Sterk som en bestemor

02/09/2025

Kjære venner! Jeg har tenkt mye på dette i det siste. Om vi som familie hadde bodd i mange andre land enn Norge, ville vi trolig stått uten hjem i dag. To smell på rad, Biancas leukemi og mitt eget infarkt, kunne vært nok til å velte hele økonomien.

To år uten å kunne gå på jobb er lenge. Vi hadde forsikringer og sparepenger, samt familie og venner. Til slutt velferdsstaten!

I Norge har vi noe som mange andre bare kan drømme om: et velferdssystem som fanger deg når livet river teppet vekk under beina. Det løser ikke alt, men det gjør at vi har en sjanse til å reise oss.

Likevel er det en brutal sannhet her også. Har du barn, trenger du en god barneforsikring. Har du inntekt over 6G, må du tenke på at trygdeordningene stopper der. Og sparepenger kan være forskjellen på trygghet og desperasjon når krisen treffer.

Det er lett å ta ting for gitt når livet går på skinner. Men når mørket faller, ser man tydelig hvor avgjørende velferd, forsikring og egen beredskap er. Vi hadde klart oss dårlig uten alt dette i ryggen.

De som tror at slikt ikke kan skje en selv, de tar sinnsykt feil, og det spiller ingen rolle om du har god inntekt. Det har jeg også alltid hatt.

Så ja, vi kan være kritiske til systemet, men vi skal også være dype takknemlige. For i mange andre land ville dette vært begynnelsen på en fattigdomshistorie. Hos oss er det i stedet en kamp, men en kamp vi faktisk kan kjempe.

Enkelte ganger føler jeg at vi tar slikt som en selvfølge her til lands. Det er ikke det.

Share if you care.

Alt godt

Kjell-Ola.

28/08/2025

Kjære venner,
Hva gjør du når livet gjør deg handlingslammet?
Når tankene spinner, men beina står stille.
Når du vet du burde handle, men alt i deg fryser.
Jeg har erfart at det første steget sjelden er stort.

Det er ikke et kvantesprang.
Det er ikke en perfekt plan.
Ofte er det noe så lite som å puste med magen.
Å reise seg fra stolen.
Å gå ut døra og kjenne luften mot ansiktet.
For i det øyeblikket du gjør noe, uansett hvor lite,
har du brutt handlingslammelsen.

Livet kan ta fra oss kontrollen.
Men vi kan alltid ta tilbake bevegelsen.
Som et skip som ligger stille i havn og bare trenger et lite puff av vind for å begynne å seile igjen.

Ett lite skritt.
Én liten handling.
Så kommer kraften tilbake.

Så jeg spør deg:
Hva er det ene lille steget du kan ta i dag
når alt inni deg vil stå stille?

Ta vare på hverandre.

Alt godt

Kjell-Ola.

27/08/2025

24/08/2025

Kjære venner, her følger 10 punkter til et lykkelig liv! Skrevet i samme tidsrom som Bianca (datter) fikk kreftdiagnosen sin. Da måtte jeg virkelig gå i meg selv for å finne vei i stormen.

Noen leter etter lykke som om den har en adresse.
Et hus ved havet. En gate med postnummer.
Men lykke er ikke et sted.
Den er vinden i seilene.
Du kjenner den når kursen stemmer, men du kan aldri holde den fast.

Her er mine 10 holdepunkter, også når stormene har slått deg hardt:

1. Bygg noe som varer lenger enn deg. En arv. En historie. Et avtrykk.

2. Rydd rommet ditt og hodet ditt. Kaos ute blir kaos inne.

3. Bær vekten du kan og litt mer. Ansvar bygger styrke.

4. Velg folk som vil se deg vinne. Resten er ballast, slipp dem over bord.

5. Si sannheten alltid. Små løgner er små hull i skroget. Til slutt synker du.

6. Søk sannhet, ikke bare ro. Stillhet kan være vakker, men strømmen under fører deg videre.

7. Bruk smerte som lærer. Den underviser med hard hånd.

8. Snakk mindre, lytt mer. De beste svarene kommer når du er stille.

9. Dyrk takknemlighet. Som å tenne lys i mørket, alt blir klarere.

10. Ikke jag lykke. Jag mening, lykken følger etter.

Hvis dette traff deg, del det videre.
Hva ville du lagt til som nummer 11?

Ta vare på hverandre..
Alt godt

- Kjell-Ola Kleiven -

13/08/2025

Kjære venner, en bekjent sa en gang til meg:
«De fleste mennesker dør lenge før hjertet slutter å slå.»

Jeg har sett det med egne øyne. Ikke bare hos dem som velger trygghet foran drømmer, men hos dem som blir parkert av et samfunn som slutter å se dem.

Jeg husker spesielt en kvinne jeg møtte på et sykehjem. Hun hadde vært lærer i Oslo i 40 år. Formet hundrevis av unge liv. Hun hadde reist, elsket, grått, bygget og mistet.
Så satt hun der, dag ut og dag inn. I en stol ved vinduet, som om regndråpene på glasset var de eneste som banket på døren til livet hennes.

Hun sa:
«Det verste er ikke at kroppen svikter. Det verste er at verden slutter å forvente noe av deg.»

Hun, morfar Kjell, og jeg snakket ofte om hva respekt for eldre egentlig betyr. For hva er det verdt om vi bare gir dem en seng, tre måltider og et TV-apparat?

Respekt er å gi mennesker en grunn til å stå opp om morgenen.
Respekt er å høre historiene deres mens de fortsatt husker dem.
Respekt er å nekte å la livsgnisten dø før hjertet gjør det.

Kanskje er det på tide å innse at eldreomsorg ikke bare handler om stell og medisiner, men om å holde mennesker levende.

Det finnes heldigvis utrolig mange dyktige, varme og dedikerte mennesker som jobber i eldreomsorgen. Fantastiske mennesker.
Men spørsmålet er om systemet de jobber i, virkelig fungerer. Godt nok.

En dag er det vi som sitter ved vinduet.
Spørsmålet er: Skal vi være i live, eller bare leve videre?

Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet, og ja jeg leser alle kommentarer.

Alt godt,
Kjell-Ola

07/08/2025

En spesiell hilsen til de nyeste topptilhengerne mine! 💎

Svein-Egil Melby, Lisbeth Helene Johansen Lindgaard

Legg igjen en kommentar for å ønske dem velkommen til fellesskapet vårt.

05/08/2025

05/08/2025

30/07/2025

27/07/2025

Anne sto foran femteklassen sin på første skoledag etter høstferien. Hun så dem inn i øynene og sa at hun var glad for å se dem igjen – akkurat slik mange lærere gjør.

Hun sa at hun var glad i alle elevene sine og hadde gledet seg til å møte dem igjen. Men det var ikke helt sant. For på tredje rad satt en gutt ved navn Tobias.

Frøken Johansen klarte aldri å få varme følelser for Tobias. Han var ofte ufin mot de andre barna, gikk i skitne klær, luktet vondt og var rett og slett vanskelig å like.

Hun tok seg selv i å kjenne et snev av tilfredshet når hun kunne rette feil i prøvene hans med rød penn. Ingen av de andre lærerne likte Tobias heller – og hun forsto dem godt.

På skolen der frøken Johansen jobbet, hadde lærerne ansvar for å lese elevjournalene. Hun pleide alltid å ta Tobias sin journal til slutt. Men denne dagen bladde hun nysgjerrig tilbake og fikk seg en overraskelse.

Førsteklasselæreren hadde skrevet: «Tobias jobber flittig, er høflig og en sann glede å ha i klassen.»
Andrekasselæreren: «Tobias er en mønsterelev. Vennlig og godt likt blant klassekameratene. Moren hans er dessverre alvorlig syk.»
Tredjeklasse: «Tobias prøver fortsatt, men morens død har gått hardt inn på ham. Faren viser ingen interesse. Jeg frykter hvordan dette vil gå videre.»
Fjerdeklasse: «Tobias virker uinteressert, har ingen venner, og sovner ofte i timene. Han svarer frekt og er i ferd med å bli et problem.»

Da frøken Johansen lukket journalen, forsto hun alt. Men det var travle dager – juleferien sto for døren.

Dagen etter delte elevene ut julegaver. Alle pakkene var pent innpakket – bortsett fra én. Tobias sin gave var pakket inn i gråpapir. Hun åpnet den mens noen av barna fniste.

Inni lå et misfarget, gammelt armbånd og en halvtom parfymeflaske. Frøken Johansen smilte, tok på seg armbåndet og sprayet litt parfyme på håndleddet.

Tobias sto bak henne og sa stille: «Nå lukter du akkurat som mamma pleide å gjøre.» 💔

Da klasserommet var tomt, begynte hun å gråte. Fra den dagen sluttet hun å undervise i bare fag – og begynte å se barna.

Hun brukte ekstra tid på Tobias. Han forandret seg. Jo mer hun så han, jo mer våknet han til liv. På slutten av året var han blant de flinkeste i klassen. 🌱

Året etter lå det en lapp under døra hennes. Tobias takket henne og kalte henne sin favorittlærer. Seks år senere kom en ny beskjed: Tobias hadde fullført ungdomsskolen som best i klassen.

Tre år etter det – nytt brev. Han hadde fullført videregående. Fire år senere hadde han tatt en bachelorgrad.

Og så, det siste brevet. Tobias skulle gifte seg. Faren var død, og han hadde ingen foreldre igjen. Nå lurte han på om frøken Johansen ville sitte på foreldrenes plass i bryllupet 💍

Hun kom selvfølgelig. Med det gamle, misfargede armbåndet på håndleddet.

Vi vet ikke om denne historien er sann eller oppdiktet – men én ting er sikkert: Et menneske kan gjøre en forskjell i et annet liv. 💫

Tenk på det neste gang du møter noen som strever. Kanskje du er den som kan tenne håpet.

22/07/2025

Hjem