27/03/2026
Jeg kjørte siste gjest til flyplassen denne uken, og som alltid blir det veldig stille i huset når en gruppe reiser hjem.
Da går jeg rundt og rydder rom, maler utemøbler, vanner i hagen og gjør klart til neste gruppe. Og så setter jeg meg ofte ned og leser i gjesteboken.
Der står historiene som ikke alltid blir fortalt så høyt mens man er her.
Denne hilsenen fikk vi lov til å dele, og den rørte oss veldig. Ikke fordi det handler om oss, men fordi det minner oss på hvorfor Casa Chil finnes.
Casa Chil er ikke en ferie og ikke et kurs.
Det er et sted man kan komme når man ikke orker mer ansvar, ikke flere krav, ikke flere forventninger – og bare trenger ro lenge nok til å finne litt tilbake til seg selv.
Vi føler oss veldig heldige som får lov til å være en liten del av den prosessen for noen mennesker hvert år.
Linda,
Fasilitator, poolgirl og av og til mer eller mindre ufrivillig kokk
