02/09/2022
TRENETRENETRENE, men…
Du har kanskje hørt gåten “Hva er det som går og går, men aldri kommer til døra?”. Svaret er irrelevant (...det er klokken…), men sånn kan det av og til føles med trening også. Man trener og trener, bruker tid og energi, men den ønskede responsen uteblir. Man kommer ikke videre, og i alle fall ikke helt bort til døra.
Selv har jeg trent nesten daglig i mer enn 15 år. Og om prestasjonene har uteblitt i en treningsperiode eller i en konkurranse har jeg ofte skyldt på at jeg har trent for lite eller ikke har de genetiske forutsetningene for å bli god i akkurat dette (eller dette…eller dette). Men reaksjonen min har likevel vært at jeg må trene mer eller hardere. Ikke fordi det oppleves som en tvangstanke, men fordi det er en logisk slutning som innebærer at “mer og hardere” automatisk burde gjøre meg “bedre og raskere”.
Hele sommeren har løpeformen føltes dårlig, nesten på grensen til elendig. Litt sykdom her og der, en halsbetennelse som ikke slapp taket, muligens en ny runde med Covid og generelt lite guff i kroppen. I kombinasjon med festivalliv, snorkende kompiser og mye rangling var det gjerne ikke rart at kroppen ikke responderte? Likevel holdt jeg det gående. Det måtte jo løsne snart, fordi kontinuitet er nøkkelen og blablabla? Feil svar. Veldig feil.
Løsningen kom akutt og overraskende en onsdag i august. Magesmerter i form av blindtarmsbetennelse og påfølgende operasjon, etterfulgt av to uker med påtvunget treningsfri og mye hvile. Nå måtte jo formen kollapse fullstendig?
Og historien kunne endt her, med konklusjonen om at mye trening alltid må til for å oppnå det man vil.
Men nei. I perioden etter operasjonen ble alle sykdomstegn og grums borte, beina fikk mer hvile enn noen gang og søvnmengden økte betraktelig. Til tross for et litt snodig ganglag og en del smerter i første perioden etter operasjonen, ønsket kroppen min (og kanskje hodet også) restitusjonsperioden velkommen. Og ved første forsøk på Ulriken følte jeg meg som en niåring som ikke kan produsere melkesyre. Bein av silke og fløyel, en puls som ikke eksploderte til tross for relativt høy intensitet og nye bestenoteringer i deler av løypen.
Sååå…hva er budskapet her?
For mitt vedkommende handler det om å ikke lenger være klokken som aldri når frem til døren. Da skal jeg heller tåle å være den halvlubne brunsneglen som sakte men sikkert aker seg mot målet, tar rikelig med pauser på veien og som kan nyte enda flere solnedganger for å finne dørhåndtaket til formtoppen!🌟👊🏼