15/07/2025
Jeg er samfunnsviter, og har en litt nerdete avhengighet av å søke kunnskap. For å komme til bunns i ting, og å forstå, litt som en detektiv. Inspector Gadget var min store helt som barn. «This message will self-destruct» vekker minner. Mer innsikt øker bevisstheten om mine egne kunnskapshull.
Det at jeg ikke er pedagog, har jeg ansett som min største svakhet. Men det har også blitt min styrke. Fordi jeg våger å stille spørsmål ved systemer som ikke fungerer optimalt, i stedet for å tvinge meg selv til å bli værende. Jeg er heldig, som voksen, at jeg kan velge å bli og å tilpasse meg, eller å bare gå videre. For barn er det annerledes. De har ikke denne valgfriheten.
Noe har gått galt på veien, ganske mye faktisk. Andelen barn som ikke våger, ikke makter, eller ikke vil gå på skolen øker. Foreldre tar ut sykemeldingsdager for å være hjemme med barna. Det er ikke barna det er noe galt med, men strukturer, og rammer. Uendelige mengder med «kartlegging». Kartlegging for hva? Fører det til økt mestring? Tvilsomt. Lærere er tvunget til å bruke tid på kartlegging, med mindre tid til læring og relasjonsbygging med barna. Fraværet har økt i barnehager også. En del barn nekter å dra i barnehagen, ref. Foreldreopprøret. Det er ikke jeg personlig som påpeker disse tingene, men pedagoger selv, i muntlig samtale, i sosiale medier eller i litterær form. I tillegg til foreldre.
Jeg har i første omgang valgt å fokusere på barnehagesektoren. Førskolealderen danner grunnlaget for livslang læring. For noen måneder siden møtte jeg en fagansvarlig, og leder, som uttrykte full støtte for det jeg jobber med, og for. «Vi trenger en revolusjon i fagfeltet vårt.» Vedkommende skal fortsette å få være anonym. Men det var det hen sa. Det kan ha en sammenheng med at også i barnehager, bruker pedagoger mye tid på nettopp «kartlegging». Når du kartlegger noe, sammenligner du barnas mestrings- og ferdighetsnivå opp mot noe. En norm, en standard. Hvis barna ikke tilfredsstiller denne, er de «under norm». Men hva er «normalt» i førskolealder?
Jeg vil påstå, at en mangelfull ressurs, er tid for barn til å leke, helt fritt og uavhengig av voksne. Uten skjermbruk. Til å føle seg frie, å improvisere, og å bruke egen fantasi. Å bare være, og ha fokus på her og nå. Leken gir mening i seg selv. Dette fremmer utvikling av kognitive evner, bl.a. problemløsning, å forhandle, å samhandle, og å dele med andre. Summen av dette, er evnen til å manøvrere seg fram i verden, og livsmestring.
Som barn likte jeg å ha turnoppvisning på gressplenen sammen med andre barn i nabolaget, mens vi spilte musikk på kasettspilleren. Og vi syklet, hoppet i strikk, eller med tau. «Skal vi være sammen?» var normen da. Om vinteren gikk det mye i aking. Og det var mye latter, lek og samspill. Og bøkene mine! Der fant jeg mine beste venner.
Latteren har stilnet. Nå blir den synliggjort i form av emojier. Hvis du tror på det, da. Emojier kan feiltolkes, eller brukes til å dekke over virkeligheten. Barn er eksperter i å skjule opplevelser for voksne, om de vil.
Jeg fortsetter å jobbe med å knekke koder innen pedagogikk. Men jeg er på god vei.
