25/11/2014
Har du hørt at;
Bekkenet ditt er skjevt? Du har en kraftig låsning i ryggen din?
Du har en voldsom prolaps? Beskytt ryggen din - ikke bøy deg fremover? Du har artrose i leddene dine som kommer til å gi deg mye plager i fremtiden?
Store tabloide aviser skriver stadig om hva man IKKE må gjøre hvis man skal unngå plager med ryggen. Hvor farlig det er og hva man må passe seg for.
De selger på det som gjør vondt, på smerten.
Nitti millioner engelsktalende amerikanere har problemer med å forstå komplekse tekster som er vanlig i helsevesenet. Hvis enkle forklaringer kan føre til tvil, hva kan skje når vi tenker på at en typisk medisinsk ordbok inneholder ca. 40.000-50.000 ord.
Hvor god er vi til å kommunisere? Hvordan er kommunikasjonen mellom pasienten og terapeuten? Under utdanningen for å bli en terapeut blir gjerne det tekniske rundt behandlingen prioritert. Hva med kommunikasjonen? Hva med interaksjonen pasient-terapeut? Er dette viktig?
Visste du at det kan ta bare 39 millisekunder for å danne et førsteinntrykk av noen?
Det er viktig å lære seg hvor kraftfullt og viktig språk og språksystemene er for hvordan vi kommuniserer.
Helsepersonell bør ikke undervurdere verdien av pasientene som informasjonskilde i planleggingen av behandlingen. Pasientens kjennskap til egen situasjon og preferanser er verdifull informasjon som kan fremme en felles forståelse mellom behandler og pasient. Denne kunnskapen er essensiell for å oppnå de behandlingsresultater som er viktige for den enkelte pasient.
Jeg har sett litt over betydningen og oppfatning av ord fra både klinikere og pasientenes synspunkter, spesielt de ordene som brukes til å formidle informasjon til pasienter med smerter over tid. De som sliter med kroniske lidelser.
Studier viser at leger avbryter åpningsreplikken i gjennomsnitt etter 18.sekunder. Bare 23% fikk fullføre sin åpningsreplikk. Og av 51 avbrutte, ble bare en av disse fullført senere…
Pasienter som får fullføre åpningen sin tar i gjennomsnitt kun 60 sekunder, sjelden lenger.
Problemene med språk i forhold til den kliniske hverdagen er kjent for å være problematisk og litteraturen erkjenner et behov for felles bruk av språket for å styrke både pasient og terapeut tilfredsheten. Er dette mulig? Hva kan vi gjøre?
I 2009 ble et kvalitativ studie publisert av Barker, Reid og Minns Lowe, her utforsket forskerne språket helsepersonell bruker. Det ble funnet forskjellige områder hvor det foreslås ulik bruk av språk. Helsepersonell som var involvert i studien var kiropraktorer, allmennleger, osteopater og fysioterapeuter. Funnene falt inn i tre kategorier:
1.Potensielt kan føre til problematiske misforståelser,
2. Ha utilsiktede betydninger, men få negative konsekvenser,
3. Møte forventning og intensjon om forståelse og behandling.
Barker og co fant ut at ord som brukes ofte av en klinikere, hadde positiv effekt. Eksempler på disse er "mobilisering", "manipulasjon" ,"bløtvevesteknikk" og ”muskelspasme” . Imidlertid ser det ut til at biomekaniske-begreper som 'nevrologisk involvering"," leddgikt "," ustabilitet "" uspesifikk LBP” og ”muskelsvakhet” var mer problematisk.
Dette er i tråd med en metastudie av kvalitative studier gjort av Bunzli og kollegar i 2013. Her identifiserte man negativ interaksjon mellom behandleren og pasienten når det diskuteres gjennom det biomekaniske-paradigme, dens påvirkning av smerte og lidelse, usikkerheten, frykten og angst for fremtiden. Forskningen fremhever viktige områder som krever et skifte i tenkning på tvers av den medisinske profesjon i forvaltningen av kronisk smerter og LBP.
En annen ting som er av interesse fra dette studiet, og kanskje litt overraskende, er at begreper som 'lær deg dine ryggsmerter', 'mestring "og " aktivitet " ble også sett på som problematisk i studien av Barker, Reid og Minns Lowe. Dette er overraskende, da disse er viktige områder for pasientopplæring, forståelse og engasjert/målbevisst rehabilitering. Hvorfor er det slik? En grunn kan for eksempel være at ordet "mestring" kan tolkes som dette MÅ du gjøre, hvis ikke… Bedre ord kan være ord som er mer energigivende, som ”selvlæring” og ”tenke selv”.
Pasienten vet ofte hvor skoen trykker.
Flere studier har vist at helsepersonell ikke automatisk kan slutte seg til hvilke kliniske beslutninger som best ivaretar pasientenes interesse. Det er også blitt avdekket at helsepersonell ofte har svært lite kjennskap til hvordan helseproblemer fortoner seg for pasientene. Når man har spurt både pasienter og deres behandlere om pasientens problemer, om smerter, pustebesvær og utmattelse, og om alvorlighetsgraden av problemene, fant man overhodet ikke noe samsvar mellom pasientenes og behandlernes oppfatning av pasientens problemer.
De ordene terapeuter bruker kan være den sensoriske inputen som kan starte pasientens tankeganger om egen plager igjen , noe som kan resultere i endret adferd og fysiologi. Eksempler på negativ endret adferd kan inkludere virkningen på det motoriske system gjennom beskyttelse og nedsatt respirasjon for å beskytte mot smerten. Økt følsomhet i nervesystemet kan oppstå og føre til sentral sensitivisering hvor en ikke-skadelig stimulus oppleves som smertefullt (allodyni og sekundær hyperalgesi). Den pågående smerten kan øke nivåene av adrenalin og nor-adrenalin og påvirke flere organer via det autonome nervesystemet. Nivåer av kortisol kan økes for å opprettholde en følelse av homeostase og immunsystemet kan bli svekket. Noe som har en negativ virkning på restitusjonen over tid.
Ved språk kan man hypotetisk opprettholde den løpende følsomheten i nervesystemet og syklusen fortsetter: mer trussel, mer følsomhet, redusert toleranse, dårligere søvn og restitusjon, endret fysiologi, endret atferd og humør, redusert evne til å hjelpe seg selv og selvfølgelig pågående smerte.
Skaden som kan gis når man sender feil signaler til pasienten er store. Ofte er den ikke tilsiktet. Ofte skyldes den misforstått kunnskap om hvordan kroppen fungerer.
Verdiene er viktigere enn kvalifikasjonene til terapeuten. Det er pasientens forhold til terapeuten som teller. Pasienter som har opplevd positiv erfaring gjennom behandling forteller gjerne; ”Du trodde på meg” , ”jeg hadde håp” , ”jeg hadde et mål”. Det handler ikke bare om oss som terapeuter, hvilke teknikker vi velger. Det er utrolig viktig å se hele konteksten av stress. Gjøres ikke dette, kommer konsekvensene senere. Ofte i form av smerte.
Man forteller ikke personer med overtråkk at man ikke skal dorsiflektere ankelen ila 6 uker. Hvorfor gjøres dette med fleksjon i ryggen? (Det finnes selvfølgelig unntak). Pasientene trenger ikke alltid å tilpasse bevegelsene sine. Strukturen er ikke alltid grunnen. Artrotisk ledd ledd eller nedsatt bevegelse i fasettleddene er ikke det samme som smerter i fremtiden.
Hva har terapeuter ofte på klinikken? Mange har anatomiske bilder av prolaps med rød ”gel” der prolapsen er lokalisert. Plakater med ”pass på ryggen når du bøyer osv”.
Vår tankegang smitter naturligvis over på pasienten. Biomekanisk tankegang hindrer ofte bevegelse.
Hva tenker pasienten om forskjellige ord som brukes ofte?
Et nylig Kvalitativ studie så på dette.
Kronisk = Noen skritt unna rullestolen .
Instabilitet = kan gli ut, lite man kan gjøre.
Nevrologisk = Jeg er i praksis død innen 6 måneder, kan være en tumor.
Intensjonen er annerledes enn beskjeden som sendes.
Empati er viktig for å se personen som en helhet. Da får man en vurdering av mental status i tillegg. Det er viktig å trene persepsjonen til pasienten. Hvordan man faktisk beveger seg. Hvordan pasienten vil fungere i hverdagen. Viktige momenter er: Støtte, empati, forståelse, skape forhold, lytte, helhetlig tankegang og gi pasienten håp. Da skaper man en positiv sirkel og ikke en negativ sirkel. Det er en forutsetning at mottakeren (pasienten) forstår senderens (terpauten) budskap
Kommunikasjon er mer enn ord.
Hvis du ikke kan kommunisere, hjelper det ikke hva du kan.
Referanser:
Bunzli et al (2013)
(Barker, Reid og Minns Lowe, 2009).
(Cedrashi et al, 1998).
Bar M, Neta M, Linz H. (2006) Very First Impressions. Emotions; 6: 269-278
Barker K, Reid M, Minns Lowe J. (2009) Divided By A Common Language? A Qualitative Study Exploring The use Of Language By Health Professionals Treating Back Pain. BMC Musculoskeletal Disorders 123, (10); 1-10.
Bunzli S, Watkins R, Smith A, Schutze, O’Sullivan P. (2013) A Qualitative Synthesis Exploring The Experience Of Chronic Low Back Pain. Clinical Journal Of Pain. 29; (10). 907-916.
Cedraschi C, Nordin M, Nachemson A, Vischer T. (1998) Health Care Providers Should Use A Common Language In Relation To Low Back Pain Patients. Ballieres Clinical Rheumatology; 12, (1): 1–15.
Gifford L (1998) Pain, The Tissues And The Nervous System: A Conceptual Model. Physiotherapy 84 (1): 27-36.
Roberts L, Whittle C, Cleland J, Wald M. (2013) Measuring Verbal Communication in Initial Physical Therapy Encounters. Physical Therapy; 93: 479-491.
Hablamos Juntos, Demonstration sites. http://www.hablamosjuntos.org/ resource_guide_portal/demonstration_sites/default.grantees.asp Accessed July 11, 2007.
