24/03/2026
Nå har jeg nettopp kjørt den siste gjesten fra denne gruppen til flyplassen, og nå er jeg på vei tilbake til Casa Chil alene i bilen.
Disse dagene gjør alltid litt inntrykk. Huset blir stille igjen, rommene står tomme, og jeg tenker på alle menneskene som har vært her de siste ukene og alt de har stått i før de kom.
En av gjestene fortalte meg at før hun kom hit, hadde hun egentlig sluttet å tro at hun noen gang kom til å våkne en morgen og føle seg uthvilt igjen. Hun trodde den følelsen var borte for alltid, at det bare var noe som tilhørte livet før.
Så, en morgen her, våknet hun og kjente at hun var uthvilt. Ikke fordi hun hadde gjort noe flinkt, ikke fordi hun hadde presset seg, men fordi hun hadde fått lov til å hvile lenge nok.
Det er så lett å tenke at man skal løse utmattelse ved å gjøre mer, prøve mer, forstå mer, trene mer, gjøre ting som «gir energi».
Men egentlig er det motsatt. Man må gjøre mindre, gi opp litt, trekke seg tilbake, og gi hodet tid til å hente seg inn igjen.
Det er det som skjer her, igjen og igjen. Og jeg blir like rørt hver gang.
Nå skal Casa Chil få hvile litt før neste gruppe kommer 🌿
