MINA & MILLE

28/10/2025

Minnene på snap, minnene på telefonen viser meg at det er 1 år siden jeg signerte bøker.
1 år siden vi lot dere få lese våres historie. Lot dere få bli enda bedre kjent med Mina og Mille’n våres.
De damene som kom inn i livet mitt, Jarlsbo som skulle skrive boken, som skulle sleppes inn i alt. Jeg kjente på sårbarhet, til og med redsel for at jeg nå skulle inn i stuen til folk. Boka skulle ligge på nattbordet, stå i bokhyllen. Alt det nære, all min skam, alt mitt skulle nå ut i bok. Og det var en tøff prosess, det var ting jeg gruet meg for at alle skulle få lese. Det blei så nakent og nært.
Men med Fotland fra Kagge forlag, som hadde telefonen på hele tiden, som alltid stod med åpne armer, ga meg noen av de viktigste og beste klemmer.
Uten alle dere, så hadde dette blitt tøffere enn det blei. Og boken er en av de viktigste utgivelsene som har kommet. Jeg får fortsatt meldinger fra ungdom, som har lest, og som finner styrke, som får den forståelse de savner. Pårørende som ikke føler seg alene om det de står i🩷💚
Så, jeg er glad for at jeg sa ja, stolt over resultatet av boken🩷💚

Jeg satte meg ned å hørte utdraget der jeg hører lydbok, og dette blir nok en gang en tøff ting å gjøre. For bare av utdraget så triller tårene, hun leser med en varme som gjør at det blir vanskelig og ikke gråte.
Men jeg kan trygt si, at damen som leser, tar dere gjennom en historie, gjennom et liv fylt med kjærlighet, kaos, og håp.
Håpet som jeg aldri trudde skulle ende med at de døde 🥹🥹

Nå er det 1 år siden boken kom ut, og nå er altså lydboken tilgjengelig, der du hører lydbøker.

Fineste Mina og Mille’n min, så stolt at jeg fikk være mammaen deres, så stolt at dette er med på å gjøre en forskjell 🩷💚

26/10/2025

Ettervern
Det har vært en enormt viktig ting for meg.
Og jeg har vært god på å si hva jeg trenger, jeg har vært åpen om alt hva jeg har trengt for at jeg skulle stable meg på beina igjen. Men det er ikke alle som har den ressursen, det er ikke alle som klarer sette ord på det.
Jeg var redd for det meste, redd for sorgen, redd for hverdagen, redd for ensomhet. Og redd for å glemme, glemme lukten av dem, stemmen deres, hvor godt det var når jeg fikk klemme dem.
Men jeg husker hver minste lille detalj 🩷💚
Jeg isolerte meg mye i tiden etter, redd for at jeg skulle bli forlatt igjen, redd for å være en belastning. Og det er så mange som kjenner på det.
Ettervern
Spesielt for ungdom som går gjennom rusbehandling, her er det et stort hull.
For som meg som preges og formes av min sorg, så er rusen en stor del av ungdommen, og det blir en stor del av deres identitet
er det ikke sånn at rusbehandlingen er ferdig og når de skrives ut, at de da er klare. Det er da jobben begynner. Og her mangler det så mye, de fleste ungdommer jeg snakker med sier det samme.
De savner det normale, den normale hverdagen. Taco fredag, familie, skole, jobb.
Og vi ser dessverre altfor ofte at de faller utpå igjen. Vi får også dessverre dødsfall. Fordi dem har ruset seg, og vært rusfrie over tid.

Verdighet et viktig ord som går igjen 🩷💚

De pårørende står på sidelinjen, kjenner på redsel, de kjenner på det håpet som nå forsvinner, og den fallhøyden er brutal.
Den har jeg kjent på kroppen 💔💔
Vi har snakket med flere partier om dette, men når vi nå se at kuttene for denne gruppen står i kø. Så er jeg redd at jobben som gjøres i forkant, blir ikke bra nok, når vi ikke har et godt nok system for å fange de opp etter behandling.
Skal vi lykkes med behandling, det være seg rus, det være seg sorg, det være seg psykiske problemer, så må vi lykkes med ettervernet.
Uten en landsby rundt oss vil vi ikke klare oss, og vil vil ikke lykkes.

God søndag der ut, også ta vare på hverandre 🩷💚

10/10/2025

Verdens dagen for psykisk helse.
Jeg hadde aldri tenkt at dette ville bli en dag jeg ville tenke på som deler av mitt liv.
Ville aldri tenkt at jeg ville bruke min stemme mine erfaringer på en dag som dette.
På veggen i stua mi, henger et bilde av oss, vår siste ferie. En tid hvor jeg hadde svært lite bekymringer, omringet av mine fineste 🩷💚

Bildet jeg velger å dele i dag, er oss 3, mine jenter i fanget mitt. Etter at jeg hentet dem, etter at de hadde hatt en alvorlig overdose, og hadde vært utsatt for overgrep. Det er episoder som trykker godt på.

Så ikke bare skal jeg stable meg på beina, jeg skal jobbe med alle mine traumer. Jeg skal dele min sorg min reise. Jeg velger at alle skal få lære av oss.

Så må jeg finne meg, finne hvem er Kirsti, uten Mina og Mille.
Jeg savnet noe som var min greie.
Det tok tid før jeg turte sende melding, men når han ringte, så var jeg sikker på at dette var noe av det dummeste jeg har gjort.
Også viser det seg at dette blir min redning. For jeg er i en hverdag med sorg, savn og en enorm ensomhet. Og det er slitsomt å sørge, det er så energitappende
Det at vi som er i sorg kjenner på at det ligger en forventning til hva vi kan gjøre, og i større grad hva vi ikke kan gjøre. At så mange mener at vi ikke kan le, og at vi i tillegg til en enorm sorg og skam så skal ta på oss alle meninger.
På denne dagen i dag, så vil jeg løfte stemmen om trening.
For det er så mye terapi i hver kilo jeg løfter, og det er så mye terapi i hver økt jeg har.
Mestring, at jeg skulle bli ei av de som er sterkest, at jeg er ei som vinner konkurransen om å stå lengst på planken( jeg står nå 7,06 minutter 🤩)
Og her på trening får jeg bare være Kirsti, jeg får være hu morsomme, hu som ler høyt, hu som har blitt råsterk, hu som heies på💚🩷

Var ei som sa, du høres nesten ut som om du er forelsket, og ja det kjennes sånn ut, og det er sykt avhengighetsskapende 🤩🤩
Ungdom, pårørende, og mange andre trenger dette. Vi trenger mestring 👏👏

Jeg har valgt meg TeamPt i Askim, og at Chris og Truls har reddet min hverdag, det er nok større og viktigere enn hva de trur. Og ikke minst den gruppen jeg trener sammen med 🩷💚

Så sender jeg et stort heiarop til alle dere som trenger det.
Det finnes håp, og det kan komme et lys i den mørke tunnelen 💚🩷
Ta vare på hverandre i dag og alle andre dager 🩷💚

Varme klemmer fra meg 🥰🥰

05/10/2025

Innimellom er det er et behov for å se ting fra flere sider.
Jeg av alle skjønner frustrasjonen, redselen, håpløsheten. Jeg av alle skjønner og ser alt som skjer fra flere perspektiver.
Ja det kommer rapporter, det settes ned utvalg. Og når dere står midt i deres håpløshet, midt i deres største redsel, så skjønner jeg at dere føler at dette var nok en rapport, nok en bestilling fra regjeringen.

Men jeg var til stede når rapporten fra Institusjons utvalget blei lagt frem frem, og jeg har lest hele rapporten.
Og det er ikke tvil, den gir flengende kritikk. Men har vi tenkt på en ting, hva om vi ikke fikk den rapporten, hva om ikke de utvalgene ikke var satt ned, hva da?
Da hadde vi aldri vist, da ville vi aldri fått muligheten til å jobbe med endringer.
Og endringer tar tid 🩷💚
Dette er systemer som har jobbet på denne måten i åresvis. Og jeg viste ikke alt det jeg veit nå, for jeg trudde vi var de eneste 💔💔
Jeg ser ting fra flere hold, jeg ser at det er et stort ønske om endringer.

Sylvi Listhaug ringte meg her om dagen, og vi hadde en lang prat, jeg hører at hun notere flittig mens jeg snakker. Og dette gir rørelser, dette gjør at ingen rapport blir glemt.

Jeg tenker også at jeg som arbeidsgiver og som medmenneske kan gjøre en forskjell.
Jeg jobber tett med mange aktører for at de som har falt ut av arbeidslivet får en mulighet til attest, til trene på jobb livet. Jeg har også en avtale for ungdom i rusbehandling, de får komme til meg, jobbe, få en attest . Få noen som forventer noe av dem. Få mestring, få en tilhørighet til en normal hverdag.
Og når den ene sier til meg, « Det finnes jo så mye hyggelige mennesker»
For denne gruppen de får stort bare oppleve at de er til bry, de får kjeft, de får alt annet enn å føle på den gleden, og denne gruppen blir så glad for denne muligheten, at de blir som oftest de som gir mest av seg selv 👏👏

Og etter min tilstedeværelse på fremleggelse av rapporten, ender med at to nye store aktører, ønsker meg til sin fagdag.
Da tenker jeg, det her gjør de ikke fordi dem må, men fordi dem tenker og ønsker endringer i sitt arbeid med pårørende og ungdom.

Til alle dere som står midt i deres tøffeste og vanskeligste kamper, så skjønner jeg av alle hvor vondt og tøft livet er. Hvor inderlig dere ønsker dere en normalitet, og det er her vi som medmennesker kan gjøre en forskjell.
Lag en middag, kom med en kopp kaffe.
For vi alle trenger kjenne på en normal hverdag 🩷💚

Ta vare dere ute, jeg heier på alle, alle som står i sorgen, alle som står i sin kamp. Og alle dere som gjør en stor forskjell i noen sitt liv 🩷💚
God søndag, og masser av klemmer 💚🩷

28/09/2025

De siste ukene har vært travle for stiftelsen og meg, og det liker jeg svært godt 🩷💚
Jeg har vært hos psykolog foreningen igjen, og det er så viktig at de som møter, pasientene og de pårørende. At de får høre historien, at Mina og Mille ligger i tankene når de møter ungdommer for første gang.
Det blei en sterk runde denne gangen, med tårer, med smil, med masse tanker hos de i salen. Og selvsagt, masse gode spørsmål og refleksjoner. De takker med inderlig for at jeg orker fortelle alt.

Stiftelsen har fått en viktig plass i brukerrådet til Bufdir, og den stemmen inn i der, det er svært viktig.
Vi har også blitt engasjert til å gjøre jobber hos Visma Flyt, det er de som lager programmene som brukes av de som jobber med samhandling, de som møter ungdom og pårørende for første gang. Og her vil min stemme og vårt arbeid bli ekstremt viktig.

Jeg har vært gjennom siste runde i rettssaken, og til uka vil dommen komme, og da håper jeg at vi nå kan legge lokk på den vonde delen av livet🩷💚

Så avslutter jeg uken med en tur til Sandnessjøen med foredraget mitt
« Fra den dypeste sorg til den viktigste kampen»
Og det har aldri vært så stille der i storsalen mens jeg snakket, blei det sagt.
At ungdom og pårørende kan sette ord på sitt sykdomsforløp etter å ha hørt meg. Da blir det for meg stor mening i det jeg gjør. Glad for at jeg fikk denne spesielle tilbakemeldingen.
Det var når vi var der oppe på ferie, at jeg skjønte at jentene var sjuke. Og det var der jeg fikk ordet spiseforstyrrelse sagt høyt fra legen for første gang. Så det var følelser for meg, når jeg gikk gjennom gatene der.
Men, fineste familien min der oppe, hvor de kom på foredraget, vi fikk samlet oss til lunsj. Dere fikk frem latter og gode minner 🩷💚

Så har jeg blitt 50 år denne uka, og bursdager det er vanskelig, men stor takk til alle som husket på meg den dagen. Alle klemmer🩷💚
Det er ganske greit og nå kunne si at jeg er i 50 åra🩷💚

God søndag, husk, nyt familien, gi ungene en ekstra god klem i dag. Lag noen gode hverdags øyeblikk 🩷💚
Varm klem fra meg 🩷💚

27/09/2025

✨ KLAGEBYRÅET – fjerde helg! ✨

KLAGEBYRÅET er en kunstnerisk aksjon av kunstner og filmskaper Ellen Ugelstad, og springer ut av filmen The Recovery Channel.
Under Høstutstillingen vil KLAGEBYRÅET finne sted i Atelier Felix på Kunstnernes Hus, hver lørdag og søndag fra kl. 12–16 i perioden 6.september til 12. oktober .

Klagebyrået tilbyr gratis juridisk veiledning til personer som ønsker å klage vedr. bruk av tvang i psykisk helsevern. Advokater med spisskompetanse på feltet er til stede, og individuelle konsultasjoner varer i 30 minutter.

👉 Drop-in eller book time med advokat via lenken i kommentarfeltet.

https://www.facebook.com/events/1896436970920385

Lenke til påmelding: https://calendly.com/klagebyraa/veiledning

23/09/2025

I går var det pårørende dagen, og jeg er heldig at jeg får bidra hos blant annet Stiftelsen Fossumkollektivet. Min stemme blir deres stemme.
Vi er mange som blir pårørende i en eller annen setting. Og det at man da ikke føler seg alene, det er viktig. Så en god klem til alle oss🩷💚

🌟I dag er Pårørendedagen🌟Dagen handler bl.a. om å hedre og markere den viktige innsatsen pårørende gjør i samfunnet.

Rusmisbruk har ikke bare negative konsekvenser for brukeren selv. Dette vet alle som står dem nær.

Samarbeidet Fossumkollektivet har med pårørende er uvurderlig❤️ Bildet er tatt i dag på avd.Rud hvor Kirsti Merete Skogsholm, mamma til Mina og Mille og pårørenderepresentant i brukerutvalget vårt, hadde møte sammen med resten av de engasjerte folka i utvalget.

Rundt 800 000 i Norge er i en pårørenderolle. De hjelper, følger opp, koordinerer og stiller opp – for barn, foreldre, ektefeller, søsken, venner eller naboer. Innsatsen er uvurderlig. Men for mange pårørende er det én viktig ting som ofte glemmes:
Seg selv.

Det å være pårørende kan være meningsfylt og viktig – men det kan også være krevende, utmattende og ensomt. Når du er i en hjelperolle over tid, øker risikoen for å selv bli sliten, syk eller utbrent. Derfor er årets budskap tydelig:
Du kan ikke hjelpe andre, hvis du ikke tar vare på deg selv.
Det kan du gjøre på mange måter
🌹finn ut av dine rettigheter
🌹finn organisasjoner og mennesker som støtter deg
🌹finn ut hva som gir deg energi og påfyll
🌹søk tips og råd som gir deg kunnskap og bedre balanse i din situasjon
🌹ta vare på din helse på din måte

21/09/2025

En uke er over, en vond uke hvor jeg må inn i alt mitt vonde. Dette var den saken som omtales som leilighet saken.
Dette var også en av de vondeste periodene av tiden hvor sykdommen herjet som værst. Hvor rusen tok større og større plass.
Og hvor min redsel var gjennomsyret i hele kroppen min.
Husker så godt når de stakk av, hvor jeg stod i kjøkkenvinduet, håpet så inderlig at de rundet hjørnet. At de valgt noe annet, at de ikke stakk til Oslo. Selv om hele meg viste at de gjorde det, så håpet jeg.
Redsel, tårer og en total ensomhet.
Håpløsheten var i hver nerve i hele kroppen. Jeg vandret timevis over gulvet, håpet jeg en dag ville høre « mamma, vi er hjemme» høre lyden av glade jenter. Høre lyden av et normalt liv. Og ikke bare lyden av min gråt.
Ikke bare at jeg nå gikk og ventet på en telefon, hvor jeg måtte hente dem. Hvor jeg viste at det ikke var noe normalt med det livet vi levde.

Jeg er sliten etter denne uken, det er tøft å se dem på bilder og videoer. Det er tøft å ta innover seg det livet vi stod i, og det er tøft at jeg får et så detaljert og nært innblikk i livet de levde.
Jeg vil for alltid være glad for at jeg alltid hentet, at jeg alltid fikk ha de på fanget mitt.
At jeg var den trygge de alltid trengte 🩷💚
At jeg alltid fikk si « Elsker dere, Mina og Mille’n min»

Nå håper jeg at dette er siste gangen jeg er i retten.
Jobben jeg må gjøre med å jobbe meg gjennom mine traumer, og det består av mange episoder.
Jeg kan ta på meg en kjole, så dukker en episode opp, gå over en parkeringsplass så er jeg i en episode igjen.

Men det må jeg, for at jeg skal komme meg videre, og klare leve med alt jeg har med meg 💔💔

I dag så sender jeg ut en ekstra god klem, til alle dere ungdommer som i disse dager kjenner på en stor sorg 🕊️
Og ikke minst de pårørende 🕊️
Jeg av alle skjønner hva de skal gjennom. Håper dere alle har noen som tar litt ekstra vare på hverandre.

Varm klem fra meg

16/09/2025

Da var jeg her, erfaringer jeg skulle så inderlig gjerne vært for uten.
Mye og mange av mine erfaringer kommer mange andre til gode. Jeg kan relatere meg til mye av hva mange står i.
Og jeg trenger ikke si at jeg så gjerne skulle vært alt for uten.
Men noen ganger i livet må vi se noe meningsfullt i alt det meningsløse.
For helt ærlig finnes det ingen mening i alt jeg har gjort meg av erfaringer.

Men når jeg nå sist var og hadde foredrag for en gruppe psykologer, hvor de sier at de erfaringer jeg har, og som jeg kan sette ord på. De erfaringene gjør at når de går inn i saker, så vil Mina og Mille, være med dem i deres vurderinger.
Og ikke minst min avsluttende setning.
Løft blikket, se de som står der, se de pårørende, se hele familien. Og lytt til oss, ikke tenk at dette er for omfattende.
Og at de da takker meg for at jeg gjør det jeg nå gjør.
Deler av hele mitt💚🩷
Det å få en spiseforstyrrelse det er komplisert, det at rus kommer inn, gjør livet til pasientene enda mere komplisert. Og det er denne erfaring vi må gi de som jobber med det.

Men, nå er det lagmannsretten. Det er dette hodet mitt må koble seg på.
Og som det sies, jeg må stå i dette også. Jeg må det, for de fineste, vakreste jentene mine.
De trenger at jeg er her, for dem 💚🩷
For de trenger at noen er stemmen deres 💚🩷

I god Kirsti stil, gir jeg ut et hav av klemmer, for da får jeg like mye og mange tilbake 🥰🥰

14/09/2025

Det at man kan anke, det er en rett vi alle har. Når saken ender i retten.
Her trenger vi hverken like det, være enig, tenke det man måtte tenke.
Det er en rett.
At det er en påkjenning, ja.
At jeg kjenner på at jeg må inn i alt igjen.
Inn i alt det vonde Mina og Mille var gjennom.
Jeg viste det meste, jeg viste hva alt gjorde med dem. Men å høre andre si det, høre andre fortelle hva de gjorde, og hva de måtte oppleve.
Det gjør så vondt i mamma hjerte, det gjør så vondt på en måte jeg ikke klarer å forklare.
Så som dere skjønner, til uken skal jeg inn i lagmannsretten, jeg er som stort sett alltid stevnet som vitne. Så jeg må møte, jeg må sitte der.

I alle rettssaker så er det vitne støtte, men det at jeg må sitte der, fortelle åssen jentene hadde det, hvordan livet deres var. Det er en umenneskelig ting for en mamma. Men når vi som pårørende reiser hjem, eller når dagen går mot kveld. Eller når alt er over, når stillheten kommer. Da har vi som pårørende ingen som fanger oss opp.
Og det er akkurat da vi skulle hatt noen, noen som ville skjønt hva vi har vært gjennom, hva vi må bearbeide. Hvilke inntrykk som sitter igjen i hodet, i kroppen.
Det er ikke lett å bruke familie, for dette er ting som man ikke lett deler.
Dette er ting som bringer frem, redsel, skam og en stor dose med bearbeidelse.

Jeg gruer meg til lagmannsretten, jeg gruer meg til at jeg må kjenne på hvor vondt jentene mine hadde det. Jeg gruer meg til alle tanker som jeg nå igjen må jobbe meg gjennom.
Jeg gruer meg💔💔

Jeg veit at vi er mange om disse følelsene og jeg veit at vi er mange som kjenner at dette her er så vanskelig og sette ord på. Så til alle som trenger, og til alle som måtte tenke at de kjenner noen. Så sier en god tanke og en fin melding mere enn dere tror.

En god søndags klem til alle der ute 💚🩷

Fineste vakreste Mina og Mille’n min💚🩷