MINA & MILLE

29/03/2026

Sånne som oss.

Det er en setning som ikke bringer glede.
Det er en setning som ikke gir rom for forståelse, medfølelse eller innsikt.

Jeg starter som oftest foredragene mine med:
«Vi var en fin liten familie på 3. Jentene mine hadde en stor vennekrets, og jeg hadde en stilling som gjorde at mange kjente meg den gangen også.»

Men så kom problemene.
Selvmordsforsøk. Rus. Institusjonsplasseringer.

Og vi merket en stor endring.

Familier hvor jentene mine hadde vært mye, og hvor de var glade i barna, trakk seg unna.
Vennskap forsvant.

Og vi opplevde også at måten jentene mine ble møtt på på sykehuset endret seg tydelig da rus kom inn i bildet.

Så kom en ettermiddag hvor ting begynte å endre seg litt.
Vi hadde litt mer kontroll, og jentene ønsket å ta opp igjen vennskap.

De kom hjem lei seg.

Mille sa: «De ville ikke ha sånne som oss hjemme hos dem. Vi er blitt sånne jenter.»

Og jeg… jeg var blitt en sånn mamma.

Fra den dagen ble jentene mine enda mer lukket.
De var sikre på at de aldri ville kunne komme tilbake til et normalt liv i Askim.

Og jeg ble hun som ingen hilste på.
Hun mange unngikk på butikken.

Det var sårt for oss alle tre. På hver vår måte.

Men dette har også blitt min drivkraft:

At vi som samfunn må tørre å snakke om alt.
Spiseforstyrrelser. Rus. Vold i nære relasjoner.

Alt det som gjør at noen blir stemplet som
«sånne som oss».

For hvis vi voksne har denne holdningen –
hva forteller vi da barna våre?

I forbindelse med 18-årsdagen til Mina og Mille fikk vi laget en setning:
«Hvem er sånne som oss, for sånne som deg?»

Den setningen betyr enormt mye for meg.
Det blei også laget 2 sanger til oss, med det budskapet 💚🩷

Denne uken har jeg foreviget setningen som en tatovering.
Sånn at jeg – og alle andre – blir minnet på:

At ingen noen gang skal måtte kjenne på
å være «sånne som oss».

24/03/2026

Mina&Mille Stiftelsen søker engasjerte styremedlemmer! Vil du bidra med tid, kompetanse og hjerte i arbeidet for at unge mennesker med sammensatte psykiske utfordringer skal bli sett, møtt, hørt og forstått med verdighet? Vi trenger personer med erfaring innen for eksempel kommunikasjon, organisasjonsarbeid, nettverksbygging og fundraising. Styrevervet er frivillig, og vi søker mennesker som vil være med å gjøre en forskjell — ta kontakt på post@minaogmille.no for mer informasjon!

DEL GJERNE!

22/03/2026

Jeg er stor av beundring for hva kroppen vår er rustet med. Hva vi i kriser kan klare å stå i, og hva vi klarer å håndtere.
Jeg har møtt mange ufattelig sterke mennesker på min reise, med historier som gir meg en enorm følelse av medfølelse. Hvordan noen klarer å reise seg, og gjøre noe viktig ut av sin store kamp.

For noen blir dette det viktigste man kan gjøre, når vi mister vårt viktigste.
Men det viktigste er at man finner det som hjelper en gjennom sorgen.
Om det er sorggrupper, alene i en periode, eller ute i skogen for å hyle. Sorgen finnes i like mange utgaver som vi er mennesker, og vi håndterer den forskjellig.

Men kroppen vår er et utrolig godt rustet maskineri som klarer så mye.
Jeg tror, og vet av egenerfaring, at vi ikke må være redde for hvor vondt det gjør. Det var min største frykt – at det alltid skulle gjøre så vondt. For den smerten de første månedene var helt lammende.
Men den endrer seg, til en sorg vi må leve med.

Jeg husker jeg tenkte: nå orker jeg ikke gråte mer 💔💔

For meg har det blitt enormt viktig å glede meg over de små tingene. Etter å ha levd i beredskap 24/7 i mange år, blir jeg nå oppriktig glad for små ting.
En klem. Et fint ord. Et heiarop.

Jeg har også lært hvor viktig det er å ta vare på det vi har.
At vi ikke vet hva morgendagen bringer, har fått en helt ny betydning.

Min siste melding til jentene var:
Elsker deg, savner å høre stemmen din, håper du er trygg. Kom tilbake til meg 💚🩷

Dette er noe av det viktigste jeg vil si i dag:
Vi kan aldri si for ofte at vi elsker noen.
Vi kan aldri si for ofte hvor mye noen betyr.
Vi kan aldri være for mye til stede for hverandre.
Vi kan aldri bli for mye medmenneske 💚🩷

Og en ting til: ikke vent til i morgen med noe du kan gjøre i dag 💚🩷

Gode tanker kan vi aldri få for mye av 💚🩷

God søndag, varm klem
Bildet i dag, er fra graven i går🩷💚

19/03/2026

I denne nettartikkelen hos Nrk har jeg fått være med, og ja, vi har sett bevegelser i systemet etter at Mina og Mille døde.
Og vi skal så absolutt fokusere på det positive.
Men for noen blir denne tiden man bruker katastrofal, og det blir for dem vanskelig at det må ta sånn tid.
For sannheten den er brutal, det er flere ungdommer som dessverre mister livet sitt, mens vi skynder oss langsomt.

Tre år etter at tvillingsøstrene mistet livet, slår moren og barnevernsleder alarm om et system som fortsatt svikter de mest sårbare. Regjeringen innrømmer utfordringer.

16/03/2026

Igjen så tar Nrk opp et svært viktig tema. Det at de forskjellige som møter pasienter snakker sammen. Og hvor fatalt galt det kan gå når de ikke gjør det. Denne historien gjør så inntrykk, og jeg kjenner på den håpløsheten som mammaen her beskriver. Hvem sender en jente ut, uten sko i kulda?
Og det er ikke mange pårørende som orker fortelle, som har evig nok med seg selv, sorgen og det de før dette skjer har vært igjennom.
Jeg heier sånn på denne mammaen, og jeg veit at det er altfor mange av disse historiene som ikke er fortalt.
Også heier jeg skikkelig på Nrk, og på Sandvig som tar denne viktige historien 💚🩷

­

15/03/2026

Det vil alltid komme vonde dager, og det vil alltid være bedre dager. Noen ganger vil det også komme gode dager.

Lørdag var en tung dag.
For når jeg gjør disse jobbene, så kommer alltid alle de vonde minnene. Da går jeg inn i det som er grunnen til at jeg gjør det jeg gjør. Og jeg kjenner hvor viktig dette er.

Bildet jeg bruker i dag viser meg på scenen. Det er sendt til meg fra fine folk jeg er så heldig å ha blitt kjent med.
Men bildet bak er et av mine favorittbilder.

Det er tatt av en veldig god venninne av jentene. Ei som i mange år var veldig viktig for Mina og Mille. Hun representerer den fine tiden. Den tiden hvor alt var så fint, hvor hverdagen var normal. Hvor jeg ikke var alene, og hvor jeg ikke satt igjen med alt det vonde helt alene.

Takk for bildet som viser de fineste jentene mine 💚🩷
Man kan se personligheten deres strømme ut av bildet.

For de gode minnene forsvinner litt etter at jeg gjør disse jobbene. Da er jeg tilbake til redselen, panikken når telefonen ringte. Og all min usikkerhet som jeg kunne vært spart for. Alt det som gjorde så vondt.

Når jeg er på scenen, spesielt i denne settingen hvor rapporten fra Statsforvalteren også får sin plass, kjenner jeg på bitterheten over at ingen fanget meg opp. At ingen lot min stemme komme frem noe sted. Og hva dette gjorde med meg som pårørende, og med meg når jeg selv var pasient.

Hvor inderlig jeg skulle ønske at noen hadde sagt:
«Dette er ikke din skyld.»

Som jeg sier på scenen:
«Jeg lever i dag med en enorm sorg, men jeg lar den få en stemme, slik at ingen skal måtte kjenne på den samme ensomheten – og at mine erfaringer kan hjelpe andre.»

For hver gang jobber jeg meg opp igjen. Fordi jeg nå vet hva som skjedde. Men saken vår faller inn under så mye. Og noen ganger tar jeg meg i å tenke at noen av de som så, også burde ha lyttet. Noen burde sagt at her må vi gjøre noe annerledes.

Mange av rådene jeg ga til de jeg snakket med var:
Løft blikket. Se de som står bak. Se de pårørende. Se hele familien.

Og dere må jobbe sammen – helse og psykisk helse. For uten samarbeid blir det aldri bedre 🩷💚

Det er søndag. En dag som ofte er litt tung for meg.
Men jeg er takknemlig for at jeg har funnet noe mening oppi alt det meningsløse 💚🩷

Til de vakreste englene som finnes
Mina og Mille’n min 🩷💚

10/03/2026

Denne dagen har vært så betydningsfull. Jeg visste det ville bli stort.
Jeg visste at det ville bli viktig.
Jeg visste at min historie, og at jeg står så stødig foran tusenvis av mennesker, ville vekke hele forsamlingen.

Jeg forteller om mitt største mareritt, mine viktigste jenter som fikk en reise de ikke skulle hatt. Og når Sjur Lehmann sier: «Ikke ett sted i journalen hørte vi din stemme, ikke ett sted så vi deg. Jeg trodde jeg skulle møte ei utrolig vanskelig mamma. Så møter jeg ei varm, oppegående og sterk mamma.»

Og han sier igjen, på vegne av alle: Unnskyld for det du har vært igjennom.

Men det var det ingen som tok seg tid til å høre på meg, se meg.

Jeg har snakket med leger fra Australia, en overlege fra UK og en sykepleier fra Belfast, for å nevne noen. En lege hastet ut og kjøpte en gave til meg. Han hadde vært på utallige konferanser, men aldri hadde han blitt så rørt, så engasjert som han ble nå.

Jeg har møtt igjen mange kjente. Og jeg har knyttet kontakter med så mange mennesker.
Dere som var i salen, dere gråt. Dere fikk gåsehud. Ei fortalte meg at mange satt på telefonene sine før jeg entret scenen. Da ble telefonen brukt til å filme meg. Men ellers kunne vi bare høre lav snufsing.

Og når hele salen reiser seg og gir meg fire minutter med stående applaus, da skjønner jeg at dette jeg gjør – det gir mening.
Det gir et håp om holdningsendring.

Og jeg er så innmari stolt av meg selv i dag, at jeg på engelsk forteller min historie uten at noen i salen merker min høye puls. Det er det bare jeg og klokka mi som vet.

I skrivende stund har jeg gjemt meg litt. Jeg fant et lite avlukke, for trykket blir stort.
Men jeg er så glad for alt dagen har gitt meg. Jeg skal snart bevege meg ut til alle sammen igjen 💚🩷

Fineste Mina og Mille’n min 💚🩷

08/03/2026

Denne helgen har gått med til å øve.
Historien kan jeg selvsagt, og jeg har stått på utallige scener.
Men jeg har aldri gjort det på engelsk. Og jeg har aldri stått foran et så stort publikum. Mennesker fra hele verden.
Og de er der fordi de ønsker å lytte, de ønsker og skjønne hva som gikk feil. Og fra mitt pårørende perspektiv er dette så viktig.
At min stemme får en plass der, for alle oss pårørende, for alle dere ungdommer som ikke føler at dere blir sett eller hørt.
Det er for alle oss at jeg er så stolt at jeg får gjøre dette🩷💚
Jeg sier det så mange ganger, at jeg skulle ønsket at jeg viste, alt det jeg veit nå.

For en del av min tekst er: om noen hadde sett oss, sett oss som en familie.
Tenkt at jeg var en ressurs, ikke en trussel mot behandlingen. Så ville nok vårt forløp vært noe helt annet. Og jeg ville aldri levd med alle de episodene, de som har gitt meg en masser med traumer.
Og jeg ville aldri startet min sorgprosess med skam og skyldfølelse.

På tirsdags morgen er jeg klar for den store internasjonale pasientsikkerhets konferansen.
Jeg er første foredragsholder som skal inn på scenen, etter meg kommer Sjur Lehmann. Som også skal snakke om min sak. Etter det skal vi to delta i en liten spørsmålsrunde.

Jeg er veldig glad for at Erik Stene har fått plass i Vip’n helt i front. For det at jeg har et trykt blikk å finne det er ekstremt viktig for meg. For historien er mitt liv, og det gjør vondt hver gang jeg minnes hvordan vi levde.
Hendelsene jeg går inn i, som er så såre og vonde. At folk flest ikke trur det er sant. Da er det så godt at jeg får den bekreftelsen fra noen som kjenner historien min godt 💚🩷

Det er ikke bare sommerfugler i magen nå, det er nok noe større som rører seg der🤩

Jeg er ydmyk og stolt over at jeg nok en gang får invitasjon 🩷💚

God søndag, jeg fortsetter med teksten, sånn at den sitter helt når jeg entrer scenen.

Massevis av varme klemmer til alle 💚🩷

25/02/2026

Jeg har vært med hos RIO - en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet sin podcast, nå er episoden ute 💚🩷

I denne episoden snakker vår podkastvert, Anne-Pia Lystrup, med Kirsti Skogsholm. Hun er moren til tvillingene Mina og Mille, som ble funnet død av en overdo...

23/02/2026

Den 21 februar i 2024 så fikk vi tilsynsrapporten vår.
Den var knusende, brutal og sa i klartekst at Mina og Mille ikke fikk den helsehjelpen de skulle hatt.
Nå har det gått 3 år siden de døde, det er flere barn og ungdom som har dødd siden det.
Og det har kommet flere alvorlige tilsynsrapporter etter det. Det har kommet flere store rapporter, det er satt ned flere utvalg.
Den 14/2 så kommer det en artikkel fra Fontene. Synne Haga og Espen Søreng forteller at de har vært på et foredrag, hvor Rønnaug forteller om boken vår .
Og de etterlyser samarbeid med helse.

Vår helseminister svare som alltid politisk korrekt, men ord blir dessverre ikke til handling.
Jeg har i disse 3 årene hatt kontakt med så mange foreldre, som forteller at vi har de samme utfordringene.
Og som artikkelen sier, de frykter at flere barn vil dø.
Helt stille har det ikke vært, det har skjedd endringer, vi har satt fokus og søkelys på mange utfordringer. Men vi har en lang vei igjen.
Utfordringene kommer når vi får sammensatte problemstillinger og når vi må få flere aktører på banen.
Er glad for at Nrk Østfold fanger opp artikkelen, og i morgen kommer de til meg for å gjøre et intervju.

Jeg tenker at vi ikke må la det bli stille, jeg har ikke tenkt til det🩷💚

Da tvillingsøstrene døde, kom det flere rapporter og pressedekningen var massiv i ukevis. Så ble det stille.