MINA & MILLE

01/02/2026

Januar er en tøff måned, 8 januar kommer, hvert år. Og i år var den vond. Vondere enn i fjor, sorgen blir lettere med årene sies det. Men i år følte jeg ikke det, i behandling sist, så satt jeg ord på hvor vondt det gjør.
Jeg har hatt en lang periode hvor jeg ikke har orket å gå til graven, jeg har ikke orket sett navnene deres på gravstein 💔💔
Og jeg har alltid brukt mye tid der, her har jeg alltid funnet roen.
Så får jeg vondt i hjertet fordi jeg ikke klarer, fordi hodet vil, men resten av kroppen sier nei.

Og det er flere av jentenes nære venner som også har hatt det innmari tøft denne januar. Glad jeg har alle dere, som tilbyr å hente meg, bli med meg på graven. Som sender varme meldinger om hvor mye jentene betydde og hvor mye vi var for hverandre.
Takk 🩷💚

Kommentarer på sosiale medier er noe jeg må leve med, og noen treffer meg hardere enn andre. Jeg burde ikke lese, men så lærer jeg også noe av det.
For noen tenker: Er vi ikke ferdig med denne saken nå?
Og jeg tenker, nei!

Denne uken har forberedelsene til årets store internasjonale pasientsikkerhets konferanse startet.
Og jeg skal på scenen igjen.
Foran et tusentalls mennesker, og jeg skal snakke på vegne av så fryktelig mange.
Men på scenen der vil jeg stå alene, jeg skal formidle mitt såreste, og denne gangen på engelsk.
Men jeg veit at i ryggen min står det er flertall med mennesker som heier😊
Og jeg veit hvor viktig dette publikumet er, for meg, for alle dere som i dag strever.
Og når de som arrangerer dette, flytter meg til hovedscenen.
Da tenker jeg, at nei vi er overhodet ikke ferdige med denne saken 🩷💚

Og når min overskrift er: What Might Happen If We Really Don’t Listen

Da legger jeg opp til at dette blir nok en sterk gang hvor min stemme blir hørt, på vegne av så fryktelig mange 💚🩷

God søndag der ute, og denne damen skal ha en date med ChatGPT, hvor vi skal lage mitt foredrag til pasientsikkerhets konferansen på engelsk.

Bilde i dag, er fra stueveggen min, fineste mine, Mina og Mille’n min🩷💚

28/01/2026

I dag har jeg hatt en fin prat med journalisten i Åsane Tidende.
For den 8 april da kommer jeg til Åsane med foredraget mitt.
Jeg ser veldig frem til at jeg får komme dit med historien min 🩷💚
Takk til Natteravnene som har invitert.

8 april, Åsane kulturhus 🩷💚

Hun har stått i en storm ingen foreldre skal måtte oppleve. Onsdag 8. april kommer Kirsti Merete Skogsholm til Åsane kulturhus for å fortelle om kampen for døtrene Mina og Mille, om kampen mot helsevesenet og om veien videre. – Ingen andre må få oppleve det samme som jeg har opplevd, sier h...

27/01/2026

Etter innleggene mine de siste dagene kjenner jeg at det er behov for en dypere oppdatering.

Da vi ble innlagt, husker jeg at jeg sa til arbeidsgiveren min at dette nok ikke ville ta så lang tid. Jeg trodde jeg var tilbake i løpet av én måned. Lite visste jeg.

Vi var innlagt i 4,5 måned. Barna var sykere, og tynnere, da vi ble skrevet ut.

Jeg visste ikke det jeg vet i dag – hvilke krefter som ligger i en spiseforstyrrelse, og hva den gjør med en familie. Vi gikk fra hyggelige middagsritualer til total stillhet. Vi sluttet å snakke sammen, begynte heller å se på TV.

Mina spiste ikke mat på sju uker, drakk kun næringsdrikker. Mille satt i timevis foran maten, uten å klare å få i seg en eneste bit.

Hverdagen ble en kamp. Og når vi som foreldre må stå i dette ansvaret helt alene – lære barna våre på nytt at maten de frykter, er det de trenger – da er maktesløsheten konstant. Den følger oss hele døgnet.

Da tilsynsrapporten kom, og det stod i klartekst at Mina og Mille ikke fikk den helsehjelpen de hadde krav på, sto statsministeren på TV og sa at dette måtte vi lære av.

Har vi det? Lært?

Som NRK viste så tydelig, rammer dette hele familien. Og ikke minst pasienten, som ser hva foreldre og søsken går gjennom sammen med dem.

Ungdom mister skole, venner, ungdomstid. Noen familier klarer behandlingen slik den er lagt opp. Andre trenger mer tid. Mer hjelp.

Å få en spiseforstyrrelse er noe av det vanskeligste en familie kan stå i. NRK-reportasjen tok meg rett tilbake. Og det hjelper ikke at vi i dag har altfor få plasser 😔

Er det på tide at dette også får plass i Debatten?

For det finnes altfor mange like historier. Hjelpen burde ikke være avhengig av hvem som orker å stå frem.

Bildet i dag er fra 2020. De er friske og fine.

Tre år senere dør Mina og Mille.

Alt startet med spiseforstyrrelsen 💚🩷

26/01/2026

Nå er det ikke akkurat sånn at dette er første gangen denne problematikken er oppe. Mine jenters historie, fikk både nåværende helseminister og statsminister servert fra flere hold. Jeg hadde en samtale nå i kveld, om alle rapportene, om alle lovnadene, som fortsatt ikke er innfridd. Jeg håper så inderlig at vi snart får til endringer. For at det er for lite kapasitet i helsevesenet på dette området, det burde ikke være noen stor overraskelse. Jeg venter i stor spenning, og håper at de som nå melder seg på, blir med på at vi må ikke slutte med å presse på💚🩷

Linn Ulvatns historie om anoreksi vekker oppsikt. Helseministeren lover å bedre behandlingen nasjonalt. Senterpartiet tar saken til Stortinget.

24/01/2026

I kveld kjente jeg at Nrk sine innslag på nyhetene slo meg skikkelig.
2 jenter som står frem med spiseforstyrrelser. Her fikk vi et godt innblikk i hvor vanskelig det er, hvor vanskelig det er når de skal spise noe så enkelt som appelsin og yoghurt.
Her fikk vi også se hvordan familielivet blir totalt endret, hvordan de syke lurer familien, hvordan mat blir det som styrer det meste.
Jeg blir oppriktig lei meg på vegne av den jenta som blei skrevet ut så altfor tidlig.
Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser fortvilelsen til de pårørende.
Også blir jeg oppriktig stolt over at det er flere som står frem, flere som viser hva dette gjør med alle de rundt, og ikke minst hvor fortvilende alt dette er.

Fikk du det ikke med deg, så finner du det på Nrk i nyhets sendingen kl 19.

Jeg sender ut et hav av klemmer til alle dere som kjente på det samme som jeg gjorde nå, og et stort heiarop til dere som stilte opp i denne reportasjen 🩷💚

Bilde fra Nrk Nyheter

20/01/2026

På fredag fikk jeg med et ublidt møte med trappa på Oslo S, resultatet blei flere brudd i hånda, og en kraftig hjernerystelse.
Så da blir det litt stille på denne fronten.
For med dette så følger også at man ikke skal se på Tv, ikke sosiale medier osv.
Og det her blir en aldri så liten utfordring, for jeg er jo vant med at ting går i hundre, og ligge stille er ikke helt min greie, men hodet setter sine begrensninger.
Så derfor er jeg så glad, at før dette skjedde så var jeg så heldig at jeg fikk komme til Ine igjen, og hennes podcast. Og det er enkelte mennesker man blir glad i, sånn med en gang. Og jeg og Ine vi var på nett første gangen vi møttes.
Vi brukte lett 3 timer sammen, og litt deler vi med dere, i denne podcasten.
Så gleder jeg meg til sommeren, for da blir det tur til Mosjøen på oss🩷💚
Og Ine, takk igjen for at jeg fikk tilbringe tid med deg🩷💚
Gleder meg til neste gang 🥰
Jeg håper dere gjør som jeg gjør om dagen, ligger på sofaen, hører på podcaster💚🩷

14/01/2026

Jeg er så glad for at jeg har blitt spurt igjen. Så håper vi ses, hold av datoen🩷💚

Forebyggingsforum er ein årleg konferanse om førebygging av sjølvmord og sjølvskading hos barn og unge.

11/01/2026

Den siste uken, dagene har vært tunge. Det er noe med disse merkedagene. Som gjør at jeg må grave litt ekstra for å komme meg ut og opp.

Responsen på innlegget mitt den 8 januar var så enormt varmende, takk 💚🩷

Jeg har vært gjennom meldinger, vi 3 hadde en felles gruppe hvor vi snakket, og jeg kan høre latteren mellom oss. Når jeg gjorde noe de syns var skikkelig teit, hvor de kan skrive «Ååå mamma da»
Et smil brer seg på meg nå 🩷💚
Og alle de vonde tingene, når jeg satt på akuttmottaket, trykket de 3 ganger i hånden
«Jeg elsker deg» Da viste de at jeg satt der.

Jeg får ofte spørsmålet om hvordan jeg klarer være så sterk, klarer stå oppreist.
Men, se for dere at dere har 2 jenter, som trenger deg, 24/7. Du er på nattevakt hver natt, i nesten 3 år. Du er på møter, du er på akuttmottak, du lever med en frykt, en ventesorg.

Også blir alt helt stille 💔💔

Og for meg, så blei det så brutalt at jeg måtte gjøre noe. Så enten krøller jeg meg sammen, eller så velger jeg at dette skal noen lære av.
Og det er ikke sånn at jeg hver dag tenker at dette var lurt, er ikke hver dag jeg kjenner at jeg vil gjøre dette.
Men så tikker det inn en melding, noen som trenger en klem, trenger noen som forstår. En ungdom som føler seg helt alene, også får jeg gi noe av mitt til dem. Og da tenker jeg at dette jeg gjør er mitt viktigste etter at jeg mistet mine viktigste 💚🩷

Jeg har fortsatt gode dager, men jeg har også vonde dager, hvor jeg skulle ønsket meg at jeg ikke var så alene, hvor jeg også bare kunne være Kirsti. Den litt såre, ikke den sterke damen som alle tenker jeg er🩷💚

Så søndagen tanker er, ta vare på alt det gode vi har her i livet. Bruk et lite minutt på at du tenker over hvor heldig du kanskje er💚🩷
Og om det er noen du tenker trenger å høre akkurat det, så er det bedre med en melding for mye, enn en for lite 🩷💚

God søndag, med masse klemmer fra meg 💚🩷

08/01/2026

Hvordan lever man videre når ens største kjærlighet blir borte? 💚🩷

For tre år siden, akkurat nå – 1097 dager, eller 26 304 timer – fikk jeg telefonen jeg hadde fryktet.

«Hei, sier mannen, du er ikke hjemme? Hvor er du?»

Det skjer ikke ofte at en mann ringer meg 05.50 på en søndagsmorgen med det spørsmålet.

«Jeg er krisepresten i Indre Østfold. Hvor er du? Er du alene?»

Da skjønte jeg hva som hadde skjedd. Jeg visste at de var tre jenter på tur.

«Det gjelder Mina og Mille. Du må ikke være alene nå.»

Mørket som bredte seg i meg, ropene mine, den lammende smerten – Min søster var den første som kom, hun fant meg ruggende på en krakk i stua 💔💔

Jeg husker skammen min. Nå visste alle at jeg hadde mistet jentene mine til rus.

Jeg husker kommentarene. «Dette har de fortjent når de ruser seg, hvor var mor før dette skjedde» Jeg tok på meg all skyld når de døde, for journalen sa «Mor hindrer behandling, mor hindrer ikke selvskading, mor er vanskelig»

Jeg ble kalt «vanskelig mor».

Jeg husker politiet som var først på åstedet – de kom på fridagen sin, møtte meg, lot meg klemme dem og ga meg svarene jeg trengte.

Og alle de instansene vi nå fikk møte på en helt annen måte, Indre Østfold politi, prest, barnevern, og ikke minst min behandler.

Men senere fikk jeg klar beskjed: Jeg var ikke vanskelig.

Jeg var sterk. Jeg kjempet med all min styrke for jentene mine.

Jeg stilte de vanskelige spørsmålene – og dermed ble jeg vanskelig av det.

Jeg skrev dagbok hver eneste dag, og valgte å være åpen.

Etter hvert ble det naturlig at media spurte – og at jeg svarte. TV2 og journalister fikk ta del i historien vår.

Spesielt Asbjørn i Tv2 som møtte meg med verdighet og respekt 💚🩷

Gjennom åpenheten fikk jeg sette ord på sorg, skam, styrke og tap.

Jeg fikk vist hvor alene man kan være som pårørende, og møtte mennesker som lyttet, støttet og viste respekt.

Jeg lærte at det er styrke i å dele, selv når det gjør vondt.

Tre år med sorg og terapi har lært meg mye.

Jeg har fortsatt smerte, men også innsikt i hva det betyr å leve videre – og hvordan vi kan støtte hverandre gjennom de vanskeligste dagene.

I dag tenner jeg 2 lys for det vakreste denne jorden fikk oppleve i bare 16 år.

Mina og Mille’min 🩷💚

I dag er dagen hvor klemmen trengs mere enn noen gang 💚🩷

31/12/2025

Da er det på tide med at jeg kan få ønske dere alle et riktig godt nyttår 🩷💚
Jeg vil takke for alle heiarop, alle digitale klemmer, alle fysiske klemmer.
Det er akkurat alt dette som gjør at jeg har kommet meg gjennom de tøffeste dagene 💚🩷
Alle historier jeg har fått være en del av. Alle jeg har fått hjulpet med mine erfaringer.
Alle som har booket meg til at jeg har fått dele min historie.

Til alle de som står meg nærmest, som gjør at hverdagen min blir litt lysere.

Også til TeamPt gjengen som virkelig åpnet opp en helt ny verden for meg🩷💚
Man skal virkelig ikke undervurdere hva styrketrening kan gjøre med oss💪💪

Jeg ser frem til at 2026 skal ta fatt, og jeg ser frem til de prosjektene jeg til nå har sagt ja til😊

Så, et Riktig Godt Nyttår til dere alle💚🩷
Husk at vi må ta godt vare på de vi har rundt oss🩷💚
Og ekstra tanker til alle dere som kjenner at dette er en vanskelig dag 🩷💚

Varm klem fra meg 🥰🥰

28/12/2025

Jeg liker hverdagen best 💔💔
Jeg er tilbake etter 14 herlige dager på Altamadores, og en ferie hvor jeg har
vært i overkant sosial.
Og det har vært innmari koselig.
Men, så kommer jeg hjem. Hjem til bare meg, hvor jeg kjenner på denne stillheten, hvor alle nå nyter dagene med venner og familie 💚🩷
Og jeg kjenner igjen på sorgen, savnet .

Det er både savnet etter de som var, men også savnet over det som ikke ble noe av, og som man skulle kunne forvente av fremtiden. Da er det ikke mulig å ha et ukomplisert forhold til høytider 💔

Tankene om fremtiden, tanker om det at man blei alene, og hvor tomt alt kjennes.
Så veit jeg at så mange har det som meg, julen er brutal mot så mange, så mange som ikke klarer feire. Og her kommer så mye følelser, at man er et sted i livet hvor man skulle hatt så mye mere, hvor det høyeste ønske er at man har noen å dele alt med💚🩷
Det krevde mye jobb, bare være med på juleaften på hotellet, det er så mye følelser som jeg kjenner gjør både godt og vondt.

De fleste som jobber på hotellet kjenner meg og min historie godt, så det hjalp litt når de også delte min glede over at jeg pyntet meg opp, deltok på den kvelden 🩷💚

Vi er mange som liker hverdagen best, og jeg gleder meg til i morgen, da er det jobb, da er det trening med mandags gjengen 💚🩷

Nyttårsaften står for tur, ikke en dag jeg forholder meg til, har ikke klart å lage meg noen gode minner på den dagen.
For ennå ligger minnene der, om den fineste kvelden vi 3 hadde i 2022.

Så dagens oppfordring er, med min historie i sekken, husk at en liten melding kan bety så mye, en digital klem gjør godt, selvsagt fysisk klemmer er det beste. Og husk å nyt familien, nyt dagene.
Og ikke utsett å si hva noen betyr for deg, jeg er så glad for at mine siste ord til mine jenter var:
Elsker dere, Mina og Mille’n min 💚🩷

Varme klemmer fra meg 🥰🥰