23/12/2025
Chennai- India
Byen jeg bodde og jobbet i 2002/2003
Grugledet meg til å oppleve det igjen.
Mens vi kjørte gjennom byen begynte plutselig stedsnavn og gatenavn å ramle inn i hodet mitt.
Rart og litt villt å være her med barna
Chennai har ikke forandret seg mye.
Vel bygger de metro, og mye av byen er byggeplass og betong.
Og da jeg bodde har fantes ett kjøpesenter, nå er de mange og vanvittig store og moderne.
Gode, gamle Park Sheraton hotel er lagt ned og det bygges nytt… Dette var en oase i kaoset med gatene.
Men dette kaoset er uendret: tuting fra millioner av biler, motorsykler, tuk- tuker som presser seg fram mellom sykler, kuer (selv om de er færre nå) sykler, kjerrer, gående….
Det er fremdeles like vanskelig å gå noe sted her; der det finnes fortau er det stort sett pepret med bæsj fra kuer, hunder, mennesker, eller fylt med seigt søppel.
Luktene kan være overveldende. Å krysse veien blir fortsatt med livet som innsats.
Og det er fremdeles sånn at man etter kort tid i det ekte livet på gaten, der de fattige strever, må man ha en pause, - på et kjøpesenter, restaurant eller hotel.
Og det er slik de mer velstående inderne lever livene sine fremdeles: i sine biler med AC, i sine hus, og kjøpesentere. Mens på gatene i det virkelige livet strever de fattige, i forurensning, støv, stank, varme og skitt. Sammen med hunder, kuer, mygg og andre insekter.
Fattigdommen er fremdeles brutal, stygg og overveldende. Og tiggingen jeg vil tro fremdeles i stor grad organisert. Som gjør det hele enda mer håpløst.
Men det finnes også gode krefter, små organisasjoner som jobber for å hjelpe de som er fattige. Det finnes smil og vennlighet på gaten. Vi føler oss trygge i alt kaoset.
Og jeg har fremdeles et håp om at India vil begynne å rydde i all skitten og forurensingen.
Ingrid (9) spurte meg hva jeg ville gjort om jeg var dronning eller president i India 👸🏼
Mitt svar: Gi god lønn for å rydde opp, for det er jo den aller viktigste jobben! Men den er latterlig dårlig betalt.
Mannen som sykler traller med kloakk bort tjener ikke nok til å overleve. De som skal håndtere søppelet dør av sult og sykdom. Det som trengs er at alle disse får skikkelig betalt, og at mange, mange flere fattige får jobber som går ut på å rydde og rense. Da kan man hjelpe folk å hjelpe seg selv ut av fattigdom, og samtidig løfte jorden vi alle deler. Alle kan gjøre denne jobben, det kreves ingen utdannelse.
Og jeg tenker at alle pengene vi bruker i Norge på klima, kunne vi fått så mye mer klima for her! Forurensning har ingen grenser, slik hav, vind og regn har ingen grenser. Alt søppelet som skylles på havet herfra sprer seg overalt.
Jeg ville latt folk hjelpe seg selv ut av fattigdom med verdighet, de har en jobb: Levere plast og søppel steder det blir håndtert, brent, renset for godt.
Dette er fullt mulig, om man virkelig vil ❤️🌎
