MINA & MILLE

29/04/2026

Jeg har i dag gjennomført et videomøte med noen som har booket meg til en todagers konferanse i Bodø.
Og innimellom, når jeg kjenner at tiden ikke strekker til – og når livet føles litt tungt –
så blir jeg enormt glad når de starter møtet med noen gode, velvalgte ord om meg og alt jeg gjør.

Og på en dag som i dag trengte jeg det kanskje litt ekstra, for i dag er jeg full av følelser.
For Mina, Mille og jeg – vi hadde så mange drømmer. Vi hadde så mye vi ønsket å gjøre.
Og den jula i 2022 kjente jeg for første gang på mange år at det var håp.

Da snakket vi om vårt store reisemål, som vi alle tre veldig gjerne ville til:
London.

Vi snakket om parker vi kunne sitte i og bare se på menneskene.
Om steder vi ville shoppe.
Men vi fikk aldri gjort det.
Og det er en av de tingene jeg synes er sårt.

Så da jeg i går tok frem kofferten og begynte å legge i kjoler,
så kom det triste og såre litt over meg.
For på torsdag skal jeg på langhelg til London.

Og jeg er heldig, for jeg har med meg det beste reisefølget:
lillesøster Liv Agnete og tantungen min, Ninni.

For mye av livet til oss som mister noen vi er glad i, handler om å skape nye minner.
Vi må ta med oss dem vi har mistet – i hjertet og i tankene.
Og når jeg kommer til denne parken, eller går på shopping,
så kommer jeg til å ha med meg mine fineste i tankene:
Mina og Mille’n.

Jeg var ikke klar for denne turen før nå, og jeg vet at det kommer til å bli bra.
Men jeg skulle så inderlig ønske at vi hadde fått oppleve dette sammen.

Jeg har blitt flinkere til å ikke utsette ting,
og jeg har blitt flinkere til å tro at det vil bli bedre.

Og det hjelper så mye at jeg har en tantunge som gleder seg til langhelg,
og at jeg har med meg lillesøster.

Husk å ta vare på hverandre, og lag masse gode minner 💚🩷

Varm klem fra meg 🥰

19/04/2026

Noen dager trenger man bare å vite at noen heier på deg.

Det er på de tunge dagene man må grave litt.
Grave i alt det som gjør oss til oss.

Vi formes av erfaringene våre.
Det gir oss verdier, styrke – og sårbarhet.

Mine erfaringer gjør at jeg fortsatt kan bli ekstra sår i enkelte situasjoner.
Usikker. Urolig.
Og selv om rapportene våre sier sitt, så vil følelsene av alt jeg var gjennom, alltid være en stor del av meg.

Samtidig har jeg gjennom årene lært meg, at alt mitt er ikke for mye.
Ikke for de menneskene som faktisk tåler meg.

Jeg er blitt bedre på å sette pris på de små tingene.
Bedre på å vise de jeg har i livet mitt hvor mye de betyr.

For en stund siden var jeg i Åsane.
Der møtte jeg en annen mamma – en som står i mye av det samme som jeg har stått i.
Og det å kunne le sammen, snakke om det vanskelige, og faktisk bli forstått…
De vennskapene blir enormt viktig🩷💚

Det er disse møtene jeg tar med meg videre.
Spesielt på de dagene hvor jeg må grave litt ekstra.

Jeg har gått i behandling i mange år.
Nå er jeg plutselig i en situasjon hvor min behandler ikke er tilgjengelig.

Og ja – jeg tenkte først: “Dette går fint.”
Men så skjer livet.
Og jeg kjenner hvor viktig den trygge havnen faktisk er. Den som sorterte, den som løftet meg.

For noen av oss tar det tid, vi trenger noen der over en lang periode, dette er ikke noe vi klarer å stå i alene.

Og det er nettopp derfor det gjør vondt å vite at hjelpen vi får,
ofte handler om hvor vi bor.

Den siste rapporten bekrefter det mange av oss allerede vet:
Ventetid og tilbud varierer stort
For dette betyr at noen må vente.
Noen må stå i det alene litt for lenge.

I dag leser jeg i lokalavisa om nok ei ung jente som er død. Om nok en familie som har stått på samme sidelinje, sett at barnet blei flyttet, ikke fikk nok hjelp.
Og for alle oss, hjelper ikke de utallige rapportene som kommer.

https://www.smaalenene.no/mamma-jeg-kommer-hjem-men-hun-kom-aldri/f/5-38-1877373

Så i lys av alt dette vil jeg si én ting:

Ta vare på hverandre.
Se hverandre.

For det vil alltid være noen som trenger at akkurat du er der – akkurat nå 💚🩷

09/04/2026

Foredraget er omtalt her i Aftenposten og de lokale avisene på Vestlandet 🩷💚

Kirsti Merete Skogsholm skildrer følelsen av å tro at du er den eneste som har barn med komplekse utfordringer.

Lenke i kommentarfeltet

09/04/2026

Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har funnet denne styrken, at jeg får disse mulighetene, til at jeg kan snakke åpenhjertet.
Om alt dette som jeg deler med så altfor mange.
At jeg også får salen til å le, at jeg ser at så mange nikker anerkjennende på det jeg forteller, det igjen forteller meg viktigheten av det jeg gjør 💚🩷
Til alle dere som kom, som på hver og en hadde sin grunn for at de ville komme.
Jeg er like glad for hver klem, like glad for at hver blikk kontakt jeg klarte å holde, som sa mere en tusen ord.
Og det er helt klart at mange av dere som stod i kø etterpå som beveget meg stort.

Men jeg må si, at når jeg så disse jentene , og deres familie, og at jeg fikk klemme på Madelen og Linn.
To utrolig tøffe jenter som har åpenhjertet fortalt sin historie gjentatte ganger i Nrk. Da kjente jeg at det gjorde veldig godt.

Også må jeg si, at Eirik Strønen Søfteland stilte opp med to nydelige sanger, som åpnet hele foredraget, utrolig vakkert 🩷💚
Han har en stemme som bringer frem gåsehud hos de fleste 🤩🤩

Jeg avslutter foredraget med at alle skal ta med seg hjem, at vi må finne frem vår medmenneskelighet, det er ikke sånn at de som får disse utfordringene ikke trenger en hel gjeng. Og det er ikke sånn at du ikke kan eller bør være et medmenneske, for det er akkurat disse som trenger deg mest🩷💚

Nå er kofferten pakket på nytt, og jeg skal snart reise hjem til Askim 💚🩷

08/04/2026

Sier som det sies her, det kommer mere utfyllende fra meg også i morgen💚🩷

Nå er det ei sliten dame som skal finne sengen 🩷💚

Flere hundre mennesker stod i kø for å slippe inn på foredraget med Kirsti Merete Skogsholm, som mistet begge tvillingene sine i overdose i 2023.

01/04/2026

Det sies at det 3. året er det som er tøffest.
Dette er påsken på det 3. året uten Mina og Mille💔💔

Alt er en prosess, men det går ikke en dag hvor jeg ikke tenker på dem. Går ikke en dag hvor jeg ikke kjenner at jeg skulle ønske de var her nå💔💔
Høytider er alltid vondt, for da får vi det så i alle kanaler, alle gleder seg til fri, og alle har sine tradisjoner.
Påsken når jentene levde og var syke var alltid sårbar.
Det var alltid da ting gikk til H… Vi hadde alltid masse med selvmordsforsøk, jeg var for det meste ute å leita etter dem, jeg sov svært lite.
Og det var så lite som minnet om kvikk lunsj stemning.
Og hvor jeg enn snudde meg, så slukket jeg den ene brannen, så blusset det opp en ny.

Så påsken for meg nå, den er bare mange fridager, hvor jeg kjenner på at jeg ser frem til hverdagen igjen.
Jeg skal gjøre ting som gjør meg godt, jeg skal trene, selvom min PT har ferie, og sentret egentlig er stengt, så trener jeg godt alene også.
Jeg skal være med min søster og hennes gjeng.
Men det såre er alltid, at jeg mangler mine 2.

Men jeg veit også hvor mange som nå kjenner på ensomhet.
Og hvor sårbart det er for noen når ting stenger ned.
Og jeg veit hvor ensomt sånne høytider kan være, når det stormer på alle plan. Og det eneste du vil er at du og dine skal få det greit.

Jeg håper at vi alle sender noen gode tanker, at vi tar opp telefonen, ringer noen vi veit trenger det.
Og jeg håper vi er rause med klemmer, både nå og alltid.

Jeg ønsker dere alle en riktig God Påske, med en masse med klemmer 🩷💚

Bildet i dag, det er tatt i anledning at jeg nå straks skal av gårde på trening 💪💪

29/03/2026

Sånne som oss.

Det er en setning som ikke bringer glede.
Det er en setning som ikke gir rom for forståelse, medfølelse eller innsikt.

Jeg starter som oftest foredragene mine med:
«Vi var en fin liten familie på 3. Jentene mine hadde en stor vennekrets, og jeg hadde en stilling som gjorde at mange kjente meg den gangen også.»

Men så kom problemene.
Selvmordsforsøk. Rus. Institusjonsplasseringer.

Og vi merket en stor endring.

Familier hvor jentene mine hadde vært mye, og hvor de var glade i barna, trakk seg unna.
Vennskap forsvant.

Og vi opplevde også at måten jentene mine ble møtt på på sykehuset endret seg tydelig da rus kom inn i bildet.

Så kom en ettermiddag hvor ting begynte å endre seg litt.
Vi hadde litt mer kontroll, og jentene ønsket å ta opp igjen vennskap.

De kom hjem lei seg.

Mille sa: «De ville ikke ha sånne som oss hjemme hos dem. Vi er blitt sånne jenter.»

Og jeg… jeg var blitt en sånn mamma.

Fra den dagen ble jentene mine enda mer lukket.
De var sikre på at de aldri ville kunne komme tilbake til et normalt liv i Askim.

Og jeg ble hun som ingen hilste på.
Hun mange unngikk på butikken.

Det var sårt for oss alle tre. På hver vår måte.

Men dette har også blitt min drivkraft:

At vi som samfunn må tørre å snakke om alt.
Spiseforstyrrelser. Rus. Vold i nære relasjoner.

Alt det som gjør at noen blir stemplet som
«sånne som oss».

For hvis vi voksne har denne holdningen –
hva forteller vi da barna våre?

I forbindelse med 18-årsdagen til Mina og Mille fikk vi laget en setning:
«Hvem er sånne som oss, for sånne som deg?»

Den setningen betyr enormt mye for meg.
Det blei også laget 2 sanger til oss, med det budskapet 💚🩷

Denne uken har jeg foreviget setningen som en tatovering.
Sånn at jeg – og alle andre – blir minnet på:

At ingen noen gang skal måtte kjenne på
å være «sånne som oss».

24/03/2026

Mina&Mille Stiftelsen søker engasjerte styremedlemmer! Vil du bidra med tid, kompetanse og hjerte i arbeidet for at unge mennesker med sammensatte psykiske utfordringer skal bli sett, møtt, hørt og forstått med verdighet? Vi trenger personer med erfaring innen for eksempel kommunikasjon, organisasjonsarbeid, nettverksbygging og fundraising. Styrevervet er frivillig, og vi søker mennesker som vil være med å gjøre en forskjell — ta kontakt på post@minaogmille.no for mer informasjon!

DEL GJERNE!

22/03/2026

Jeg er stor av beundring for hva kroppen vår er rustet med. Hva vi i kriser kan klare å stå i, og hva vi klarer å håndtere.
Jeg har møtt mange ufattelig sterke mennesker på min reise, med historier som gir meg en enorm følelse av medfølelse. Hvordan noen klarer å reise seg, og gjøre noe viktig ut av sin store kamp.

For noen blir dette det viktigste man kan gjøre, når vi mister vårt viktigste.
Men det viktigste er at man finner det som hjelper en gjennom sorgen.
Om det er sorggrupper, alene i en periode, eller ute i skogen for å hyle. Sorgen finnes i like mange utgaver som vi er mennesker, og vi håndterer den forskjellig.

Men kroppen vår er et utrolig godt rustet maskineri som klarer så mye.
Jeg tror, og vet av egenerfaring, at vi ikke må være redde for hvor vondt det gjør. Det var min største frykt – at det alltid skulle gjøre så vondt. For den smerten de første månedene var helt lammende.
Men den endrer seg, til en sorg vi må leve med.

Jeg husker jeg tenkte: nå orker jeg ikke gråte mer 💔💔

For meg har det blitt enormt viktig å glede meg over de små tingene. Etter å ha levd i beredskap 24/7 i mange år, blir jeg nå oppriktig glad for små ting.
En klem. Et fint ord. Et heiarop.

Jeg har også lært hvor viktig det er å ta vare på det vi har.
At vi ikke vet hva morgendagen bringer, har fått en helt ny betydning.

Min siste melding til jentene var:
Elsker deg, savner å høre stemmen din, håper du er trygg. Kom tilbake til meg 💚🩷

Dette er noe av det viktigste jeg vil si i dag:
Vi kan aldri si for ofte at vi elsker noen.
Vi kan aldri si for ofte hvor mye noen betyr.
Vi kan aldri være for mye til stede for hverandre.
Vi kan aldri bli for mye medmenneske 💚🩷

Og en ting til: ikke vent til i morgen med noe du kan gjøre i dag 💚🩷

Gode tanker kan vi aldri få for mye av 💚🩷

God søndag, varm klem
Bildet i dag, er fra graven i går🩷💚