjørende spørsmålet man stiller seg selv om man vurdere å rette kritikk eller tilbakemelding til et annet menneske. Er det virkelig slik at denne kritikken er nødvendig for noe annet enn ditt eget ego? Gir du kritikken for at du (ubevisst?) selv skal føle deg overlegen gjennom om devaluere den andre personens tanker, handlinger eller oppfatninger? Vil kritikken sannsynligvis føre til endringer? I så fall hvilke, og til hvilken pris? Hva som er rimelig kritikk og hvor skillet går mellom urimelig og konstruktiv kritikk er en vanskelig vurdering. Dermed er intensjonene og forberedelsene avgjørende. Slik kan man lettere unngå gråsoner, utydelig kommunikasjon, misforståelser og dårlig stemning.

Noen vil kanskje tenke at jeg her krisemaksimerer og gir lite legitimitet eller høy terskel for konstruktiv kritikk. Kanskje tenker man at jeg hauser opp under et "krenkehysteri" eller er for «woke»? Vel, folk flest nok har gått av å jobbe med å bli mer robuste og resiliente, eller kanskje aller viktigst; å ta til seg kritikk, om denne er passende. Likevel er det egentlig kun mottakeren som kan avgjøre om hen blir krenket, fornærmet, såret eller devaluert i en gitt kontekst. Her er det ikke snakk om å bare «skjerpe seg» og «bli voksen». En slik fordumming av denne type debatter ser man litt for ofte, og bidrar ikke til vekst og læring for noen. Jeg tenker at det er sentrale her er å ta høyde for at folk føler forskjellig, og om «avsender» er av en mer uredd og robust art en mottaker gir ikke dette på noen måte fritak for avsender. Avsender vil aldri bli offer i en slik situasjon, med mindre mottaker reagerer disproporsjonalt på rimelig kritikk. (Samtidig kan det jo være at avsender retter kritikk mot mottaker nettopp fordi førstnevnte har følt seg som et offer, eller i det minste blitt urettferdig behandlet, i forkant.)

Dette med såkalt positiv kritikk vil aldri bli som ros og komplimenter. Så man kan kanskje heller ikke forvente at absolutt alle er mottakelig for kritikk i den forstand at det ikke vil endre deres tanker og handlinger. Likevel tenker jeg at alle har godt av sunn kritikk innimellom. Uten tilbakemeldinger blir det vanskelig å korrigere egen adferd, noe som blant annet kan skape inntrykk av at det ikke er noe å rette på. Det er ingen tjent med.

Til slutt vil jeg bare nevne at det er viktig å både bli flink til å levere konstruktiv kritikk og det å ta imot slik kritikk. Samtidig er det viktig for begge parter å være seg bevisst å holde kritikken på et saklig og oppbyggende plan. Det er viktig å forsøke å skape en likeverdig situasjon der partene yter hverandre grunnleggende lik respekt og at man så godt som mulig skaper en dialog (fremfor en monolog) der konstruktiv kritikk gis rom for å vurderes og besvares enten som direkte tilsvar eller i etterkant. På den måten kan man best mulig sikre at kritikken mottas, bearbeides, modnes og forhåpentligvis gir eventuelle nødvendige (?) endringer i fremtiden.

Ha en fin dag!

Vh

Erland

17/08/2025

En viktig påminnelse: Vær forsiktig med å stole på KI Chatbots når du trenger helsehjelp

AI chatbots like ChatGPT, Gemini, Copilot, Claude, and Perplexity are making their way into healthcare conversations—but how accurate are they when it comes ...

10/08/2025

192. Livsglede

Fagnerd som jeg er følger jeg en del fagflinke ressurspersoner på sosiale medier. Her er det massevis å velge mellom, så det å forsøke å filtrere bort folk som, i mine øyne, selv sliter med å filtrere bort støy, dårlige studier og kanskje i tillegg sliter med å resonere rundt vitenskapelige temaer, blir desto viktigere. Og så har vi de som repeterer hverandre, delvis fordi det er lettere å skape innhold for sine kanaler dersom andre gjør jobben først (?). Og så har vi de som faktisk sitter og leser mer eller mindre ordrett fra nettsider i sine informasjonsvideoer, vlogger eller hva man ønsker å kalle det. Da tenker jeg at man heller kan bruke tiden på noen annet. I det minste kan man jo bruke AI tjenester for å få oppsummert videoene, om man ønsker å være effektiv.

Wazim Zahid er en lege jeg har et litt ambivalent forhold til. Vi er ikke enige i alt, og det er vel for så vidt helt greit. Er man enig med alt en person sier og blitt en supporter/fan eller disippel er man på ville veier. Da kan man knapt si at man tenker selv. Tar man seg selv i å sette tommelen opp for alt en fagperson sier bør alarmklokkene gå. Men til poenget, jeg kikket på en video som Zahid la ut her for noen dager siden, og den traff humorknappen min så det sang. Han sa, sitat; «Hvis du erstatter en kopp av morgenkaffen din med grønn te, så kan du faktisk ta bort 85-90 prosent av den lille livsgleden du har igjen». Tygg litt på den. Eller rettere sagt, sipp litt på den. Da jeg klikket på den videoen satt jeg med fagbrillene på og forventet et og annet gullkorn om hvor bra grønn te var i det ene øyeblikket, til en aldri så liten (innvendig) latterkule det neste. Det første jeg tenkte er, mannen har en fantastisk humor bak den smarte fasaden. Det andre jeg tenkte var at han er uhøytidelig nok til å tulle litt med vitenskapen. Og det tredje, og det viktigste jeg tenkte var at bak humoren, ligger det et veldig viktig budskap.

I forrige innlegg skrev jeg om viktigheten av strukturert rehabiliteringstrening. Nå skriver jeg om et annet aspekt av livet som er minst like viktig. De små gleder. Kall det gjerne «guilty pleasures», sosialmedisin, livsnyteri eller et spark bak til illusjonen om det perfekte. Vi er her tilbake til det forslitte, men alltid aktuelle utrykket: «den gylne middelvei». For hvor mange av oss er det som sitter igjen med en formue av livsglede dersom vi stadig vekk streber etter det perfekte og plettfrie liv? Det finnes i dag en såkalt longevity-bølge. Dette er en slags menighet som streber etter å leve lengst mulig. Også best mulig hevdes det. Man skal altså leve et langt, friskt og godt liv. Lang «health span», som det kalles på internasjonalt. Det betyr at man skal være frisk og rask gjennom et langt liv. For meg personlig er ideen for det mest god. Dette er på en måte et motstykke til tanken om et hedonistisk liv, eller tanken om at meningen med livet er nytelse.

For de som lever slavisk etter longevity prinsippet vil nok forrige setning falle til dårlig jord. De vil nok hevde at meningen med deres liv er å leve så sterkt og friskt som mulig og at dette i seg selv gir den største meningen. Kanskje kan man sammenligne dette med toppidrettsutøveren med et mål for øyet; nemlig å bli best, bli mester! Meningen erstattes med målet. Kanskje forveksles med målet. Dette er kanskje best definert som «delayed gratification» på steroider. Man kjemper i måneder og år for å krysse målstreken først en dag. Noen blander her kanskje sammen «mål» med «verdi». En verdi definerer hva som virkelig betyr noe for en gitt person i denne personens liv. Det definerer hva som skaper en dypere mening, som en indre livskraft, som et kompass. Dette er noe man kan ha med seg hver time, hver dag, gjennom livet. Et mål er noe du når, kanskje på et brøkdel av et sekund, et eller annet sted der fremme. Og så er det selvfølgelig ikke min rett å blande meg opp i hva som er viktigst for alle og enhver. Målet mitt, om jeg kan kalle det det, er å gjøre leseren bedre kvalifisert til å vurdere hva hen søker i sitt liv. For mange, etter litt nærmere gjennomtekning, vil nok lande på at verdier tross alt er viktigere enn målsetninger. Så håper jeg at de fleste likevel ikke ender opp med å tenke svart-hvitt. Selv mener jeg at mål er kjempeviktig i mitt liv. Men at verdier er enda viktigere. Så for meg bli det «ja takk, litt av begge deler».

Livet vi lever er krevende. Vi mennesker er sammensatte skapninger. Når mulighetsrommene åpnes kan det bli litt «paralysis by analysis». Vi overtenker og overkompliserer. Kanskje får vi så mange mulige veier å velge at vi blir overveldet og handlingslammet. Om vi tar oss selv i at vi har mange valgmuligheter, og at disse i hovedsak er av de gode, kan vi trygt kalle det for luksusproblemer. Det er viktig å beholde perspektivene. Men så er det sånn at en felles streben for oss alle er å leve et best mulig liv for oss selv om med våre medmennesker. Det finnes mange hindre på veien, spesielt om man slutter å reflektere over konsekvensene av våre valg og handlinger. Det at hverdagen går på fast rutine føles nok godt og trygt der og da. Samtidig er en hjerne på sparebluss lite oppmerksom på langtidskonsekvenser. Fordi hjernens grunninnstilling er energibesparing og komfort er det viktig at vi også minner oss selv på nedsidene av å følge vår autopilot. Det å bryte ut av komfortsonen har jeg skrevet om en del ganger før, men påminnelser om viktige prinsipper kan knapt repeteres for ofte.

For om vi ønsker et langt liv, et friskt liv, en god helse, en funksjonell kropp, sosial tilhørighet, livets nytelser også så videre, må vi forsøke å balansere regnskapet. Et valg kan bringe deg i en god retning, et annet et dårlig. I den forbindelse vil jeg minne om et tips jeg også har nevnt en gang eller to før. Dette har stjålet fra (nettopp) en longevityforsker. Kanskje den fremste på dette feltet, nemlig Peter Attia. Hans prinsipp er rettet most kosthold, hvor han selv, etter mange år, har funnet ut at perfeksjonisme har for mange nedsider. Det lyder: «jeg spiser aldri to usunne måltider etter hverandre». For meg er dette et fantastisk prinsipp, som også kan overføres til andre områder. Har man en regel om at man aldri gjør «to dumme valg» etter hverandre, kan man kanskje, tross alt, få det beste av begge verdener. I det minste så godt det lar seg kombinere. For full pose og sekk kan man aldri få. Men kanskje kan man se for seg at man kan raske med seg halvfull, eller til og med tre kvart pose og tre kvart sekk, om man innarbeider gode leveregler. Hvordan dine leveregler ser ut skal får du selv finne ut av.

Ha en fin dag!

Vh
Erland