Psykehuset

28/11/2025

Psykiske problemer løses ikke i hjernens bio-masse. Psykiske problemer løses i sinnet, støttet av vedkommedes personlighet. Noen ganger blir påkjenningene for store. Da vil det oppstå en psykisk reaksjon. Det kan skje oss alle!
"Antipsykotisk" medisin kurerer ikke reaksjoner i sinn og personlighet, men kan virke symptomlindrende for de som trenger det.
Medikamentene virker gjennom skadevirkning. Bryter ned kropp og hjerne og er til hinder for naturlig tilfriskning. Derfor er det uetisk og faglig uforsvarlig å tvangsmedisinere friske hjerner med nevroleptika.

27/11/2025

TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID
Nr. 4 (2025)

"Bipolar lidelse - sykdom eller personlighet"

G.H.Kristiansen (Erfaringsformidler, tidligere ingeniør og yrkesfaglærer)

"En nyere teori utfordrer sykdomstenkingen gjennom å forklare mani og psykose som reaksjon på noe. Dette noe kan skyldes traumer i oppveksten, store psykiske påkjenninger i en livskrise, ulykker, krigshandlinger, fysisk sykdom osv. Alt i alt handler dette noe om ytre miljørelaterte påkjenninger som folk må få avlastning fra, før symptomene eskalerer. En ny tjeneste som flere kommuner har tatt i bruk kalles Hjelp som hjelper eller Hjelpa modellen. Den har sitt utspring i Stangehjelpa ledet av psykolog Birgit Valla. Behandlings strategien går ut på at hjelperne må komme tidlig til med støtte og avlastning. Den psykoseutsattes hjerne skal få ordne opp mest mulig selv, med minst mulig bruk av medisiner. " sitat fra artikkelen.

20/11/2025

I den offentlige helsetjenesten har vi fått den merkelige situasjonen at pasienter og behandlende lege/psykiater står steilt mot hverandre i en opphetet og polarisert debatt. Legene vil fortsette som før, mens pasientene krever et paradigmeskifte med mindre bruk av tvang og medisiner som ikke kurerer, men bare til en viss grad virker lindrende for inntil 20%
-Den 26. - 28. november 2025 blir rettssikkerhet en for psykiatriske pasienter prøvet i lagmannsretten av Inger-Mari Eidsvik på vegene av oss alle. Hun står der alene med Staten som motstander.
FAKTA FRA PASIENT PERSPEKTIVET
Spesialisthelsetjenesten møter pasientene med innstillingen "Hva er galt med deg?" Hvis leger/psykiatere finner nok feil de kan krysse ut i standard skjema, gir de pasienten medisinsk dop, morgen og kveld, bak låste dører, passivitet og taushetsplikt. Pasienten holdes innesperret på avdelingen en ukes tid før behandler kommer tilbake for å sjekke om medisinene har hatt virkning. Det er samme lege som har beordret "medisinen" som også vurderer effekten av den. Fra utvendig observasjon. De bløffer ofte om "god" virkning i journal, men medisinsk dop har bare bedøvende effekt, kurerer ikke og i 30 år har jeg ut fra egen erfaring og logisk refleksjon påstått at psykofarmaka er til hinder for naturlig tilfriskning og derfor bare bør brukes i en avgrenset periode. For de som trenger det.
I dag er min påstand også at psykiatrien i Helseforetaksmodellen og pakkeforløpene produserer nye pasienter og at brukermedvirkning ikke har noen virkning. Det var bedre før.
Dersom "spesialistene" IKKE finner nok symptomer for en innleggelse, blir pasientene avvist og sendt hjem til de blir syke nok. Norge er et farlig land for de sensitive. Det er de som merker trøkket først! Det er også undersøkelser som bekrefter at medisinsk dop kan gjøre folk aggressive og farlige.
NY TILNÆRMING
En ny tilnærming brer om seg i pasient og pårørende miljøene. Et økende antall fagfolk slutter seg til . Innstillingen går ut på at noe vont har hendt pasienten. "Kom la oss snakke om det". Få en sosionom på banen som kan hjelpe til med praktisk avlastning som å betale regninger, kontakte pårørende som kan ta vare på eventuelle kjæledyr og mindreårige barn. Hjelpe til med å finne nytt husvære, søke utdanning osv.
Klageinstansene, rettsapparatet og media svikter psykiatriske pasienter. Vi er ikke økse-mordere. Vi er alt fra bestemødre til de vakreste ungdommer som kommer inn på avdelingen medbringende gitar. Vi er de sensitive. Vi er de som har ekstra årevåkenhet og reaksjonsevne. Vi er varslere om feilslått samfunns struktur, bestemt av politikere. Bare noen få pasienter er så preget av traumatiske opplevelser eller dop, at de blir utilregnelig farlige. Av de 20% som kan ha nytte av medisinen, kanskje inntil fem prosent blir farlige. Det er et enkelt regnestykke; 80% må få en annen behandling som ikke inneholder tvang med medisiner de ikke har nytte av. I dag blir alle behandlet likt etter eksperiementell og tilfeldig "prøve seg frem" metode.
Medisin sies å være bærebjelken i en "behandling" som ikke er til pasientens beste. Jeg mener vi har bevis nok for at dette ikke er faglig eller etisk forsvarlig.

19/11/2025

TREUME TERAPI
Må bli en del av behandlingen i spesialisthelsetjenesten.

Shared with Dropbox

16/11/2025

"Pasientrom 42 - to år på lukket avdeling"
(J.M.Stenersens forlag AS 2025) Nikoline Riis Lindahl

Boka handler om tvangsbehandling av Anoreksi. Hvis man kan kalle det "behandling". Boka er bakgrunn for nominasjon av forfatteren til ytringsfrihetsprisen. Jeg leste boka med stor interesse. Ikke fordi jeg er rammet av anoreksi, men heller tvert imot overspising. Til tross for det fant jeg flere likhetstrekk.

Behandlingen tar utgangspunkt i at "noe er feil" med pasientene. Dette "noe" skal fikses med trusler og tvang. Årsak og ressurser blir ikke sett på som relevant. I siste del av boka forteller Nikoline om positive møter med psykolog og traume terapeut. Det var de som hjalp henne etter to år med tvang som nesten utslettet henne.

Jeg tror anoreksi er en form for selvskading. Disse jentene (og guttene) må ha en enorm viljestyrke for å klare å nekte seg selv mat. Kunne det vært en ide å kanalisere denne viljestyrken over på noe annet? Dans for eksempel som er en av de mest fysisk krevende disiplinene..... eller svømming!

13/11/2025

13. november 2025

SYK I HODET ER EN PÅSTAND SOM DREPER
Den folkefinansierte psykiatrien er rigget slik at den "dyrker frem" psykiske lidelser.

"Spesialistenes" kunnskapsovertro handler, på legers vis, om sykdom og medisiner som ikke kurerer, lammer hjernen og er til hinder for naturlig tilfriskning. Psykiske utfordringer løses ikke i spesialisthelsetjenesten. Ikke i kommunen heller, for der skal det spares. Pasientenes mentale utfordringene legges lokk på og traumene fryses med medisin. Livet ut. Hvis pasienten ikke vil, så skal han. Behandlings regimet benytter tvang og trusler som metode.

Kunnskapsbristen går ut på at de såkalte spesialistene påstår at en sykdom utvikler seg i pasientens hjerne, nesten som kreft. Eller at hjernen har kommet i kjemisk ubalanse som kan repareres med enda mer kjemi. Etter tilfeldighetnes metode. Det er mange som har blitt forledet til å tro på propagandaen til Legemiddel industrien. Det er oppsiktsvekkende at Paulsrud rapporten fra 2011 (Hdir) viser at bare inntil 20% har nytte av medisinene som blir anbefalt av myndighetene og gitt til alle.

Mange pasienter benytter seg av sin rett til å klage på tvangsmedisinering. Det fører som regel ikke frem der myndighetenes veiledere og anbefalinger er fulgt. Det er jo nettopp derfor pasientene klager!!!! Veiledere og anbefalinger er ikke til pasientenes beste, de er til for å beskytte samfunnet mot plagsomme individer. (Som ofte blir plagsomme pga feilbehandling) Den skadelig praksisen kan fortsette fordi helt vanlige folk i krise blir påført et Stigma som forklarer dem som "syke i hodet" og farlige. Det er psykiaternes egen fagforening som er ivrigst med denne feilinformasjonen og folk flest tror på det.

Noen pasienter kan bli farlige. Kanskje inntil 5% tror jeg (det er sikkert statistikk på det). De såkalte "Spesialistene" behandler alle likt, med de samme skadelige medikamentene. De klamrer seg til løgn og bløff om hjernesykdom og kjemisk ubalanse siden deres profesjon står i fare dersom sannheten kommer frem.

Psykiatere har en enkel jobb som går ut på å ordinere medisinsk dop straks de møter en ny pasient. På akuttavdelingen blir pasienten så overlatt til seg selv bak låste dører, isolasjon, passivitet og taushetsplik. Psykiater kommer tilbake etter en uke for å observere medikamentenes virkning. Det er slik de dyrker frem sinnslidelsen.

I Lappland blir 80% av pasientene friske og arbeidsføre igjen med en annen behandlingsmetode. I Norge avvikles BET-behandlingen til tross for gode resultater. Forklaringen er at enheten ikke er bærekraftig.....for Vestre Viken HF. Det at behandlingen kanskje oppleves som bærekreaftig for pasienter som har blitt friske igjen er ikke tatt med i regnestykket. Jeg utfordrer samfunnsøkonomene med Finansministeren i spissen til å ta for seg det regnestykket.

Pasiener som blir arbeidsføre igjen betaler skatt og sparer sykehuset for innleggelser til 10 000,- pr døgn. Det er til enhver tid 6000 innlagte pasienter i psykiatrien. Dersom 80% av dem unngår å bli svingdørspasienter, kommer i arbeid og betaler
100 000,- i årlig skatt, er jo dette ikke verdens mest kompliserte regnestykke.

"Syk i hodet" teorien lever. Saksbehandlere i klageinstansene henlegger nesten alle saker. I beste fall kan man få 50 000,- for et ødelagt liv. Psykiske plager er ikke sykdom og kunne vært kurert for de fleste. For å få medhold i en klagesak betinger det saksbehandlingsfeil og ikke feilmedisinering med tvang som ofte er fakta. Dette er myndighetene som må stå til ansvar for.

Som regel er hjernen fullt ut kapabel til å reparere seg selv, men det krever riktige virkemidler og minst mulig skadelig medisin. Kunnskapen er der. Jeg har registrert at mange psykiatriske pasienter ofte er svært kloke og reflekterte, mens psykiatere fremstår som enkle, uten evne til refleksjon og ikke modige nok til å forlate det oppkjørte sporet. Derfor er det kanskje naturlig for dem å yte massiv motstand mot endring, ønsket og krevd av pasientene deres.

Jeg har gjennom 30 år motsatt meg å få min hjerne manipulert av idioter, men idiotene har fått anledning til å benytte trusler og tvang som "behandlings" metode. Før i tiden var helse og omsorg kvinners domene hvor målet var å få folk friske igjen. Sinnets helse er nå dominert av menn og målet er intern økonomisk bærekraft. Denne målsettingen bør endres umiddelbart!

12/11/2025

BLAKSTAD PSYKIATRISKE SYKEHUS HAR
FLYTTET til samlokalisert sykehus i Drammen

Ved Klinikk for psykisk helse og rus, Vestre Viken, har arkitekter, brukergrupper og helsepersonell jobbet tett sammen om farger, utforming og sikkerhet. Bak ligger 10 års prosjektering og planlegging.

09/11/2025

Betingelsen for å benytte psykofarmaka som hoved behandling er troen på at noe er galt med pasientens hjerne, som leger skal "fikse".

Werner Christie påpeker at rådende oppfatninger i psykiatrien ikke gir noen gode forklaringer på emosjonell smerte: - Derfor er det antakelig mer relevant, pragmatisk og effektivt å tilnærme seg det på det psykososiale nivået, skriver han.

07/11/2025

SYK I HODET ER EN PÅSTAND SOM DREPER
Den folkefinansierte psykiatrien er rigget slik at den "dyrker frem" psykiske lidelser.

"Spesialistenes" kunnskapsovertro handler, på legers vis, om sykdom og medisiner som ikke kurerer, lammer hjernen og er til hinder for naturlig tilfriskning. Psykiske utfordringer løses ikke i spesialisthelsetjenesten. Ikke i kommunen heller, for der skal det spares. Pasientenes mentale utfordringene legges lokk på og traumene fryses med medisin. Livet ut. Hvis pasienten ikke vil, så skal han. Behandlings regimet benytter tvang og trusler som metode.

Kunnskapsbristen går ut på at de såkalte spesialistene påstår at en sykdom utvikler seg i pasientens hjerne, nesten som kreft. Eller at hjernen har kommet i kjemisk ubalanse som kan repareres med enda mer kjemi. Etter tilfeldighetnes metode. Det er mange som har blitt forledet til å tro på propagandaen til Legemiddel industrien. Det er oppsiktsvekkende at Paulsrud rapporten fra 2011 (Hdir) viser at bare inntil 20% har nytte av medisinene som blir anbefalt av myndighetene og gitt til alle.

Mange pasienter benytter seg av sin rett til å klage på tvangsmedisinering. Det fører som regel ikke frem der myndighetenes veiledere og anbefalinger er fulgt. Det er jo nettopp derfor pasientene klager!!!! Veiledere og anbefalinger er ikke til pasientenes beste, de er til for å beskytte samfunnet mot plagsomme individer. (Som ofte blir plagsomme pga feilbehandling) Den skadelig praksisen kan fortsette fordi helt vanlige folk i krise blir påført et Stigma som forklarer dem som "syke i hodet" og farlige. Det er psykiaternes egen fagforening som er ivrigst med denne feilinformasjonen og folk flest tror på det.

Noen pasienter kan bli farlige. Kanskje inntil 5% tror jeg (det er sikkert statistikk på det). De såkalte "Spesialistene" behandler alle likt, med de samme skadelige medikamentene. De klamrer seg til løgn og bløff om hjernesykdom og kjemisk ubalanse siden deres profesjon står i fare dersom sannheten kommer frem.

Psykiatere har en enkel jobb som går ut på å ordinere medisinsk dop straks de møter en ny pasient. På akuttavdelingen blir pasienten så overlatt til seg selv bak låste dører, isolasjon, passivitet og taushetsplik. Psykiater kommer tilbake etter en uke for å observere medikamentenes virkning. Det er slik de dyrker frem sinnslidelsen.

I Lappland blir 80% av pasientene friske og arbeidsføre igjen med en annen behandlingsmetode. I Norge avvikles BET-behandlingen til tross for gode resultater. Forklaringen er at enheten ikke er bærekraftig.....for Vestre Viken HF. Det at behandlingen kanskje oppleves som bærekreaftig for pasienter som har blitt friske igjen er ikke tatt med i regnestykket. Jeg utfordrer samfunnsøkonomene med Finansministeren i spissen til å ta for seg det regnestykket.

Pasiener som blir arbeidsføre igjen betaler skatt og sparer sykehuset for innleggelser til 10 000,- pr døgn. Det er til enhver tid 6000 innlagte pasienter i psykiatrien. Dersom 80% av dem unngår å bli svingdørspasienter, kommer i arbeid og betaler
100 000,- i årlig skatt, er jo dette ikke verdens mest kompliserte regnestykke.

"Syk i hodet" teorien lever. Saksbehandlere i klageinstansene henlegger nesten alle saker. I beste fall kan man få 50 000,- for et ødelagt liv. Psykiske plager er ikke sykdom og kunne vært kurert for de fleste. For å få medhold i en klagesak betinger det saksbehandlingsfeil og ikke feilmedisinering med tvang som ofte er fakta. Dette er myndighetene som må stå til ansvar for.

Som regel er hjernen fullt ut kapabel til å reparere seg selv, men det krever riktige virkemidler og minst mulig skadelig medisin. Kunnskapen er der. Jeg har registrert at mange psykiatriske pasienter ofte er svært kloke og reflekterte, mens psykiatere fremstår som enkle, uten evne til refleksjon og ikke modige nok til å forlate det oppkjørte sporet. Derfor er det kanskje naturlig for dem å yte massiv motstand mot endring, ønsket og krevd av pasientene deres.

Jeg har gjennom 30 år motsatt meg å få min hjerne manipulert av idioter, men idiotene har fått anledning til å benytte trusler og tvang som "behandlings" metode. Før i tiden var helse og omsorg kvinners domene hvor målet var å få folk friske igjen. Sinnets helse er nå dominert av menn og målet er intern økonomisk bærekraft. Denne målsettingen bør endres umiddelbart!

03/11/2025

TULLE MATTE

Forskere har nå funnet 36 gener knyttet til bipolar lidelse. – Dette er et viktig skritt mot å forstå de genetiske faktorene bak lidelsen. Det kan forbedre hvordan tilstanden behandles i fremtiden, sier forsker.

01/11/2025

PSYKISKE REAKSJONER ER IKKE ARVELIGE
Publisert: 29. august 2017. Endret: 22. oktober 2018, NAPHA
Gunn Helen Kristiansen

Tidligere har jeg betraktet de forskjellige forståelsesmodellene for psykisk sykdom som en slags faghistorisk utvikling, men nå har jeg lært noe nytt som jeg tror er veldig viktig. Alle sykdomsmodellene hører hjemme i et felles univers. Når beslutningstakere, behandlere, terapeuter og andre hjelpere kjenner alle sykdomsmodellene, kan de veksle mellom å bruke den ene eller den andre modellen i behandlingen i stedet for å henge seg opp i bare en av dem.

Psykologi må være et av verdens vanskeligste fag fordi det handler om noe usynlig som skjer mellom mennesker og inne i den enkeltes hode. Av og til oppstår det konflikter og traumatiske hendelser som kan føre til at folk reagerer kraftigere enn til vanlig, men det er helt normalt. En liten gruppe mennesker har reaksjoner som hittil har blitt betraktet som psykisk sykdom. Dette er interessant. Hva er det som gjør noen psykiske reaksjoner til sykdom?
Det er kanskje naturlig å starte med en forståelsesmodell som handler om arv. Logisk sett er det neppe mulig å arve en psykisk reaksjon. Derfor må det en faktor til med i bildet. Enten en miljøpåvirkning eller en biologisk forutsetning som er genetisk overførbar. De fleste støtter seg til en sykdomsmodell som inneholder en kombinasjon av arv og miljø. Stress-sårbarhetsteorien forklarer psykisk sykdom som reaksjoner fremprovosert av hendelser i miljøet. Vi vet også at mangel på stimuli, kjærlighet og omsorg er den mest effektive av alle miljømessige faktorer når det gjelder å fremkalle psykisk sykdom. Folk blir fullstendig apatiske av det. På den andre siden kan en ulykke eller tapssituasjon piske i gang mange sterke følelser. Gråt og hysteri er psykiske reaksjoner som vil påkalle oppmerksomhet fra andre. Med trøst og omtanke går det meste over. Siden det er en tydelig forbindelse mellom en hendelse/fravær av hendelse og en psykisk reaksjon, kan psykiske reaksjoner umulig være arvelig. Det som eventuelt kan være arvelig er selve evnen til å reagere og måten det reageres på. Dette kan ikke regnes som en sykdom. Ikke i første omgang i alle fall.
Snakk om det som er vanskelig
Mange ekstraordinære psykiske reaksjoner ble i tidligere tider akseptert som profetier eller varsler om en samfunnsutvikling som var på feil kurs. I dag betraktes de samme psykologiske fenomenene som sikre tegn på galskap. Ved å definere spesielle psykiske reaksjoner som sykdom, blir folk som før ble friske ved hjelp av venner og familie, i dag tildelt en passiv rolle som pasient. I tillegg blir pasienten bærer av all skyld siden de fleste tror at sykdommen er arvelig. Relasjonsbygging og forsøk på relasjons reparering burde være ett høyt prioritert tiltak for pasienter med plagsomme psykiske symptomer, men dette blir ofte neglisjert. Av og til kunne det vært tilstrekkelig med en oppfordring til en av pasientens pårørende om å komme sammen mer og snakke ut om vanskelige ting. Det er ikke sikkert helsefagarbeidere trenger påta seg jobben med å organisere alt. Det er ikke riktig at ingen andre er å laste. Det miljøet stress-sårbarhetsmodellen handler om består stort sett av mennesker.
Spesialistenes sykdoms forståelse er ofte avgjørende for hvor effektiv den videre behandling vil bli. Nettopp derfor er det viktig at de klarer å forholde seg til mer enn en behandlingsmodell. Basert på egen erfaring tror jeg at psykisk uhelse bygger seg opp. Når den utsatte personen har nådd bristepunktet er begeret for sorger og bekymringer fullt. Da er det helt normalt at det kommer en reaksjon. Noen vil reagere med angst, andre med aggresjon. Noen ganske få reagerer med psykose. Måten vi reagerer på er det arven som bestemmer. Jeg betrakter ikke den arvelige reaksjonsevnen som en sårbarhet. Heller ikke er det en dysfunksjon eller en sykdom. Ikke enda. Men det kan den fort bli dersom de som har disposisjonen ikke får den riktige hjelpen. Jeg snakker ikke om adekvat medikamentell hjelp, men om en individuell medmenneskelig tilnærming. Til tross for at symptomene kan være like, er alle mennesker forskjellige og responderer på ulik stimuli. Symptomene er ikke en sykdom. De er tegn på at noe er galt i miljøet eller at gamle traumer trenger opp til overflaten og "ber om" å bli bearbeidet.
Arv eller ikke?
Arv er en sykdomsmodell som kan være hensiktsmessig å bruke ved kartlegging og utredning av alvorlige psykiske lidelser. Nesten alle behandlere spør en førstegangs pasient om det er en eller flere av slektningene som har en psykisk sykdom. Det er særlig to hovedgrupper som forbindes med arv; schizofreni og bipolar. Jeg kan se en fordel ved å kartlegge en eventuell familiær opphopning av den ene lidelsen for å kunne utelukke den andre. Eller for å slå fast at det ikke er noen i familien som har hatt sykdommen før, men den videre kartlegging og utredning kan fort bli en fallgruve for pasienten hvis det viser seg at han har en slektning med en diagnose. Da kan behandler og personale bli villedet til å lete etter tegn som matcher diagnosen i stedet for å sette i verk tiltak som kan fremme tilfriskning. Siden kartlegging og utredning nesten alltid skjer samtidig som pasienten blir medisinert, frykter jeg at det er mange pasienter som blir loset rett inn i en diagnose-bås det er umulig å komme ut av igjen.
Dersom også hjelperne i kommunen har en forståelse av alvorlige psykiske lidelser som en sykdom som er arvet fra mor eller far og som det ikke er så mye å gjøre med, da kan den videre behandlingen også bli veldig passiv og medisinfokusert. Selv opplevde jeg aldri mani og psykose som en sykdom som utviklet seg i hjernen min. Min opplevelse var mange emosjonelle belastninger i miljøet førte til en psykisk respons som løp løpsk og som fikk næring av alle medisinene. Alle foreldre har en gang løpt etter barnet sitt på full fart mot en fare. Barnet løper bare fortere og fortere jo nærmere du haler innpå. Da det skjedde med meg skjønte jeg at jeg ikke ville klare å innhente ungen. Så jeg stoppet og begynte å bruke stemmen. Jeg skrek og lokket om hverandre. Ungen stoppet, snudde seg og kom tilbake. Slik er det med psykiske reaksjoner også. Legene løper etter pasientene med piller og sprøyter og da er det ikke rart at reaksjonene eskalerer for noen.
Positivt å være aktiv
Jeg tror ikke noen kan bli friske av passivitet og medisinering. Det blir helt feil å benytte de samme sykdomsmodellene for psykiske utfordringer som for fysiske. Legene er vant til å behandle pasientene sine mens de ligger i en seng. Slik behandler man ikke psyken. Den mentale helsa er mye mer kompleks og sammensatt enn som så. Ved all sykdom er den indre kraften og viljen til å bli frisk svært viktig. I psykisk helsevern tar ikke spesialistene alltid hensyn til dette. Det er en økende gruppe pasienter som slett ikke vil ha medisiner, men slik tjenestene er utformet og slik spesialistene tolker psykiske reaksjoner må de stort sett ta medisiner allikevel. Det mest skremmende ved denne behandlingsmodellen er at folk som har alvorlige psykiske symptomer aldri blir friske. De blir fortalt at de må ta medisiner livet ut, men medisinene kurerer ikke og er til hinder for naturlig tilfriskning.
Et av de viktigste bidragene til bedring tror jeg er venner. Det å skape gode arenaer for å møtes er veldig viktig. Det å etablere møteplasser koster alltid litt penger, det trengs hyggelig personale og noen muligheter for sysselsetting. Det er hjemme i kommunen at tilfriskning skal skje. Ingen blir friske av å sitte passivt i sofaen hjemme hos seg selv. Jeg har selv opplevd depresjoner som gjorde det helt umulig for meg å komme meg ut for å delta på de tilbudene som var etablert i min kommune. Da fikk jeg vedtak om kommunal transport. En minibuss hentet meg på trappa klokka ni og sammen med flere andre reiste jeg bygda rundt før jeg ble levert på trappa til mitt Aktivitetshus. Slik holdt vi på ett år eller så, inntil jeg var godt ute av den tunge depresjonen. Så lang tid kan det ta, men det hadde god og varig effekt. Jeg har faktisk ikke vært fullt så deprimert siden. Moralen er; alle psykiske reaksjoner er ”normale” reaksjoner på en eller flere hendelser i miljøet. Reaksjonen kan være stor eller liten og jeg tror den er proposjonal med mengden av påkjenninger som har hopet seg opp. Det er ingen ting som tyder på at psykiske reaksjoner er sykdom, men det kan ta lang tid å oppnå bedring.

Kilde til inspirasjon
Psykolog og erfarer Arnhild Lauvengs disputas «Growing as a Person», 21. august 2017
Akershus universitets sykehus HF

26/10/2025

PSYKISK «SYKDOM» ER EN MYTE
-SOM ALDRI ER BLITT BEVIST

Psykisk «sykdom» er et begrep som mot bedre vitende benyttes bevisst for å beskytte egen profesjon og føre folk bak lyset. Profesjonen jeg snakker om er psykiatere. En psykiater må være utdannet lege før han eller hun kan ta fatt på videreutdanningen i psykiatri. Legeutdanningen består stort sett av kunnskap om kroppens anatomi og det medfører at en psykiater som regel vil betrakte hjernen som et organ på lik linje med kroppens andre organer. For en lege ser psykiske symptomer derfor ut som om hjernen er angrepet av sykdom. Psykiatriutdanningen foregår i regi av Helseforetakene for det meste, der etablerte psykiatere lærer opp legestudentene i en Mester-Svenn organisert kunnskapsflyt. Slik har kunnskapen holdt seg uendret siden 2. verdenskrig. Praksis foregår på akuttavdelingene i spesialisthelsetjenesten der studentene bare møter pasientene når de er på det aller sykeste.

På engelsk er sykdomsbegrepet utelatt. De to alvorlige psykose kategoriene omtales som schizofreni og bipolar disorder. Brukernes ønske er å komme bort fra sykdomstenkingen, slik at behandlingen i mye større grad kan bestå av dialog mellom lege og pasient. I norsk psykiatri går behandlingen ut på å forsøke å stoppe reaksjoner i sinnet med hjernemedisin (nevroleptika). Det finnes flere potente legemiddel å velge mellom. Alle virker gjennom skadevirkning ved at dopamingjennomstrømningene i hjernen hemmes. Medisinene er utviklet for en homogen pasientgruppe bestående av menn i schizofreni kategorien. Dette er pasienter som ofte har store og vanskelige symptomer. Uten særlig refleksjon benyttes de samme legemidlene på alle innkomne pasienter, etter tilfeldighetenes eksperimentelle metode. Kari får med andre ord samme medisin som Kåre og Ronny, selv om hun har en bipolar diagnose. Kåre og Ronny er kanskje fornøyd med medisin som ikke kurerer, men som for dem har lindrende effekt. Kari, Lise , Anne, Brita, Vera og Lotte har ingen positiv nytte av medisinen, men må ta pillene likevel, siden myndighetene anbefaler det. Hvis de nekter kommer straffe-sprøyta og tabletter som smelter på tunga. Medisinen har alvorlige livs avkortende bivirkninger.

Den norske psykiatrien er organisert som et hierarki hvor overlege og psykiatere befinner seg på toppen, med de forskjellige fagfolkene og miljøarbeidere under seg, klasse for klasse. En psykiater eller overlege er som regel så høy på seg selv at han sjelden evner å samarbeide med sine undersåtter. Det er bare leger som kan beordre medisin og av en eller annen merkelig grunn har piller og sprøyter blitt bærebjelken i all behandlingen av psykiske reaksjoner. Fra mitt perspektiv mener jeg psykologer og lærere burde hatt den rollen og at tverrfaglig samarbeid var en selvfølge. Siden reseptblokka er psykiaterens virkemiddel er det naturligvis viktig for profesjonen å få klassifisert psykiske reaksjoner som sykdom. Psykiaternes fagforening har tatt på seg den uetiske oppgaven det er å overbevise folket om at helt vanlige mennesker plutselig kan få en sykdom i hodet og at de derfor vil bli farlige dersom ikke «sykdommen» slås tilbake med sløvende medisinsk dop som ikke kurerer noe som helst.

Legemiddelindustrien har med sin lobbyvirksomhet klart å overbevise alle om at nevroleptika virker på samme måte som antibiotika. Forutsetningen for å bite på det agnet er myten om sykdom. Folk som selv har erfaring fra psykiske reaksjoner, kan fortelle at symptomene hadde en hensikt, at det var en oppvåkning eller virkelighetskonfrontasjon, at symptomene hadde mening og ga hint om årsak. Dette gjelder ikke alle pasienter naturligvis, men stadig fler slutter seg til den nye forklaringsmodellen etter hvert som de blir opplyst av likepersoner. Psykiske reaksjoner er ikke sykdom. Det er et potensial for helbredelse. (G.H.K 26/10-2025)