20/09/2025
Hva har du båret stille inni deg, som aldri fikk rom til å bli uttrykt?
Ord du aldri sa. Følelser du aldri lot slippe frem. Lengsler som ble liggende stille, som en uro i kroppen..
Som barn visste vi.
Vi tok plass uten å tenke.
Latteren var fri, tårene rant, stemmen sang.
Så lærte vi noe annet..
At vi var for mye.
At vi måtte skjule, temme, tie, holde oss selv igjen.
Og sakte begynte vi å tro på et bilde av oss selv som ikke var sant.
Kanskje vi ble hun som måtte være sterk. Hun som måtte please.
Eller kanskje hun som aldri måtte forstyrre.
Men alt dette er ikke oss.
Det er lag vi tok på oss for å overleve.
Gamle masker kroppen vår lengter etter å legge ned.
Dypt i oss finnes en annen viten.
Ikke tankens, men kroppens og hjertets.
En hukommelse av kjærlighet en energi som ikke kan kjøpes, ikke garanteres, men som alltid er her, ventende på at vi skal vende tilbake.
Kanskje er det dette vi lengter etter når vi lengter etter å ta plass..
Ikke å bli mer. Ikke å prestere.
Men å slippe lagene vi aldri var.
Når vi våger å vise oss slik vi er, kan vi kjenne at det finnes rom for oss. At noen ser oss. At livet selv ser oss. At det vi søker allerede bor i oss.
Kanskje du kan lytte et øyeblikk i dag.
Ikke til tankene som presser og forklarer, men til den stille stemmen i hjertet.
Hva lengter den etter å gi rom til?
Hva vil den minne deg om, som du egentlig alltid har visst?
🧡
Elene
Bloggpost, se link i bio www.elenenyborg.no/blogg
