Brumunddal Fysikalske Institutt As, Nygata 22B, Brumunddalen (2025)

Brumunddal Fysikalske Institutt AS drives av fysioterapeuten Hans Emil Sterud samt manuellterapeutene Erland Wold Olsen og Benedikte Linge. Vi tilbyr fysioterapi, manuellterapi og rehabiliteringstrening i våre flotte nye lokaler. Vi tilbyr kursing i smerteforståelse, rygg-og isjiasplager, rehabiliteringstrening, ACT (coaching) og kognitiv terapi. Vi har også diverse grupper som spinninggrupper, diverse saltreningsgrupper, KOLS-grupper og avspenningsgrupper. Brumunddal Fysikalske Institutt ble grunnlagt av fysioterapeut Aagot Bøhmer i Gudahlgården i 1947. (Gudahlgården brant ned under krigen, men ble gjenoppbygget i 1947). Bøhmer hadde i 1930-årene startet sin fysioterapivirksomhet i Brumunddal ved Framheim Forsamlingslokale, ned mot jernbanestasjonen. I 1981 overtok Liv Bøhmer, niese av Aagot, og Hans Emil Sterud instituttet. Noen år senere tok fysioterapeut Grete Mellum Dæhlin over Livs andel som da hadde flyttet/etablert seg i Lund i Sverige. I 1991 startet Bjørn Garnevall, som senere tok videreutdanning i manuellterapi i Perth i Australia. I 2010 begynte Bjørn praksis i Halden. Hans stilling ble overtatt av manuellterapeut Erland Wold Olsen som også har sin manuellterapiutdannelse fra Perth i Australia.

25/11/2025

196. Motivasjon

En klok mann sa en gang: «Change the way you look at things, and the things you look at will change”. Altså om du endrer måten du ser på «verden» på, så vil din verden endre seg. Nettopp måten vi ser på trim og trening på kan være utslagsgivende med tanke på vår gjennomføringsevne.

I forrige innlegg skrev jeg om «de skjulte effektene og målene» i rehabiliteringstrening. Et av mine mål vare å informere om hvilke enorme positive ringvirkninger trening gir, men som ikke nødvendigvis er så lett å få øye på. Dersom du setter på sterke briller så kan du altså se effekter av trening som går under radaren. Jeg håper dette bidro til at leseren motivasjon for trening økte noe.

Ofte kan vi høre ordet motivasjon som en slags forutsetning for trening. Man kan eksempelvis høre noen uttrykke at «jeg har ikke følt meg motivert i det siste», som en slags gyldig fraværsmelding. Nå skal vel kanskje ikke jeg sitte på en høy hest å bedømme hva som er akseptabelt fravær eller ei, men jeg håper poenget likevel kommer til uttrykk og består på forståelig vis. Ikke minst håper jeg det kan bringe inn en erkjennelse hos de fleste leserne om at «jo, dette er gjenkjennbart!». Den positive nyheten, dersom felles skjebne gir felles trøst, er at dette gjelder de fleste av oss. I høyeste grad også meg selv. Jeg sto heller ikke først i køa da «motivasjon» skulle deles ut.

En annen god nyhet er at vi heldigvis ikke er avhengige av (den indre) mest kjente formen for motivasjon for å drive fysisk fostring. Og det kanskje viktigste budskapet i denne teksten er nemlig det. Vi må lure frem andre triks i ermet for å få regelmessighet eller struktur i den trimmen og treningen som vi tross alt trenger alle mann ( og kvinner…), for å opprettholde eller til og med bedre vår helse og redusere våre helseproblemer.

La oss se litt nærmere på dette begrepet «motivasjon». Det dekker nemlig litt større arealer enn det de fleste av oss er klar over. Det finnes faktisk ulike former for motivasjon.

Først kan vi ta en kikk på såkalt indre motivasjon. Dette er den mest kjente formen for motivasjon og dreier seg om det «drivet» vi kjenner innefra. Litt som det iboende eller instinktive «kallet» jeg føler for å skrive et faglig innlegg i ny og ne. Dette drivet kan komme fra alt fra genetikk og oppvekst til vaner og følelser. Det er vanskelig å fange ordet «driv» i en enkel følelse. Det er mer en totalopplevelse som gløder og antennes innvendig. Alle har sin egen unike kjemiske oppskrift på «driv». Felles for denne totalopplevelsen er likevel at den skaper «gratis bensin». Den oppstår og driver oss som en slags (ur-) kraft. Se gjerne på dette som en kickstarter eller gnisten som så avledes av en flamme. Hele denne reaksjonskjeden kan ses på som bestanddeler i indre motivasjon.

Indre motivasjon kommer gjerne av at man liker en gitt aktivitet. Synes man noe er gøy eller givende er det lettere å repetere. Kanskje liker man å strikke, og blir produktiv på dette området. Kanskje elsker man å jobbe i hagen og får dermed en flott hage uten at man ser på dette som et slit. I forhold til trim og trening snakker jeg som terapeut ofte om å jakte treningsglede, hvor skattekammeret består i å finne frem til aktiviteter man synes er tilfredsstillende, givende eller til og med morsomt. Det er viktig å stadig huske på at en beste treningen er den som blir gjort, og jo mer man liker det man driver med desto større er sjansen for at man fortsetter (lenge nok til at man får en bedre helse). Dessverre kan man ikke alltid begynne med det man liker best dersom man har vondter og funksjonsnedsettelser. Da er det viktig å sette realistiske delmål og hovedmål, som ofte er mer interessante aktiviteter enn de «byggestensøvelsene» man gjør i treningssalen.

Dette med å like en gitt aktivitet gir en gratis «flyt» og kan være faktoren som bringer deg over dørstokken. Men denne gode energien bør de fleste av oss kanskje ta som en bonus eller litt ekstra medvind på seilbåten når det gjelder fysisk trim. Svært få av oss har høyt nok lager av dette til at det hjelper oss til nødvendig regelmessighet med tanke på trening.

Om vi ikke bare skal få skuta til å seile men å få den til å seile over hele Atlanterhavet er vi mer avhengig av såkalt ytre motivasjon (ekstrinsik motivasjon). Denne formen for motivasjon dreier seg om en fremtidig ytre belønning. Altså, motivasjonen skapes gjennom at det henger en gulrot i enden. Det dreier seg i en terapisituasjon, som «partners in therapy», om å bedre din helse, redusere dine smerter og øke din funksjon i hverdagen. Dette er de virkelig viktig å sunneste målene vi kan sette sammen!

Ytre motivasjon er gjerne definert som faktorer som har et overordnet mål i ditt eller andres liv. Det kan dreie seg om å nå et konkret mål, om prinsipper i livet, eller det kan dreie seg om dine verdier. Motivasjonen skapes gjennom noe «der ute eller der fremme». Det dreier seg oftest om personlig måloppnåelse, men det kan også være snakk om noe du gjør for andre, for familien, for den lokale foreningen eller kanskje være religiøst motivert, for å nevne noen eksempler. Noe av poenget er å forklare at motivasjon dreier seg ikke alltid om «ja takk, her og nå», men kan dreie seg om «belønninger» utenfor deg selv og/eller fremover i tid. Innenfor mitt yrke dreier den ytre motivasjonen seg som regel om å jobbe for å få bedre funksjon og mindre smerter. De fleste er prisgitt denne ytre motivasjonen for å holde treningen gående lenge nok til å få gode resultater.

Så kan man se på noe som gjerne kan kalles en mellomting mellom indre og ytre motivasjon, selv om den slekter mest på «ytre». Denne mellomtingen finner man der belønningen ligger som en nytelsesfaktor eller fristelse i nær fremtid. Dette kan være en god kopp kaffe, kanskje med en kakebit «attått». Det kan også være din egen mestringsfølelse. Seieren du feirer i deg selv etter gjennomført treningsøkt. Kanskje du også kan skryte litt til venner og familie av at «ja, i dag har jeg vært og trent». Det kjennes godt ut. Det kjennes meningsfullt ut. Og det kjennes ut som man har gjort noe nyttig for seg selv. Og vet du hva, det er også nyttig for de rundt deg som er glad i deg. For noen titalls innlegg tilbake husker jeg at jeg skrev et lånt sitat som lyder slik: «de fleste er villig til å dø for sine nærmeste, men er du villig til å leve for dem?» Et kraftfullt ordspråk, som kan være til motivasjon for de fleste. De som bryr seg om deg og er glad i deg er forhåpentligvis mer opptatt av at du lever for dem enn at du dør for dem.

Motivasjon er et område som er vanskelig for oss mennesker. De aller fleste av oss er ikke utstyrt med veldig høye doser av dette. Indre motivasjon er litt medfødt og litt «ervervet». Uansett, ikke alle er velsignet med så høy rasjon som Petter Stordalen (tilsynelatende) er tildelt. Ei heller kjenner vi vel så mange som har «energi som bare måt ut» som vel Olaf Tufte uttrykte (og skyldte på sin ADHD(?)). De aller fleste av oss har ikke nok indre motivasjon til å gjennomføre så mye eller regelmessig aktivitet, bevegelse, trim og/eller trening som vi aller helst burde. Selv jeg som er «hjernevasket» med fysisk fostring («miljøskadet fysioterapeut» .)) har ikke klippekort på motivasjon. Dette er noe jeg må «hente utenfra», men også noe jeg har skapt gjennom solide rutiner gjennom flere år. Det vil si, det er kanskje riktigere å kalle dette for vanestyrt enn for motivasjon. Ergo, jeg har skapt vaner som gjør meg mer uavhengig av motivasjonsfaktorer. Likevel er det umulig å dissekere vaner fra ytre motivasjon. Disse er på en måte sammenvevd. Hvor mye av mine vaner som «fores» av ytre motivasjon er ikke målbart (Apropos det vanskelige med målbarhet, som beskrevet i forrige innlegg).

Så altså, motivasjonsfaktorer er flerfoldige og trives best i synergi med struktur, systemer og/eller vaner. Disse ingrediensene er som regel også hovedingrediensene i en vellykket rehabiliteringsplan. Så gjør du et ærlig og redelig forsøk på å blande disse faktorene i din suksessterte så har du nok bortimot så gode odds du får for å lykkes med treningen.

Vel bekomme!

Vh
Erland

18/11/2025

195. Treningsterapi, effektmål og smakebiter på tiltak

«Outcome measures» er et mye brukt utrykk blant fysioterapeuter. Dette kan fornorskes til «utfallsmål», hvor ønsket er å definere effekten av tiltakene som utføres. En stadig tilbakevendende «kritikk» av målene som te**es er at de ikke alltid måler det som er viktig og relevant. Eksempelvis kan man typisk måle aktive og passive bevegelsesutslag i et ledd (leddbevegelse) som er relatert (?) til en smertetilstand litt på autopilot, eller av gammel vane. Dette behøver likevel ikke å si så mye om pasientens relevante progresjon eller prognose. Styrketester utføres ofte også, uten at dette alltid er avgjørende (å bygge opp) for å få pasienten tilbake i ønsket funksjon eller ut av smerter. (Det finnes massevis av sterke folk med smerter og funksjonsnedsettelser…)

Forventningsavklaring er et viktig grep tidlig i tiltaksforløpet. Det at terapeut og pasient enes om hva problemene består i, og siden om hva man realistisk sett kan oppnå gjennom terapeuten og pasientens samarbeid fremover er viktig for det felles «prosjektet». Det er viktig å bli enige om hva man ønsker og kan oppnå gjennom tiltakene man igangsetter. Enighet her skaper et felles mål, og ikke minst en tydeligere mållinje (?). Dette felles målet kan være særegent og unikt, og slettes ikke noe som nødvendigvis er lett å konkretisere eller måle.

I fysioterapi er den mest benyttede terapiformen trening. Treningsterapi, og ikke minst rehabiliteringstrening står høyt i kurs blant fysioterapeuter. En fysioterapeuts ønskedrøm er å kunne rehabilitere og friskmelde alle sine pasienter. Full funksjon, ingen smerter for noen. Så blir spørsmålet; er dette realistisk? Svaret er naturligvis et rungende nei. Dette er også en av grunnene til at en av de historisk gjenværende og stadig aktuelle mantraene blant fysioterapeuter er «funksjon før smerte». For det første ser vi at det ofte er mye lettere å øke funksjon enn å bli kvitt smerte. For det andre fordi det i de fleste tilfeller er mulig å gjenvinne mye, om ikke all funksjon, til tross for smerte!

Jeg har mang en gang sitert en kollega i Oslo som jobber med toppidrettsutøvere. Han uttalte: «jeg har knapt jobbet med en toppidrettsutøver uten smerter». Tenk litt på dette. De mest gjennomtrente fysiske «beistene» i landet har også smerter, kanskje like mye som deg eller tanta di? Dette sier jeg selvfølgelig ikke for å bagatellisere dine smerter. Jeg sier det fordi smertene kanskje ikke behøver å få så mye plass i livet som du tenker? Og fordi kanskje vi kan gjenvinne viktige funksjoner i din jobb og hverdag selv om smertene ikke har avtar så mye? Gir man rom for smertene vil lidelsen som regel også avta og smertene faktisk også reduseres, over tid.

Blant pasienter så står det å «bli kvitt smertene» og/eller det å «bli sterkere» høyt i kurs. Forholdsvis konkret. Forholdsvis målbart. Ved siden av disse normale og naturlige forventningene bringer som regel pasienten også med seg en god dose utålmodighet. Spesielt de som har vært plaget lenge. Også helt naturlig. Men så kommer utfordringen. Langvarige plager og langvarige smerter har sjelen en rask kur. Rett som det er finnes det heller ingen 100% kur. Ikke rent sjelden bør man enes om at mindre smerter og økt funksjon er det realistiske målet. Ikke alltid smertefrihet og full funksjon. Andre ganger er det mest realistiske å opprettholde funksjon. I noen tilfeller kan det faktisk også hende at det primære målet er å forebygge eller forsinke forverring eller forfall. Ser du nå hvor viktig forventningsavklaring er? (les gjerne om «loss aversion» i innlegg nr 164!)

Ut ifra poengene i avsnittet over ser man at «djevelen ligger i detaljene». Det er viktig å være tydelig på både hva vi ønsker med treningen, men samtidig er det minst like viktig å forstå hva man kan forvente. Og så er det svært viktig å se på all «bounushelsen» man får gjennom trening elle fysisk aktivitet. De utallige positive effektene av trening er i hovedsak abstrakte, mindre synlige og går lett under radaren. Den krever skjerpede sanser, dypere innsikt for å oppdage og samtidig større viljestyrke, bedre rutiner, sterkere karakter, større integritet (?), stor iherdighet og mer utholdenhet for å nære. Ser du hvorfor? Det å trene for «usynlige resultater» krever sin mann eller sin kvinne. På dette feltet er vi mennesker omtrent like flinke som vi er til å forebygge helseplager generelt eller til å «tenke for fremtiden». Altså er vi jevnt over lite kalibrerte for dette. Igjen, normalt og naturlig. Slik er de fleste av oss satt sammen. Dersom vi ikke relativt raskt kjenner at vi har mindre smerter, får økt funksjon eller blir sterkere blir de fleste enda mer utålmodige og frustrerte.

Selvfølgelig vil vi alle blir fortest mulig friske og raske. Men altså, også her blir den forslitte floskelen «tålmodighet er en dyd» et mantra å følge. For trening tar tid. I en del situasjoner blir faktisk smertene enda høyere enn normalt innledningsvis. Man blir noen ganger litt verre før man blir bedre. Hvorfor? Vanligvis fordi man ikke forstår hvordan man skal aktivitetsregulere og styre treningen i forhold til smerte. Andre ganger fordi man har undervurdert sensitiviteten i et overfølsomt nervesystem. Eller en kombinasjon av disse. Og det kan være andre årsaker, uten at jeg har rom for å fokusere på dette (også) i dette innlegget, som allerede går over sine bredder…

Så for å oppdage positive resultater og effekter «under overflaten» må vi på med briller og forstørrelsesglass. Så la oss se litt på det vi kan kalle «totaleffektmål» (jepp, det er mitt forsøk på lage et forståelig ord…) For hva er summen av positive effekter vi ser for oss at vi oppnår med tiltakene vi benytter? Finnes det positive effekter i tillegg til det åpenbare og målbare? Eller, finnes det positive ringvirkninger som ikke er identifisert eller rett og slett ikke måles? Mister vi som «allianse» andre «gulrøtter» som både kan være motivasjonsfremmende og indirekte bidrar til økt funksjon og mindre smerter?

Jeg tror det i et rehabilteringsøyemed er viktig å se på progresjon som et multifaktorelt emne. Progresjon kan måles i så mangt. Det mest iøynefallende er naturligvis det objektive og målbare. Det konkrete. Altså, som nevnt høyere opp i teksten; økt bevegelighet, økt styrke, bedre kondisjon, bedre balanse og lignende. Mer eller mindre konkrete, målbare faktorer. Men så vet vi at med trening finnes det utallige positive ringvirkninger. Disse er faktisk for mange til at jeg skal gjøre dette til noe stort tema her. Men jeg ønsker å løfte de kjemiske, fysiologiske, kardiovaskulære, nevrologiske, immunologiske, endokrine (hormonelle) effektene opp på et «makronivå». Da må vi se på de mer konkrete eller synlige resultatene av rehabiliteringstreningen du utfører, som har sin rot i det mikobiologiske. For som jeg også har nevnt i et par innlegg tidligere, de såkalt «globale» effektene av trening er ofte viktigere enn de «lokale». Har du vondt i håndleddet så må hele kroppen «samarbeide» for å gjøre håndleddet bedre. Det er ikke nok å bare gjøre øvelser for underarm, håndledd og fingre! Kroppens «skjulte» organsystemer må settes i sving!

Så hva er det jeg egentlig prøver å fortelle her? Jo, når du utfører en treningsøkt hvor du jobber «globalt» (hele kroppen) og «lokalt»(et enkelt ledd, muskel, sene etc.) så skjer det en rekke prosesser i kroppen som vil hjelpe deg og dine smerter. Og heldigvis trenger du ikke å bruke fancy apparater for å måle alt dette. Du kan heller ta en kikk på hvordan disse kjemiske, fysiologiske og organiske prosessene gjør seg til syne og kjenne i og på din kropp. Du kan for eksempel selv sette opp en liten selvstudie på hvordan treningen påvirker deg og din kropp gjennom å månedlig sette opp en skår fra 1-10 på følgende områder:

-Energi/overskudd
-Konsentrasjon
-Søvn
-Humør
-Vekt/livvidde
-hudkvalitet
-mage og tarmfunksjon
-grad av (dine) smerter/plager/symptomer
-tilleggsplager (?): for eksempel hodepine, svimmelhet, kvalme, øresus, synsforstyrrelser etc.

Ser du at flere av disse faktorene beveger seg i riktig retning så er du antagelig på rett spor!
Om vi også sammen skal bevege oss videre på rett spor så tenker jeg det også er viktig å kanskje omformulere vårt syn på hva progresjon i vårt samarbeid egentlig bør bestå i. Økt styrke i seg selv har i mange tilfeller lite sammenheng med smerter, ikke minst som enkeltstående treningstiltak. Da er det andre former for trening, eller kombinasjoner av treningsformer, som kan være langt mer effektive! Her er det viktig for oss terapeuter at vi forsøker å forklare våre pasienter hvordan smertereduksjon egentlig foregår (Jeg har skrevet mye om dette i tidligere innlegg, men spør meg gjerne mer om dette på tomannshånd)

Målene jeg nevnte noen avsnitt over er noe du selv kan kontrollere fra måned til måned. Under vil jeg ta tak i overordnede mål vi sammen kan sette som målsetninger i vårt felles prosjekt. Foruten «mindre smerte», «mer bevegelse», og «økt styrke» finnes det, under behandling av folk med muskel- og skjelettplager, andre kanskje minst like viktige mål som ofte blir oversett eller underprioritert, både på samfunnsnivå og individnivå. Fysisk tilpasset trening gir effekter som går langt utover de konkrete målsetningen vi ofte setter, og kan ha stor sammenheng med at du over tid får bedre funksjon og mindre smerter. Disse effektmålene kan være: (Merk: «mål» her kan bety «mål om» og er ikke nødvendigvis relatert til konkret «målbarhet»)

1. Sirkulatoriske effekter
2. Reduksjon av tap av funksjon («loss aversion»)/forebygging
3. Økt kardiovaskulær funksjon
4. Økt lungefunksjon
5. Økt psykososial helse

Hovedgrunnen til at treningsterapi er blitt tiltaksform nummer en blant fysioterapeuter er nettopp de potensielt allsidige effekten man KAN oppnå. Jeg skriver KAN fordi både kunnskapsmessige og personavhengige faktorer kan sette en stopper for disse potensielle effektene. Og jeg tenker at hovedutfordringen er at man, både som terapeut og pasient, ofte har urealistiske forventninger til hva man søker å oppnå med treningen (og andre tiltak), kanskje spesielt med tanke på tidshorisonter. Jeg tror at enkelte terapeuter og svært mange pasienter tror at om man bare utfører 4 kneøvelser annenhver dag for et kne som har vært vondt i 5-10 år så vil plagene forsvinne i løpet av noen uker. Joda, dette forekommer! Men hovedregelen er at smerter som har vart i lang tid også tar (relativt) lang tid å redusere. En annen hovedregel er at smertene vanligvis reduseres raskere og funksjonen øker raskere jo riktigere og mer systematisk trening man utfører (, vel å merke på populasjonsnivå, for det finnes unntak som bekrefter regelen også her…).

Ser vi på kunnskapsnivået så er dette primært begrenset av to faktorer. Det ene er terapeutens kunnskapsnivå samt evne, motivasjon og vilje til å overføre kunnskap til pasienten. Det andre er pasientens evner, ressurser og vilje/ønske til å motta denne informasjonen.
Om disse forutsetningene ligger på plussiden øker sannsynligheten for å lykkes i dette samarbeidsprosjektet mellom terapeut og pasient betraktelig. En god forståelse for hvorfor man utfører treningen man setter opp i et program er selve bærebjelken. Denne forståelsen innebærer både kunnskap om hvorfor man skal gjøre øvelsene, som blant annet kan være svært viktig for vilje og gjennomføringsevnen, men også hvordan man utfører programmet. Utførelse innebærer forresten ikke bare hvordan man teknisk sett utfører øvelsene, men også blant annet hvordan man regulerer intensitet, frekvens og smertestyring. Det er mange måter og trå feil på dersom man mangler kunnskap rundt treningen.

En av de vanligste feilene jeg ser som terapeut er at pasienten ofte ønsker å «forte seg til å bli smertefri». Dette innebærer vanligvis at man starter for tungt/hardt og øker for fort. I tidlig fase av treningen er det ofte et poeng å «bli venn med nervesystemet». Jeg pleier å bruke en metafor som jeg kaller «organdonasjonsmetaforen» Et relativt kraftfullt uttrykk, som ofte gir et (nødvendig) inntrykk. Poenget her er at nervesystemet må akseptere treningen innledningsvis, og ikke «avstøte» den. Så i stedet for «vondt skal vondt fordrive» predikerer jeg ofte «pleie og ikke pine» eller «fra feig til modig». Det er viktig å ikke hoppe bukk over de tidlige fasene av opptreningen, spesielt for de som har et sensitivt eller reaktivt nervesystem. Tidlig fase kan hos mange faktisk primært bestå av «ALF», eller avlastning, lindring, forebygging. Så i stedet for å begynne med øvelser, begynner vi med å definere triggere i hverdagen, og avlaste disse før vi i det hele tatt begynner med øvelser. Vi «tar bort» først, så «legger vi til». Dette felles prosjektet er ofte høyst individuelt tilpasset og krever et tett samarbeid med regelmessig oppfølging innledningsvis. Det er for øvrig også viktig å forstå at effektmålene vi oppnår er summen av tiltakene vi/du utfører over tid, samt "livet som leves for øvrig", og ikke ene og alene er et resultat av den tilpassede treningen du utfører.

Jeg velger med dette å avslutte innlegget som beveger seg litt «høyt og lavt» i betraktninger rundt mening med trening, mål på effekter og eksempler på hvordan både vi som terapeuter og du som pasient kan tenke rundt treningsterapi eller rehabiliteringstrening. Innlegget i sin form er langt fra noe kunststykke, og tidvis litt rotete, men om du kan plukke ut biter av informasjon som tilskudd til din egen kunnskapsbase så kan vi gjerne si at målet er nådd .)

Ha en fin dag!
Vh
Erland

12/10/2025

194. Sunne Relasjoner

En gjenganger i min samtaleterapi med pasienter er arbeidet med grensesetting. Ordet «nei» er nærmest fraværende i manges vokabular, og hos enkelte brukes det aldri som et enkeltstående ord. «Nei» er for strengt, for uhøflig. Man opplever å trenge en grunn, en unnskyldning eller en hvit løgn. Det å ikke (kontinuerlig) gi av seg selv å tilby hjelp føles vondt og i beste fall ubehagelig.

Urovekkende mange av de som kommer til meg med smerter opplever å ha trøblete relasjoner der man opplever nære og kjente som sliter en ut. Man stiller opp i alt fra verv i barnas idrett, til flyttelass og dugnader. Isolert sett kan dette høres veldig normalt og lite bemerkelsesverdig ut. Både for de som stadig stiller opp og for leseren. Men merk ordet «stadig». For det kan fort gå under radaren i denne sammenhengen. Det som nemlig gjør disse tingene problematiske er doseringen. Hyppighet og intensitet. Spesielt i fravær av gjensidighet.

Vi mennesker har en merkverdig tendens til å innrette oss i hierarkier hvor vi blendes av mønstre og uvaner. Vi sier «ja» på autopilot og teller ikke repetisjoner. De fleste av oss er nok heller ikke så analytiske på dette. Vi holder ikke regnskap og handler etter den følelsen som kjennes best ut i øyeblikket. Og la oss være enig, det å si «ja» kjennes alltid bedre ut en nei. Hvert fall de første 3 sekundene.

Felles for mange av mine pasienter er smertetilstander og lite energi. Jeg har også tidligere skrevet om en opplevelse av at mange av de som søker meg for hjelp også virker over snittet rause, omsorgsfulle, empatiske og velvillige. Det er for meg så påfallende at jeg mener å se en rød tråd i det hele. Smerter, lav energi, givervilje- om ikke alltid glede.

Kjenner du deg igjen? Tenker du i det hele tatt over slike uheldige mønstre i ditt liv? Eller går det under radaren? Jeg tenker at et energiregnskap ofte er en nøkkel til tilheling. Vi har bare en gitt mengde energi hver dag, selv om denne varierer litt over tid. Dersom du har sykdom, nedsatt funksjon, smerter og/eller andre lidelser er det essensielt at kroppen får et overskudd til å «reparere».

Kanskje du alltid har vært kjent for å stille opp blant venner? Kanskje det alltid er du som blir kontaktet om noen trenger et par ekstra armer? Kanskje du til og med tar det som et kompliment at andre søker nettopp din hjelp? Kanskje har det også fungert i mange år, kanskje i flere tiår? Men så hinter (i kulissene) kroppen fra om at det er noe som ikke stemmer. Kanskje kommer vondtene oftere? Intensiteten øker? Episodene drar ut i tid? Kanskje blir de kroniske.

Kanskje har du også lett på steder som er godt avmerket «på kartet». Hvilke muskler eller sener er betente eller skadede? Kanskje det ene benet er lengre enn det andre eller bekkenet er skjevt? Vel, for det første er slike konkrete «funn» og asymmetrier mindre hyppig assosiert med smerter enn tidligere. Og dette er vitenskapelig god begrunnet. For det andre er et «smertekart» er aldri konkret, og triggere til smerter gjemmer seg ofte på steder vi faktisk ikke leter! Som i det psykososiale?

La oss dykke litt nærmere ned i materie gjennom å stille noen spørsmål:

-Har du en venn som stadig søker anerkjennelse, men sjelden eller aldri gir dette til deg?
-Har du venn som har en langt lavere terskel for å rise enn å rose?
-Har du kanskje til og med en venn som du ikke sist kan huske når ga deg et kompliment?
-Har du et familiemedlem som typisk kan snakke opp seg selv og i neste øyeblikk gjerne sende et kaldt stikk i din retning?
-Har du en manipulativ kollega som driver hersketeknikker via uforutsigbarhet og ustabilitet ?
Kanskje har du en kollega som bedriver usynliggjøring eller tilbakeholdelse av informasjon?
Kanskje du har en kjenning i den lokale idrettsklubben som er «dyktig» på latterligjøring, fordømmelse eller fordeling av skyld og skam?

Mine, etter hvert mange titusentalls møter med mennesker, avslører tydelige mønstre. Disse mønstrene er for åpenbare til at jeg tenker de er tilfeldige. Det virker klart at smertetilstander potensielt ernærer av mange andre faktorer enn fysiske skader, irritasjoner og betennelser. Sosiale og mellommenneskelige faktorer virker å være minst like fremtredende.

Kanskje finnes løsningen for deg også nettopp på dette området? Kanskje er det på tide med en liten opprydning der du rett og slett tvinger deg selv til å bli mer selektiv i hvem du omgås? Oppskriften vil nok i så fall være å oppsøke mennesker du føler bryr seg, føler med deg, og stiller opp selv når det ikke finnes noe belønning i andre enden. De sunneste forholdene finnes der ubalansene er minst.

Så er det viktig å minne om at det å søke etter ideelle balanser er dømt til å mislykkes. Den onde fetteren til søken etter gode relasjoner er søken etter det perfekte. Det er viktig å huske på at vi mennesker er grunnleggende forskjellige og ikke bestandig tenke at ubalanser i et forhold skyldes beviste hersketeknikker, vrangvilje eller ondskap. Noen ganger «skjer» forhold over tid og mønstre etablerer seg uten en overordnet hensikt eller mening bak. Man faller på en måte litt ned på «sin plass». Likevel tror jeg det er viktig å kikke litt næmere på hva ens plass er i sine relasjoner. Spør deg selv hvordan relasjonene, fra ditt fugleperspektiv, virkelig ser ut.

Det avgjørende spørsmålet dreier seg nok om hvordan relasjonen fungerer for deg. Og spesielt viktig er det dersom du har mye smerter og lite overskudd. Da vil relasjonelle ubalanser som tidligere var levelige plutselig bli dråpen som får ditt beger til å renne over. Og mange av mine pasienter kan kjenne seg igjen i en slik metafor. For det å ende opp med en langvarig smertetilstand eller sykdom starter gjerne med små snikende dråper som lister seg over kanten av begeret.

Dette med sunne relasjoner får aldri blitt helt konkret og oppskriftsmessig. Disse består av komplekse dynamiske prosesser som skapes fra øyeblikk til øyeblikk og som er mye lettere å analysere i etterkant enn å behandle forebyggende. Det vil si, din adferd i relasjoner kan likevel endres på bakgrunn av en etterpåklokskap på den måten at du blir litt klokere av det som skjedde i dag, i morgen.

Dersom du opplever at enkelte av dine relasjoner er mer nedbrytende enn oppbyggende er det kanskje på tide og ta en liten kalibrering av dine relasjoner. Spør du selv aldri om hjelp eller støtte men er stadig den som blir spurt? Gir du veldig mye mer enn du får? Blir du alltid spurt først i vennegjengen? Blir ditt ja tilsynelatende tatt som en selvfølge? Får ditt sjeldne nei ofte en sur kommentar, passiv-aggressiv reaksjon eller et surt smil? Eller kanskje er det ikke en fysiske bidrag som sådan som er i ubalanse, men emosjonelle ubalanser? Selv ser jeg levende for meg mennesker som kaster rundt seg av komplementer men så godt som aldri får noe i retur. Jeg kjenner også til de som, på en annen side, stadig er på fisking etter skryt og komplimenter, men aldri selv benytter anledningen til å rose tilbake. Til sistnevnte gruppes forsvar bør det kanskje nevnes at disse mønstrene kan være ubevisste og uten onde hensikter. På en annen side er dette til liten hjelp for dine (?) plager og smerter.

Til slutt vil jeg gjenta at sunne relasjoner ikke betyr perfekte relasjoner. Jeg vil også føye til at det ikke er jeg som kan definere hva leseren legger i sunne relasjoner, for dette vil også variere. Det viktigste er nok å finne ut hva en sunn relasjon betyr for deg, og om de du befinner deg i fungerer i ditt liv, i din hverdag. Ikke minst er det viktig å erkjenne at å komme ut av usunne relasjoner faktisk kan være det som gir deg og kroppen din det overskuddet som skal til for å bygge seg opp igjen og bli frisk fra langvarige plager.

Ha en fin dag!

Vh
Erland

25/09/2025

Hei!

Dere har kanskje lagt merke til at Mia ikke er på klinikken denne uken. Hun er hverken syk eller på ferie – men i hovedstaden på kurs!

Kursrekken hun deltar på består av: • Grunnkurs • Demens og psykisk helse hos eldre • Ortogeriatri og osteoporose • Forebygging av funksjonssvikt og fall

Vi gleder oss til å få henne tilbake med ny kunnskap og inspirasjon som kommer både pasienter og klinikken til gode 😊

19/09/2025

193. Konstruktiv kritikk

Det er mange veier til god helse. Vår familie, venner og sosial krets er en del av den arbeidsmodellen vi fysioterapeuter bruker som populært kalles den biospsykososiale (smerte-)modellen . Hvordan vi fungerer sammen med andre mennesker kan være helt avgjørende for både fysisk og psykisk helse. Sosialmedisin er ofte viktigere enn den medisinen du får i boks eller på glass. Men denne medisinen består ikke bare av sol, latter og sang. Jeg møter nok av folk som håper og tror at livet skal bli tipp topp bare man er ydmyk, snill, grei, omsorgsfull, empatisk, velvillig og raus. Hele tiden. Faktisk vil jeg nesten tørre å påstå at disse kvalitetene representeres i større grad hos folk som kommer for hjelp hos meg enn i resten av befolkningen. Mange gir for mye, og får for lite. Livet blir i ubalanse. Tanken blir tom. Overskuddet forsvinner og helseproblemene melder seg.

Vi kjenner alle noen som tilsynelatende elsker å påpeke andres feil. Kanskje som en kamuflert og gjerne ubevisst selvforherligelse? Kanskje som et godt alternativ til å skryte av sin egen fortreffelighet? Ved å dvele ved andres utilstrekkeligheter kan man nære sitt ego og føle seg overlegen. Det er i det minste lett å tenke at dette kan være motivene i tilfeller der man ikke forstår poenget med kritikken. Med dette mener jeg at kritikken (eller bemerkningene) ikke synes å kunne bidra til noen positiv endring. Dette kan være fra tilfeller hvor man har hengt jakka på feil knagg til at man har vasket hele huset men har glemt å tømme vaskebøtta etterpå. Det kan være at man angripes personlig i stedet for at saken det dreier seg om får fokus. Det kan dreie seg om hendelser i fortiden, som man naturlig nok ikke kan endre på, eller de kan dreie seg om grunnleggende personlighetstrekk, hvor man eksempelvis som introvert kritiseres for å ikke være mer ekstrovert. Så både motiver og former for kritikk kan være uheldige, for å si det mildt. Så finnes det bedre måter å løse utfordringene over på?

I dette innlegget ser jeg på en av de viktige men vanskelige mellommenneskelige samhandlingsformene som er viktig å lære seg. Både for seg selv, for mottakeren og hele den sosiale konteksten man befinner seg i, fra tid til annen. La oss se litt nærmere på «konstruktiv kritikk».

Dette med å gi gode og effektive tilbakemeldinger er en egen kunstform. Først og fremst fordi det er få av oss som liker «kritikk» uansett hva slags positiv merkelapp du måtte sette på den. Spesielt når den ikke er forventet eller etterspurt. Om man er forberedt eller har oppfordret andre til å fortelle ting som man selv gjør for dårlig eller feil i den hensikt av å bli et bedre menneske eller en bedre kollega er det noe annerledes. Man har på en måte stålsatt seg for andres «hugg». Likevel er måten tilbakemeldingene eller kritikken serveres på ofte avgjørende. For hva? For at tilbakemeldingen skal være mottakelig og effektiv!

Hva slags feedback som fungerer best er selvfølgelig også avhengig av hva slags person man er. Er man «tøff og hard» kan du kanskje ta imot det meste. På en annen side biter ofte den samme kritikken dårligst på de mest hardbarkede. Det du ga av tilbakemelding en dag kan være glemt den neste. Og da hjelper det jo lite for den «gemene hop» at kritikken er veloverveid og oppbyggende. De mest skjøre tar kanskje til seg mest av kritikken men vil kanskje samtidig føle seg mest krenket, rammet eller rystet av selv mild konstruktiv kritikk.

Å gi en effektiv statusrapport eller tilbakemelding kan også avhenge av mottakerens livssituasjon og humør. Om livets beger er fullt eller om man simpelthen har stått opp på feil fot kan en (oppfattet) noe negativ kommentar være nok til at det nevnte begeret renner over. Dette kan gi en fysisk og/eller verbal respons eller skape uheldige indre reaksjoner hos mottakeren. Alle disse tingene gjør det som regel vanskelig å vurdere om beskjeden som er gitt har falt til god jord eller ei. Om kritikken bærer frukter er naturligvis også avhengig av avsenderen. Måten man overbringer budskapet på er en nøkkel, og er avsenderen i en vanskelig og stressende livssituasjon kan tone og stemmeleie være nok til at en ellers semantisk fornuftig fremføring av budskapet være et hindre for en eller god konstruktiv kritikk.

Så til nødvendighet og timing. En livsfilosof sa en gang: «vil du ha rett eller fred?». Dette sitatet kan det være greit å ha lett tilgjengelig i pannelappen. Det kan fungere som en påminnelse om hvorfor du kommer med en form for kritikk. Hva ønsker du å oppnå? Vil det kunne frembringe noen viktig og varig endring hos mottakeren? For mennesker flest er opptatt av anerkjennelse, egenverd og selvhevdelse. Er det dette som driver kritikken?Et av de, ofte ubeviste, triksene vi bruker er å plukke på andres feil eller utilstrekkeligheter. Den samme livsfilosofen sa ved et annet tilfelle: «Catch people doing right!». Ja det høres bedre ut på engelsk, men på norsk blir det: «Ta folk i å gjøre rett!». Tenk litt på disse to sitatene. Blir det ikke en vinn-vinn-situasjon i det fleste tilfeller om man i det minste begynner i den retningen. Som en slags grunninnstilling. Det å begynne med en vennlig og oppbyggende innstilling til et annet menneske skaper grobunn for god kjemi, god dialog og i det hele tatt gode samarbeid. Jeg mener ikke at man skal gi falsk ros, men kanskje bli flinkere til å bemerke ting andre mennesker gjør som er bra. Dette vil vanligvis også gjøre at man skaper en liten buffer for konstruktiv kritikk når dette virker å være på sin plass.

Om og når man bør gi konstruktiv kritikk og når man kanskje bør la være er ikke så lett om man lever etter impulsmetoden. Altså, om man har for vane å agere før man tenker seg litt om er det nærmest uunngåelig å gå på en blemme i ny og ne. I hvert fall om man ikke har lært seg til å ta hensyn til andre som et slags grunnleggende kompass og instinkt i livet. Om man vet man har lett for å falle utpå med noen ubetenksomme kommentarer er nok første steg å erkjenne og bevisstgjøre seg disse tendensene eller denne adferden. Hvis man skal kunne kalle noe for konstruktivt bør det være nettopp det. Konstruktiv. Selve ordet defineres som oppbyggende, positiv eller nyttig. Dermed er det også lurt å puste med magen og tenke over hvordan kritikken fremlegges fremfor å la øyeblikkets følelser ta overhånd. Og husk; «det er ikke hva som blir sagt, men hva som blir hørt», som er avgjørende for kommentarens verdi.

Jeg har i tidligere innlegg skrevet om et av de grunnleggende prinsippene i ACT (acceptance and comitment therapy, «coaching»), nemlig såkalt «kreativ håpløshet». Denne øvelsen består i å stille seg en svært viktig spørsmålsrekke i livet, nemlig: «hva gjør jeg?»,» Hvorfor gjør jeg det?» Og; «hvordan fungerer det?». Dette kan gi mange viktige øyeåpnere i livet, og er ofte en god måte å endre sine uvaner på. Men dette spørsmålet kan også rettes mot ens forhold til andre mennesker i livet. Hvordan fungerer min adferd på de rundt meg? I tilfeller der tilbakemeldinger overfor andre er tema, så er dette grunnleggende selvkorrigerende resonering. Dersom man opplever at sin konstruktive kritikk sjelden når frem, så kan det skyldes alt fra lavt stemmeleie og lite autoritet til usaklighet, høyrøstethet og frekkhet i metoden. Så om du opplever å sjelden nå frem med din velmenende kritikk kan det skyldes mottaker, deg selv, eller begge.

Jeg tenker det er viktig å definere formålet med kritikken man ønsker å uttrykke. I terapeut-pasient-situasjoner er målet ofte relativt klart. Man ønsker å hjelpe pasienten til å gjøre sunne og bedre valg for seg selv. På arbeidsplassen kan det være et ønske at folk skal gjøre en bedre jobb. I privatlivet hos den nære familien kan kritikken ofte være mer planløs og impulsiv. Det samme på idrettsbanen, da spesielt i lagspill. Personlig opplever jeg vanligvis den minst konstruktive kritikken nettopp der. Gjerne malplassert og primitiv. Det å slå en feilpasning eller bomme på et skuddforsøk kan være nok til å få kritikk, til tross for at man prøver sitt beste. De fleste av oss har lært oss å bry oss minimalt om dette, men nye ansikter kan nok få en støkk av «kommentarklimaet». En litt interessant egenobservasjon eller «funfact» her er at ungdommen virker å være mye flinkere til å unngå den slags unødvendig kritikk på denne arenaen. Så her finnes det kanskje også håp .)

Mange er nok relativt ubeviste på hvordan man kommuniserer med andre. Dette gjelder for øvrig helt sikkert også meg selv, til tross for at liker å tro at jeg er bevisst nok og har lært nok på dette området til å levere noe over snittet. Min bevissthet på feltet kan kanskje også gjøre at jeg er mer oppmerksom på feil og fallgruver her. Eksempelvis kan jeg relativt lett observere folk rundt meg gi tilbakemeldinger som, i mine øyne, ofte virker ganske formålsløse. Det kan være alt fra bemerkninger og kommentarer på ting som, mot normalt, er glemt å gjøre, mot normalt til den nevnte feilpasningen på fotballbana.

Selv tenker jeg at det sjelden er en dårlig ide å enten forholde seg nøytral eller kikke etter positiviteter i møter med andre mennesker. Spesielt som «inngang». Er det en kompis du ikke har møtt på lang tid bør du kanskje ikke innlede med en sleivete kommentar, selv om du kanskje selv synes det er gøy. Selv om støvsugeren er satt litt på feil plass for en gang skyld, kanskje det beste for alle parter, inkludert deg selv, er å bite det i deg å sette den på plass uten å påpeke dette lille feiltrinnet. I det hele tatt tenker jeg det er viktig å se mer på hensikten enn utfallet i mange tilfeller. Hva var den sannsynlige grunnen til at personen «trådde feil»? Var det ubetenksomhet eller vrangvilje? Var det latskap eller forglemmelse? Var det et engangstilfelle eller er det gjentagende? Var det ondskap eller dumskap? («Hanlons Razor»).

Konstruktiv kritikk er tidvis helt på sin plass. Spesielt gjelder dette om uønsket adferd på jobb eller privat er gjentagende og dirkete ødeleggende for enkeltpersoner, familien eller den sosiale krets. Samtidig tenker jeg det er viktig å lage «buffere» for toleranse og ulikhet i alle sosiale settinger. Det er grunnleggende viktig å innse at folk tenker, tolker og handler ulikt, basert, i hovedsak, på gener og oppvekst. Selv har jeg et inntrykk av at mange bruker eget verdensbilde som rettesnor i livet, og kanskje har manglende forståelse for at ens oppfatninger og verdigrunnlag kan skille seg veldig fra naboen. En større åpenhet for naturlig mangfold gir derimot et langt bedre utgangspunkt for å kunne legge følelser til side når tilbakemeldinger skal gis.

Enkelte ting andre mennesker tenker, sier eller gjør kan kanskje forstås men ikke forsvares, som det heter. Dette betyr ikke at man bør tillate seg selv å korrigere andre mennesker etter eget forgodtbefinnende. I stedet tror jeg at man så godt det lar seg gjøre bør sette seg inn i det andre menneskets mulige utgangspunkt. Hvorfor tenker, sier og handler den andre personen som den gjør? Kan det være en god forklaring? Kan det til og med hende at dette mennesket fra et objektivt ståsted handler riktigere enn meg? Kan det være mine egne prinsipper, leveregler og kjerneverdier som hindre meg i å tenke riktig? Metakognisjon er et begrep som beskriver vår egen evne til å tenke dypere over hvordan vi tenker. Dette burde kanskje være et eget fag i grunnskolen?

Om man skal bli flinkere til å komme med konstruktiv kritikk tror jeg det er viktig å først vurdere:

1. Viktigheten med å komme med kritikk i utgangspunktet
2. Ideen om at det andre mennesket kan ha ulikt kompass i livet
3. Muligheten for at det er din egen oppfattelse som er gal
4. Om andre trår over dine grenser (og er dine grenser rimelige?)
5. Kritikkens fremførelse
6. Å gi mottakeren tid å rom til å komme med en respons

Jeg valgte punkt 1 over først av en grunn. Dette punktet mener jeg er det springende punktet, og det avgjørende spørsmålet man stiller seg selv om man vurdere å rette kritikk eller tilbakemelding til et annet menneske. Er det virkelig slik at denne kritikken er nødvendig for noe annet enn ditt eget ego? Gir du kritikken for at du (ubevisst?) selv skal føle deg overlegen gjennom om devaluere den andre personens tanker, handlinger eller oppfatninger? Vil kritikken sannsynligvis føre til endringer? I så fall hvilke, og til hvilken pris? Hva som er rimelig kritikk og hvor skillet går mellom urimelig og konstruktiv kritikk er en vanskelig vurdering. Dermed er intensjonene og forberedelsene avgjørende. Slik kan man lettere unngå gråsoner, utydelig kommunikasjon, misforståelser og dårlig stemning.

Noen vil kanskje tenke at jeg her krisemaksimerer og gir lite legitimitet eller høy terskel for konstruktiv kritikk. Kanskje tenker man at jeg hauser opp under et "krenkehysteri" eller er for «woke»? Vel, folk flest nok har gått av å jobbe med å bli mer robuste og resiliente, eller kanskje aller viktigst; å ta til seg kritikk, om denne er passende. Likevel er det egentlig kun mottakeren som kan avgjøre om hen blir krenket, fornærmet, såret eller devaluert i en gitt kontekst. Her er det ikke snakk om å bare «skjerpe seg» og «bli voksen». En slik fordumming av denne type debatter ser man litt for ofte, og bidrar ikke til vekst og læring for noen. Jeg tenker at det er sentrale her er å ta høyde for at folk føler forskjellig, og om «avsender» er av en mer uredd og robust art en mottaker gir ikke dette på noen måte fritak for avsender. Avsender vil aldri bli offer i en slik situasjon, med mindre mottaker reagerer disproporsjonalt på rimelig kritikk. (Samtidig kan det jo være at avsender retter kritikk mot mottaker nettopp fordi førstnevnte har følt seg som et offer, eller i det minste blitt urettferdig behandlet, i forkant.)

Dette med såkalt positiv kritikk vil aldri bli som ros og komplimenter. Så man kan kanskje heller ikke forvente at absolutt alle er mottakelig for kritikk i den forstand at det ikke vil endre deres tanker og handlinger. Likevel tenker jeg at alle har godt av sunn kritikk innimellom. Uten tilbakemeldinger blir det vanskelig å korrigere egen adferd, noe som blant annet kan skape inntrykk av at det ikke er noe å rette på. Det er ingen tjent med.

Til slutt vil jeg bare nevne at det er viktig å både bli flink til å levere konstruktiv kritikk og det å ta imot slik kritikk. Samtidig er det viktig for begge parter å være seg bevisst å holde kritikken på et saklig og oppbyggende plan. Det er viktig å forsøke å skape en likeverdig situasjon der partene yter hverandre grunnleggende lik respekt og at man så godt som mulig skaper en dialog (fremfor en monolog) der konstruktiv kritikk gis rom for å vurderes og besvares enten som direkte tilsvar eller i etterkant. På den måten kan man best mulig sikre at kritikken mottas, bearbeides, modnes og forhåpentligvis gir eventuelle nødvendige (?) endringer i fremtiden.

Ha en fin dag!

Vh

Erland

Adresse

Nygata 22B
Brumunddalen
2380

Telefon

+4762341239

Nettsted

https://brummundalfysikalske.klinikk.pasientsky.no/no/#home

Varslinger

Vær den første som vet og la oss sende deg en e-post når Brumunddal Fysikalske Institutt As legger inn nyheter og kampanjer. Din e-postadresse vil ikke bli brukt til noe annet formål, og du kan når som helst melde deg av.

Kontakt Praksisen

Send en melding til Brumunddal Fysikalske Institutt As:

Brumunddal Fysikalske Institutt As