Gode relasjoner

04/12/2025

💔 Når det gjør vondt å være forelder til et voksent barn

Det finnes få ting som treffer så hardt som når et barn – også når de er voksne – trekker seg unna, blir sinte for “ingenting”, eller møter deg med kulde eller avsky.

Mange foreldre kjenner på:

🤷‍♀️ forvirring
💔 sorg
😨 skam
😣 maktesløshet

👉 «Hva har jeg gjort galt? Jeg har jo gjort så mye for henne!»

Her er noe viktig å vite:

💡 At barnet ditt bærer på smerte betyr ikke at du var en dårlig forelder.
Det betyr at du er et menneske – akkurat som alle andre foreldre.

🔥 Et sterkt sinne hos voksne barn handler nesten alltid om noe dypere

Voksne barns sterke reaksjoner handler sjelden om “det som skjer nå”. De handler nesten alltid om noe i fortiden som ble vondt, men ikke ble møtt eller reparert.

Bak sinnet finnes ofte:

😣 skam («Jeg er ikke god nok for deg»)
😢 ensomhet («Jeg var alene i det som var vanskelig»)
💔 sårhet («Hvorfor så du meg ikke?»)
😨 frykt («Jeg kunne ikke stole på deg når jeg trengte deg»)

Derfor er sinne ikke et tegn på at du har feilet.
Sinne er et rop etter en reparasjon.

Og radikalt ansvar kan reparere.

🌿 Radikalt ansvar = den sterkeste kjærligheten

Radikalt ansvar betyr ikke:

❌ at du tar skylden
❌ at du var en dårlig forelder
❌ at barnet ditt alltid har rett

Radikalt ansvar betyr:

✨ Du tar ledelsen i reparasjonen, fordi du har kapasitet til det.

Det handler om å kunne si:

💬 «Det gjorde vondt for deg»
💬 «Jeg ser det nå»
💬 «Jeg skulle ønske jeg møtte deg bedre da»

Ikke for å gå bakover og gjøre historien om.
Men for å gi barnet ditt en ny opplevelse nå.

🧡 Hvordan møter man et voksent barns smerte i praksis?

Her er tre helt konkrete måter å ta radikalt ansvar, uten å gå i forsvar:

✅ 1. Lytt uten å forklare

Når barnet snakker om noe vondt, si NESTEN INGENTING om deg selv.

🗣️ Si:
«Jeg vil gjerne høre mer.»
«Fortell hva dette gjorde med deg.»

🚫 Ikke si:
«Men jeg mente jo ikke…»
«Du misforstår…»
«Det var ikke sånn det egentlig var…»

Forklaringer skaper avstand. Nysgjerrighet skaper trygghet.

✅ 2. Speil følelsen – ikke fakta

Barnet ditt trenger ikke ditt minne.
De trenger at du ser deres følelse.

🗣️ Si:
«Det må ha vært ensomt.»
«Du må ha blitt redd.»
«Jeg kan se at du følte deg ubetydelig.»

Dette rolige språket virker sterkere enn tusen forklaringer.

✅ 3. Ta ansvar for opplevelsen

🗣️ Si:
«Jeg er lei meg for at det ble sånn for deg.»
«Jeg skulle ønske jeg klarte å være mer til stede da.»
«Jeg vil gjerne være der for deg nå.»

Dette smelter forsvar – både ditt og deres.

Det er aldri for sent å gi barnet ditt en ny opplevelse av kjærlighet, aksept og trygghet.

02/10/2025

Når vi blir trigget av våre barns atferd, handler det ofte ikke først og fremst om dem – men om oss.
Om den gangen vi selv var små, og våre følelser eller behov ikke ble møtt med trygghet.
Kanskje ble vi kjeftet på, kritisert, avvist eller overlatt til oss selv. Kanskje lærte vi at akkurat slik atferd ikke var velkommen, ikke tålt.

Og så, når vårt eget barn viser den samme siden av seg selv, vekkes noe gammelt i oss.
Et ekko av frykt. Et snev av skam. En smerte som tilhører vårt indre barn.

Å se dette – å gjenkjenne at det som trigges i oss er gammelt – kan hjelpe oss å møte både oss selv og barnet med mer rom, mer mildhet, mer kjærlighet.

05/09/2025

🧺🫠 Det handler (selvfølgelig) ikke om syltetøyet...

Har du noen gang kjent at du holder på å klikke fordi:

🫙 Han glemte å kjøpe syltetøy

📦 Han glemte å hente pakken

🧼 Klærne fortsatt ligger i vaskemaskinen – selv om han sa han skulle ta dem ut...

…og du plutselig kjenner en eksistensiell krise komme snikende?
“Hvorfor gjør han aldri det han lover? Er det sånn resten av livet skal bli?” 😤🙈

La oss være ærlige:
Det handler (nesten) aldri om syltetøyet.
Det handler om følelsen av å ikke bli sett, hørt eller tatt på alvor.
Og det er HELT normalt. Vi er mange som har det sånn.

💬 På Boosterkurset for par lærer dere akkurat dette:

✅ Hvorfor små ting kan trigge store følelser
✅ Hvordan dere bedre kan forstå og møte hverandres behov
✅ Hva som faktisk styrker kommunikasjonen og tryggheten i parforholdet
✅ Og hvordan dere kan få det mye bedre – uten å bli perfekte

📍 Sted: Maritim Hotel, Haugesund
📆 Dato: Søndag 14. september
⏰ Tid: Kl. 10–16
👫 Vi har plass til 3 par til!

💌 Meld dere på og bli med på en dag som garantert vil gi ny innsikt, god mat – og kanskje litt mindre syltetøy-frustrasjon ❤️

Hvordan kan en krangel om syltetøy føre til at Marthe og Håvard tenker på å gå fra hverandre? Etter at de fikk barn, opplevde de at diskusjoner om de minste ...

21/07/2025

"Hun burde ikke ha sagt det."
"Han skulle ha forstått."
"Nå må de skjerpe seg!"

Høres det kjent ut?

Burde-skulle-må-tenkning kan føles berettiget. Men den setter oss fast.
I frustrasjon. I maktesløshet.
Spesielt i relasjoner.

Men hva om vi heller sier:
🟠 "Han valgte å si det han sa. Det gjorde meg trist."
🟠 "Hun valgte å gjøre det hun gjorde. Det gjorde meg sint og såret."

Når vi begynner å se på andres handlinger som valg, i stedet for pliktbrudd, skjer det noe viktig:
Vi flytter fokuset fra dem – til oss selv.
👉 Hvordan påvirker dette meg?
👉 Hva trenger jeg nå?
👉 Hva vil jeg gjøre videre?

Andre mennesker har rett til å velge selv.
Og det eneste vi virkelig har kontroll over – er hvordan vi møter det som skjer.
Ikke hva de gjør. Men hva det vekker i oss. Og hvordan vi velger å svare.

💡 Det handler ikke om å gi opp eller slutte å bry seg.
Det handler om å bry seg klokt.
Om å ta eierskap til våre egne følelser og behov, i stedet for å forsøke å styre andres oppførsel.

For når vi gir slipp på burde-skulle-må…
…får vi ro.
…får vi klarhet.
…får vi makt til å ta gode valg for oss selv.

🌿 Å gi slipp på krav og møte virkeligheten som den er, kan være begynnelsen på både indre frihet og bedre relasjoner.

Den eneste du virkelig kan forandre – er deg selv.
Det kan være sårt å innse. Men det er også det som gjør deg fri.
Fri til å kjenne etter. Fri til å velge. Fri til å leve.

🧭 Når du tar ansvar for dine egne reaksjoner, behov og grenser – da begynner du virkelig å kjenne at du er sjef i eget liv.

23/06/2025

🌞 Ferietips fra psykologen 🌞
Ferien trenger ikke være perfekt for å bli god. Her er 10 tips som kan gi mer ro, mer glede og mindre stress i familien:

1️⃣ Snakk sammen før dere reiser
Hva håper du på? Hva trenger du? En liten prat om forventninger kan spare dere for mange frustrasjoner.

2️⃣ Lag rom for alles behov – litt hver dag
Start dagen med et lite "feriemøte": Hva er viktig for deg i dag? Ett ønske hver – stort eller lite 💬✨

3️⃣ Gjør det enkelt – spesielt med små barn
De trenger ikke Disneyland – de trenger deg. En pinne, en bekk, et teppe i hagen kan være magi 🧺🌿

4️⃣ Skru ned mobilen
Vær der du er. Ta fri. Varslinger kan vente. Livet skjer her og nå 📵💛

5️⃣ Normaliser småkrangling
Alle par krangler. Alle barn blir misfornøyde. Når det skjer: Pust. Paus. Dette er livet – ikke en feil 🫶

6️⃣ Gjør plass til mikropauser
Et minutt på en benk, en liten gåtur alene. Du fortjener pusterom ☕🍃

7️⃣ Gi hverandre velvilje – også når det knirker
Tolk hverandre i beste mening. Bak frustrasjon ligger ofte et behov som ikke er møtt 💞

8️⃣ Vær raus med takknemlighet
“Takk for at du pakket.” “Takk for at du ordnet frokost.” Små ord – stor effekt 🙏🌸

9️⃣ Vær snill med deg selv når du blir overveldet
Det er normalt å kjenne på trøtthet eller irritasjon. Si til deg selv: “Dette er vanskelig nå. Jeg gjør så godt jeg kan.” 💗

🔟 Minn deg selv på hva som betyr mest
Hva vil du at barna skal huske om denne sommeren? Hva vil du selv sitte igjen med? 🌅

💬 Hvilket tips traff deg mest?
🧡 Del gjerne videre til noen som fortjener en god ferie med lave skuldre.

20/06/2025

🧡 Når vi forstår og uttrykker behov, bygger vi kjærlighet

Bak alt vi sier. Bak alt vi gjør.
Bak kritikk, kjefting, tilbaketrekning, sinne og forakt –
ligger det alltid noe dypere:
Et menneskelig behov.
Et behov for å bli sett 👀, hørt 👂, forstått 💬, elsket ❤️.
Et behov for nærhet, støtte, trygghet, frihet, anerkjennelse og respekt.

Vi har det godt når våre viktigste behov blir møtt.
Og vi får det vondt når de ikke blir det.

I parforholdet er dette helt grunnleggende.

💭 Når vi ikke kjenner våre egne behov, og ikke klarer å uttrykke dem,
blir det også vanskeligere å få dem møtt.

🛠 Det kan vi gjøre noe med.

Når vi lærer oss å stille oss selv spørsmål som:
– Hva føler jeg nå?
– Hva trenger jeg egentlig?
– Hvordan kan jeg si det, slik at partneren min kan høre det?
…da begynner noe å skje.

Vi slutter å kritisere.
Slutter å vente på at den andre skal gjette.
Slutter å bruke taushet eller frustrasjon som språk.

I stedet begynner vi å kommunisere fra et ærlig og sårbart sted –
og det er stedet der kjærligheten kan vokse. 💞

20/06/2025

💬 “Du jobber jo alltid overtid! Du bryr deg jo ikke om familien din!”

Høres det kjent ut? Mange av oss uttrykker frustrasjon som kritikk. Vi håper kanskje at det vil få den andre til å endre seg. Men kritikk skaper sjelden nærhet. Det skaper avstand.

👉 Bak en hver kritikk ligger et udekket behov.

Hva om du i stedet sa:
“Jeg savner å ha deg hjemme. Jeg trenger hjelp med barna, og jeg trenger å kjenne at vi betyr noe for deg. Jeg trenger å vite at jeg ikke er alene.”

Når vi uttrykker våre behov i stedet for å kritisere, øker vi både forståelsen og nærheten.

❤️ Vil du lære mer? Bli med på Boosterkurs for par 14. september på Maritim Hotel i Haugesund

21/05/2025

Du er ikke ødelagt. Du er såret. Og såret kan heles.

Du er ikke ødelagt. Du er såret. Og såret kan heles.

Kanskje du har levd med stress i kroppen så lenge at det føles som normalen.
Kanskje du merker at du er på vakt – hele tiden. At det skal så lite til før du eksploderer, trekker deg unna, eller går i svart.
Kanskje du sliter med hukommelsen, følelsene, søvnen. Med å stole på folk. På deg selv.
Og du har kanskje lurt: Hva er galt med meg?

Svaret er: Ingenting.
Du reagerer helt naturlig på noe vondt som har skjedd.

Langvarig stress – som ofte kommer av belastende barndomserfaringer – setter seg i kroppen.
Og det setter seg i hjernen.

Hjernen din kan ha begynt å fungere annerledes.
Du kan få en overaktiv alarm (amygdala), mindre tilgang til følelseskontroll og oversikt (prefrontal cortex), og utfordringer med hukommelse og læring (hippocampus).
Det er ikke noe du har valgt. Det er en tilpasning. En overlevelsesstrategi.

Men her kommer det viktige: Hjernen kan forandre seg igjen.

Forskning viser at med riktig hjelp – trygghet, støtte, terapi – så kan hjernen reparere, bygge nye forbindelser og roe ned.
Endringene etter det vonde som har skjedd deg er ikke skjebnen. Det som en gang ble skrudd til for å overleve, kan skrus tilbake for å leve.

Så hvis du bærer på gamle sår, så vit dette:

✨ Du er ikke svak.
✨ Du er ikke håpløs.
✨ Du er ikke for sent ute.

Du er et menneske som har opplevd smerte – og som fortsatt har mulighet til å lære å lindre denne smerten, og lege sårene du bærer på.

Det er ikke din feil at du ble såret.
Men det er ditt håp at du kan begynne å lege.

21/05/2025

Sårene fra barndommen er ikke din feil.
Men du har en mulighet nå.
Til å lindre smerten din.
Ikke fordi du har skyld –
men fordi du fortjener noe bedre. 💛

Sårene du bærer med deg fra barndommen er ikke din feil.

Du gjorde det du kunne for å overleve. Du tilpasset deg et liv med udekkede behov og emosjonell smerte. Du utviklet strategier som hjalp deg den gang – selv om de kanskje skaper utfordringer for deg i dag.

Du er ikke ødelagt. Du er tilpasningsdyktig.

Og i dag – i dag har du en mulighet.
En mulighet til å gi deg selv det du aldri fikk.
Til å lindre smerten.
Til å forstå deg selv med mildhet.
Til å ta ansvar – ikke fordi du har skyld,
men fordi du fortjener noe bedre.

Sårene du bærer er ikke din skyld.
Men du trenger ikke bære dem lenger.
De kan heles.
Du kan heles.

24/04/2025

Det finnes ikke feilfrie foreldre. Men det finnes foreldre
som tar ansvar for sine feil. Må dette diktet inspirere deg til å ta radikalt ansvar i foreldrerollen. Må det inspirere deg til å legge til side egen skam og egen frykt, slik at du kan gi et betingelsesløst og hjertefølt "Unnskyld" når du tråkker feil.

Mitt barn,

Du kom til meg –
liten, åpen,
avhengig av alt
jeg var,
og alt jeg ikke visste
at jeg bar med meg.

Ditt blikk søkte svar
i mitt ansikt.
Dine tårer spurte
om jeg tålte dem.
Din uro, ditt raseri,
dine nei og dine ja,
var spørsmål
som ventet på
min trygghet.

Og noen ganger –
svarte jeg ikke.
Ikke riktig.
Ikke nok.
Ikke i tide.

Jeg hevet stemmen
da du trengte ro.
Jeg trakk meg vekk
da du trengte nærhet.
Jeg kalte deg vanskelig –
når det var jeg
som ikke forsto.

Men du er barnet.
Du kom ikke for å bære meg.
Jeg kom for å bære deg.

Det er mitt ansvar
å reparere,
når noe brister mellom oss.
Mitt ansvar
å si unnskyld,
selv når du avviser.
Mitt ansvar
å komme tilbake,
selv når du slår med små hender
fordi jeg gikk for tidlig.

Når jeg svikter deg,
som jeg vil gjøre –
ikke én gang, men mange –
så vil jeg vende tilbake.
Med åpne øyne.
Med åpne armer.
Med åpne ord:
"Det var ikke din skyld."

For din smerte
kan gro,
om jeg tør å møte den.
Om jeg ikke beskytter
min egen skam
mer enn din trygghet.

Jeg bærer deg,
og jeg bærer
ansvaret
for at du skal få kjenne
at du er elsket,
at du er verdig,
at du er trygg,
bare fordi du er til,
uten at du trenger å gjøre deg fortjent til det på noe vis.
Selv når du avviser meg,
så vil jeg bære deg, elske deg, beskytte deg.

Alltid.