27/11/2025
Jeg opplevde mobbing i omtrent to og et halvt år i barneskolen, etter at familien min flyttet til en annen kommune. De siste årene har mobbetallene økt, mye som følge av bruk av sosiale medier. I 2024 meddelte forsker Anders Bakken ved NOVA, OsloMet, det høyest registrerte antallet saker med mobbing i en Ungdata-undersøkelse.
I ettertid har jeg aldri fått en forklaring på hvorfor det i utgangspunktet begynte, bortsett fra at jeg var ny. Barn finner på en grunn for alt mulig forskjellig. Elleve år gammel vokste jeg forbi moren min. I skolegården ble jeg kalt «flaggstanga». Men jeg kunne ikke ta ansvar for høyden min – like lite som andre barn kan ta ansvar for egen hudfarge, hårfarge, diverse symptomer eller sykdommer, funksjonsnedsettelser, eller utviklingsvansker. På skoleveien og i nabolaget fikk jeg høre andre ting. Hvem i alle dager, i en alder av 12 år, vet hva en «hore» er? Fra mitt ståsted snakker vi 1991. I 2025 tror jeg dessverre det er mange andre som får høre det.
Jeg har ikke for vane å slå tilbake, verken verbalt eller fysisk. Som oftest trekker jeg meg unna. Jeg husker én gang jeg svarte, på vei hjem fra skolen. Jeg slo ham, faktisk, midt i ansiktet, i ren frustrasjon. Han plaget meg aldri igjen.
Sårene har aldri blitt helt grodd. Når du opplever at du ikke er trygg i eget læremiljø, gjør det noe med deg. Du lever videre med det – det blir en del av bagasjen din på reisen gjennom livet. Mobbing gjør det med folk.
Skoleveien min var ca 3 km lang – jeg måtte gå eller sykle. Av og til føltes den som et langt mareritt. Jeg har en viss formening om hva som hadde hjulpet meg i skolehverdagen. Det å ha minst én voksen til stede i situasjonen - en med tid og rom til å lytte. Og å bli hjulpet inn i leken, og få muligheten til å delta, på lik linje med de andre.
Når jeg ikke ble inkludert, søkte jeg ofte til litteratur. Jeg leste mye og ofte - sittende, liggende, gående, og ute i skolegården. Jeg fant fantasivenner i bøkene mine. Blant mine favoritter, var bøker jeg fikk tilsendt i Ponniklubben, og Anne fra Bjørkely – min store helt. Ikke Pippi, men Anne. Det å være sterk i form av muskelkraft kunne ikke måle seg med det å være sterk i hjerte og sinn, i mine øyne. Jeg har lagt fra meg gående lesning, men beholdt de to andre. Fortsatt gjør jeg fantasireiser når jeg leser.
Dette er sårt og vemodig. Men det er sånt det blir historier av.
Vi har alle våre historier å fortelle, både som voksne og barn.
Hva er din? ❤️