Psykehuset

27/02/2026

Gir mening for meg

Hva skjedde egentlig da opplysningene om Thorbjørn Jaglands sykehusinnleggelse nådde pressen?I denne episoden forteller journalist Jarle Aabø i detalj om kon...

20/02/2026

INGEN INTERESSEKONFLIKT
Leder av psykiaternes fagforening psykiater Lars Lien & co har klippekort i media. De oppgir som regel at de ikke har noen interessekonflikt. Det mener jeg er løgn.

Verktøyet til en psykiater er reseptblokka. En psykiaters stilling og posisjon er avhengig av trua på medisinenes virkning og den dominerende behandlingshypotesen bygger på den bio-medisinske tenkingen, som går ut på en antagelse om at pasienter med psykiske reaksjoner har en sykdom i hjernen som de kan korrigere med legemidler. Sykdoms teorien er omstridt.

Lien & co argumenterer først og fremst for sin egen overlevelse som høyt lønnede "fagfolk" med ubegrenset makt og troverdighet i alle posisjoner som berører psykiatri. Norsk psykiatrisk fagforening bløffer mot bedre vitende om kunnskapsgrunnlaget og er ikke opptatt av pasientenes interesser , mulighet for tilfriskning eller rettssikkerhet slik jeg opplever det.

Behandling i psykiatrien er lukket og taushetsbelagt. Den begynner ofte på en akuttavdeling, hvor folk ikke får komme før de har krysset grensen til å mangle beslutningskompetanse noe som betyr at lege/psykiater kan gjøre med pasienten hva de vil og begrunne det med "manglende sykdomsinnsikt". Pasienten får medisiner fra første dag. Behandlere kommer tilbake om en uke for å observere om medisinene har hatt virkning. Det er samme psykiater som ordinerer medisinen som vurderer virkningen av den. Dersom pasienten oppleves som rolig betraktet utenfra noteres det i journal at medisinen har hatt god effekt. Etthvert oppegående menneske vil avsløre at dette ikke er behandling, men kontroll.

De som har levd en stund husker kanskje da teknologien overtok faget til typografene? Det var et enormt fremskritt. Typografene ble med ett overflødige. Det er det samme psykiaterne er redde for nå. Frykten for å bli overflødige! Dersom pasientene blir friske med andre vrkemidler, vil de i stor grad miste sin makt og bli tvunget til å samarbeide. Psykiatrien vil kanskje bare trenge halvparten av de overleger og psykiatere som jobber i spesialisthelsetjenesten nå. Andre steder vil kanskje ikke ha bruk for noen. Så jeg kan virkelig ikke forstå annet enn at representanter for Norsk psykiatrisk fagforening står i en opplagt interessekonflikt.

11/02/2026

https://www.universitetsavisa.no/gunn-helen-kristiansen-psykiatri-psykisk-sykdom/psykiatriens-faglige-innhold-bygger-pa-en-misforstaelse/450324

- Medisiner vil naturligvis alltid ha en plass i psykiatrien, men ikke i samme omfang som nå. Behandling bør skje i tverrfaglige team som tilpasser seg pasienten, mener Gunn Helen Kristiansen.

10/02/2026

Standard behandling med nevroleptika kan få symptomene til å eskalere. Hos noen. Behandlingen kan føre til manglende beslutningskompetanse (psykose). Ingen vet hvilke pasienter dette gjelder (hva som kjennetegner dem) eller hvor mange. Ingen er interessert i å vite det heller. Hvis jeg skal gjette så er det vel logisk å anta at pasienter med det største symptomtrykket som angst, uro og paranoia har nytte av den bedøvende medisinen, mens de pasientene som hadde mindre symptomer og rikelig potensial for medisinfri tilfriskning, kan være de pasientene som reagerer motsatt på nevroleptika.

NOU fra 2011 (Hdir) og 2019 (regjering.no) forklarer at ca 20% av pasientene hadde nytte av medisinen. Det vil igjen si at 80% ikke hadde noen nytte av den, bare bivirkninger. En av "bivirkningene" er motsatt effekt, som i sin tur kan utløse manglende beslutningskompetanse og kanskje til og med en diagnose.

21/01/2026

Budstikka 21. januar 2026 (Asker og Bærum)

De psykiske helsetjenestene i Asker og Bærum har blitt kuttet med ostehøvel i flere år. Tiltak som var på Blakstad før, ble gradvis avviklet da psykiatri ble slått sammen med somatikk.

11/01/2026

TELLER MIN MENING
Gunn Helen Kristiansen 11/01-2026

Psykiatrien i Norge er i aller høyeste grad dominert av den bio-medisinske sykdoms tenkingen. Behandlingen baserer seg gjennomgående på medisiner som ikke kurerer, men har lindrende effekt for noen. Mange kaller det symptombehandling uten mål om å helbrede.

Psykiatere kan gjøre lynkarriere forutsatt at de kommer seg gjennom legestudiet først. Som profesjonen er ikke en psykiater særlig opptatt av de naturlige mentale ressursene pasientene faktisk har. Den medikamentelle behandlingen springer ut fra myten om at pasientene har en arvelig disposisjon for sykdom i hjernen som kan blomstre opp under miljørelatert stress.

Psykiatriens behandlingsteori springer ut fra legevitenskapens måte å forholde seg til sykdom på og er basert på en antagelse om at såkalt anti-psykotisk medisin (nevroleptika) virker på samme måte som antibiotika eller insulin. På psykiatriens spinkle kunnskapsgrunnlag er det ikke så viktig om dominerende behandler har evne til empatisk refleksjon eller kunne psykologi og tverrfaglig samarbeid for den saks skyld. Trusler, tvang , makt, bløff og løgn synes å være mer effektive virkemidler for å fortsatt bære en usikker gren av legevitenskapen. En myte om sykdom som for lengst har gått ut på dato og heller aldri har blitt bevist.

Talent og mentale tilfriskningsressurser anses å ikke være relevant i behandling av en hjernesykdom. Praksis ved mistanke om alvorlig psykisk lidelse går ut på å medisinere alle pasientene etter prøve-feile metoden (støttet av myndighetenes anbefalinger). Nevroleptika har bedøvende virkning og kan derfor med rette kalles medisinsk dop. Psykofarmaka overstyrer mer eller mindre alle andre tiltak og er til hinder for recovery.

Jeg har opplevd psykiske reaksjoner som hjernens eget forsvarsverk. Endret atferd påkalte umiddelbart pårørendes oppmerksomhet. I en forvirringstilstand lot jeg med villig følge med til lege. Hos legen kunne jeg enda forklare meg, til ingen nytte. (Herfra sviktet det for 30 år siden og det gjør det fortsatt). Vi ble henvist til psykiatrisk poliklinikk, hvor nye mannlige leger foretok en slags vurdering. Stresset hadde da redusert språket mitt. Viktig info gikk tapt på veien. En empatisk psykolog kunne ha snakket meg ut av forvirring og uro, men hun skulle ikke få komme på banen før nevroleptika hadde gjort sin tvilsomme virkning.

27/12/2025

Troverdig oppsummering fra Molde
https://tv.nrk.no/program/DMMR61001018?fbclid=IwY2xjawO8v7FleHRuA2FlbQIxMQBzcnRjBmFwcF9pZBAyMjIwMzkxNzg4MjAwODkyAAEe2yjmaluWLMyTWV0Q-i0yLaWz0I1FbBibHXwSza5_z0oO8Lu2ZbF24cRsnAg_aem_wFOojH7fjEyJB_P9JsmGLg

I likhet med mange lukkede anstalter rommet psykiatribygget på Oppdøl i Molde mange triste skjebner. Nå er de fleste av disse institusjonene nedlagt.

27/12/2025

SKRIVING SOM TERAPI -VIRKELIGHETEN SOM VÅPEN
Jeg kan visstnok dø 15-20 år før tiden på grunn av alvorlig psykisk lidelse. Siden jeg er 65 år og bestemor, har jeg kanskje ikke så lenge igjen da. Nå gjelder det å skrive ned det jeg vet og handle effektivt ut fra den posisjonen jeg har. Det gjelder flere andre bruker påvirkere også.

For det første så mener jeg at jeg ikke hadde en psykisk lidelse i det hele tatt da jeg havnet i psykiatrien. Jeg var utslitt og bekymret med vage symptomer som raskt eskalerte da jeg ble fraktet hit og dit for samtaler som ikke inneholdt et snev av empati eller forsøk på å stoppe eventuell symptom-utvikling med det vi nå vet har positiv effekt: Åpen dialog. Jeg ble innlagt på lukket akuttavdeling og fikk medisin utviklet i studier for og med menn med schizofreni, såkalt antipsykotisk medisin. Medisinen utløste innholdsløs og unaturlig psykose.

Nevroleptika er dopaminhemmende medisinsk dop. Jeg skal skrive mer om dette siden. Bare kort om en (ny) teori her nå. Når dopamin overføringene i hjernen hemmes, slukker etablerte tankebaner. Sunne som plagsomme! Jeg hadde bare sunne. Det dreide seg i hovedsak om tall, avansert matte og fysikk. Solide ressurser som kunne ha vært benyttet i behandling med tilfriskning som mål. Hvorfor ba de meg ikke om å telle til 100 når språket mitt var så fattig? Telle forlengs og baklengs. Gangetabellen. De visste ikke. Helsefagarbeidere har ikke så mye kunnskap i realfag akkurat, men de visste at jeg var ingeniør og hadde arbeidet med tall. Tallene kunne vært min døråpner til Åpen dialog, men det visste ikke jeg heller og jeg kunne ikke forklare det med ord jeg ikke hadde.

Dopamin hemmende vedlikeholdsmedisin forstyrret tanker og følelser jeg alltid hadde behersket før og utløste en bipolar 1 diagnose. (Det er min påstand.) Det tok bare 6 mnd å fremkalle en alvorlig psykisk lidelse med utgangspunkt i den sensitive personligheten jeg allerede hadde. Sånn driver de på! Det gjelder veldig mange andre pasienter også.

Da mine etablerte tankebaner for krevende matte ble medisinert bort, gikk jeg inn for å utvikle mitt begrensede talent for ord. Skriving som terapi med andre ord. Til å begynne med var det ikke rare greiene, men min skrive veileder sa at bare 5-10 prosent er talent. Resten sitter i rompa. Så sett deg ned og skriv. Øving gjør mester. Det gjorde jeg og jeg sendte tekstene mine i øst og vest. Med liten synlig effekt, men de er nå der i form av brev i arkiver rundt omkring. Helseministere har fått brev, klageinstansene, Helseforetakene, Departementet, Likestilling og diskriminerings ombudet osv.

Nå har det skjedd noe interessant: Etter hvert fikk jeg publisert alt jeg skrev i Dagens Medisin for eksempel. Nå blir det meste refusert. Det gjelder all annen kritikk fra brukerperspektivet også. (Jeg kaller dette for kunnskaps korrupsjon). Media vil ikke vite annet enn at vi er syke i hodet og farlige. Det selger. Behandlere i HF-ene har gjort seg utilgjengelige. Du finner hverken telefonnummer eller e-post til dem, men jeg skriver brev og ber om at brevet skal skannes inn i journal.

Et siste hjertesukk. Nå står det så mye meningsløs dokumentasjon i journalene på observert atferd at pasienter og pårørendes innspill drukner. En gang i tiden hadde jeg en "Ønske behandlings plan" scannet inn. Jeg laget planen selv da jeg var klar i hodet og ikke innlagt. Det var en god ide! Oppfølging forsvant da initiativtaker sluttet. Sånn er det hele tiden. Ønskeplanen er umulig å finne nå i all smørje av info om meg på det sykeste. Det som er scannet inn fra meg på det friske kan nok få håret til å reise seg på en ansvarlig behandler, men de slutter jo. Orker ikke å jobbe i det systemet her. Best å ikke scanne inn for mye.
27/12-2025 Gunn Helen Kristiansen

26/12/2025

FEILTOLKING AV DIAGNOSER
Psykiatriske diagnoser kan forstås som en beskrivelse av hvordan symptomene i en "psykoseutvikling" blir mestret eller ikke mestret i individets mentale potensial, det vil indirekte si hvordan vedkommende personlighet løser kriser. Personlighet er ikke en konstant, men inneholder talent og ressurser som kan komme til nytte i behandlingen når det ryker. Det mange er forledet til å tro er at psykiske symptomer som forvirring, vrangforestillinger og hallusiasjoner er tegn som beskriver sykdom i hjernens biomasse. Flere pasienter som har erfart psykose selv, beskriver fenomenet som hjernens eget forsvarsverk når påkjenningene ble for store. I Norge blir alle pasienter med mistanke om psykose-utvikling systematisk feilbehandlet med medisiner (nevroleptika) som kan fremprovosere aggresjon og fryse de psykiske utfordringene personen strever med. Nevroleptika virker gjennom skadevirkning, kurerer ikke, hindrer naturlig tilfriskning og har kun bedøvende effekt for noen få. Bare omlag 20% av pasientene har nytte av medisinene som for dem har lindrende virkning. Medisinen gis til alle etter myndighetenes anbefaling og Helsetilsynets oppfølging. I mitt regnestykke og i lys av egen erfaring betyr det at inntil 80% av pasientene, med mistanke om psykose, risikerer å bli feilbehandlet inn i livslang psykisk lidelse i den norske psykiatriske praksisen. "Behandling" anbefalt av Helsedirektoratet anses som adekvat. Ingen pasienter får medhold i klagesaker etter å ha mottatt "adekvat" psykiatrisk behandling. Pasienter og pårørende blir heller ikke trodd. Jeg opplever den særnorske psykiatrien som kunnskaps fattig. Det er strengt tatt praksis som bør gjennomgå en rettspsykiatrisk utredning og ikke allerede feilmedisinerte pasienter.

22/12/2025

KOPIERT FRA FACEBOOK
I en kronikk i Dagbladet 10.08.2007 skrev nå avdøde professor i farmakologi Ivar Aursnes om dette bedraget.
«Psykiater Richard Wyatt framsatte i 1991 en teori om at
ubehandlet psykose skader hjernen. I 1997 vedgikk han at teorien var spekulativ og ikke understøttet av observerbare fakta. Faktisk har erfaringen vist det motsatte.

En sammenstilling av langtidsstudier fra perioden 1984 til 1994 viste at det gikk dårligere med pasienter som hadde fått antipsykotika sammenliknet med kontrollgruppene. Det som er sikkert er at bruk av antipsykotika over tid skader hjernen.

21/12/2025

PSYKIATRI ER EN USIKKER "VITENSKAP"
En forutsetning for dagens forskning og praksis skulle man tro er forakt for pasientene, fordommer og fornektelse.

Psykiatrien som fag er en gren av legevitenskapen, noe som nesten forutsetter at pasientene betraktes som syke og helst burde ligge passive i en seng mens leger og psykiatere fikser dem....med medikamenter. Det er dette som omtales som den bio-medisinske sykdoms modellen.

Det finnes en annen forståelse av psykisk "sykdom". Pasientenes egen teori; Noen (kanskje mange) pasienter som har opplevd forvirring, vrangforestillinger og hallusinasjoner sier at fenomenet var en virkelighets konfrontasjon og en åndelig oppvåkning. Hvem er disse noen/mange og hvorfor opplever de psykose fenomenet så forskjellig fra den bio-medisinske sykdoms forklaringen? Dette ønsker ikke forskere med forankring i legevitenskapen å undersøke nærmere. Kanskje fordi det gir mer prestisje å finne årsaken til en alvorlig hjernesykdom enn å finne metoder som kan gjøre folk friske.

Sykdomsteorien er (heldigvis) omdiskutert. Teorien om "sykdom i hjernen" som følge av traumer og stress er heller ikke logisk, mener jeg, men symptomene kan anta en form slik at det kan se og oppleves sånn. Når denne pasientgruppen blir fortalt av en autoritet at de er syke i hodet, ja da er det lett for dem å tro på den falske forklaringen. Jeg hørte en pasient si som følger "Jeg har en sykdom i hjernen jeg ikke kan noe for og ikke kan gjøre noe med". Det kan være svært passiviserende å tro det.

Tallmateriale fra Jakku Seikkulas praksis i Finland viser at inntil 80% av pasientene kan bli friske og arbeidsføre igjen uten medisiner. De samme tallene kan BET-behandlingen i Vestre Viken HF vise til.

Psykiske problemer løses ikke i hjernens bio-masse, de løses i sinnet med det individuelle mentale potensialet hver og en pasient har. Den mentale kapasiteten er ikke statisk og kan til en viss grad styrkes gjennom læring og mestring. Derfor gir det ingen mening å lete etter feil, sårbarhet og disposisjon for en sykdom som trolig ikke finnes. Psykiske symptomer er en reaksjon på store belastninger i den konteksten pasienten befinner seg i. Psykiske symptomer har som regel en årsak. Forvirringstilstanden er et rop om hjelp og avlastning. Fenomenet er båret frem av evolusjonen, hvor familiens kvinner tok vare på den rammede. I dag er familiens kloke kvinner i full jobb og ikke fullt så kloke Gubber i hvite frakker har overtatt ansvaret for sinnets helse.

Stress-sårbarhets teorien blir glatt oversett i dagens psykiatri. Teorien kunne like gjerne hete "stress fordelt på motstands evne". Noen tåler mye, andre tåler lite. Det er ikke en hjernesykdom å være sensitiv for inntrykk, det kan være en fordel. En sensitiv person som tar lett til tårene vil få rask oppmerksomhet og trøst fra famile og venner, mens en altfor robust person ikke vil påkalle noens oppmerksomhet før han ligger i fosterstilling på stuegulvet. I psykiatrien skjæres alle over en kam i troen på en sykdom. Alle må vente til de blir syke nok før de får den samme medikamentelle behandlingen, også de 80% som ikke har noen nytte av det.

Medisinene (nevroleptika) kurerer ikke, er til hinder for naturlig tilfriskning og kan kun virke lindrende for noen få.
G.H.K 21/12-2025

16/12/2025

https://www.universitetsavisa.no/bror-ranum-psykisk-helse-psykologi/paradigmeskifte-i-psykiatrien/446899

Pasientens sårbarhet blir tolket som arvelig disposisjon for sykdom i hjernen.