Sterk som en bestemor

01/12/2025

Sier ikke mer…..

Kjære venner. Har offentlig mobbing, uthenging og karakterdrap nå blitt greit på nett i nasjonen Norge? Jeg har sett, og hørt så mye stygt den siste tiden.

Ingen redaksjon. Ingen etisk vurdering. Ingen "vær varsom plakat" Bare skudd fra enkelte mot alt som kan krype og gå. Skudd som lurer oss til å klikke "liker" på det som egentlig er ladet med hat. Med en motivasjon om å ødelegge liv.

Vi blir alle lurt før eller siden. Det er nesten blitt et stilltiende premiss for å leve i denne tiden. Verden er så innviklet at svindlere og lurendreiere spretter opp som ugress mellom sprekkene. De dukker opp i innboksen, i feeden, i telefonen og i alt vi tror vi kan stole på. Det er ikke et spørsmål om du blir utsatt. Det er bare et spørsmål om når.

Det finnes en annen type svindel. En som ikke handler om penger, men om mennesker. En som ikke tapper kontoen, men verdigheten.

Jeg snakker om uthenging, og løgn om andre individer i sosialemedier. Kontoene som har gjort pekefingeren til et show.

Som roper høyt om at de gjør noe godt, mens de egentlig bare kaster enkeltskjebner ut i en arena der ingen får høre hele historien.

Det er som om den gamle landsbygalgen har fått nytt liv i enkelte sosialemedier-kontoer og i kommentarfeltet. En merkelig form for folkeunderholdning forkledd som moralsk kamp.

Mye av dette minner mer og mer om hevnporno. Ikke med bilder, men med ord. Ikke med kropp, men med karakterdrap.

Samme mekanisme. Samme intensjon. En lyst til å straffe. En trang til å eksponere. En tro på at noen “fortjener” å få livet sitt lagt frem for alle. Det er en annen form for nakenhet.

Jeg fatter ikke når dette ble greit. Når ble det akseptert å gjøre fremmede mennesker til underholdning og innhold uten deres samtykke?

Når ble feildømming og uthenging en digital sport? Når begynte vi å late som om alt dette var samfunnsnyttig?

Det er ikke avsløring. Det er avkledning. Av et annet menneskes liv mot bedre viten.

Vi kan bedre enn dette. Vi må bedre enn dette. For bak hver profil finnes et menneske med barn, foreldre, venner, sår, feil og drømmer. Alt det vi selv håper folk viser oss nåde for.

Og det er nettopp derfor jeg finner hele fenomenet forkastelig. Ikke fordi jeg frykter bråket, men fordi jeg ser hva det gjør med oss som samfunn. Det gjør oss hardere. Det gjør oss mindre intelligente, mindre siviliserte.

Og det, om noe, er en samfunnskreft som sprer seg altfor fort.
Om dette er den nye normen da har vi mistet all anstendighet.

Ta vare på hverandre.....
(Og del gjerne innlegget om du er enig med meg)

Alt godt
Kjell-Ola

19/11/2025

En stor takk til

Svein-Egil Melby, Lisbeth Helene Johansen Lindgaard

for all støtten din! Gratulerer med å være topptilhengere på en streak 🔥!

01/11/2025

Say no more❤️

Jeg har sett gravide kvinner skamme seg på fødeavdelingen på grunn av manglende hygiene.
Og jeg har sett sykepleiere vaske dem forsiktig, klippe neglene deres og gre håret deres.
Jeg har hørt deres enkle, men dype ord av takknemlighet:

«Mitt barn skal bli født rent, takket være deg.»

Jeg har sett en sykepleier late som hun var moren til en kvinne med Alzheimers sykdom.
På sine verste dager ba pasienten om tilgivelse fra moren hun ikke lenger husket – moren som ikke lenger var i live.
Sykepleieren sa at hun tilga henne. At hun elsket henne.
Og i det øyeblikket så jeg en omfavnelse som helbredet – en dyp lettelse før det siste farvel.

Jeg har sett pleieassistenter dekket av oppkast mens de holdt hodet til et barn under et anfall, bare for at han ikke skulle føle seg alene.
Jeg har sett sykepleiere løfte pasienter som er dobbelt så store som dem selv – med sterke hender og den mildeste omsorg – for å vaske, friske opp og gi tilbake et glimt av verdighet.

Jeg har sett en sykepleier holde et dødfødt barn i armene.
Hun badet henne i varmt vann, vasket henne varsomt, ordnet håret hennes og kledde henne –
slik at moren, som med sorg og med rett hadde bedt om å få se datteren sin, kunne ta farvel i fred og skjønnhet, som om hun bare sov.

Jeg har sett sykepleiere lete etter en prest, en pastor, en helbreder – hva som helst som kunne gi trøst i tråd med pasientens tro.
Jeg har sett sykepleiere på akuttmottak, der frykten bor hver dag, løpe mot faren – kaste seg fram for å støtte en besvimende, smittet pasient, for å hindre at han slo hodet – selv med fare for sitt eget liv.

Og jeg har sett sykepleiere jobbe doble vakter, uten hvile.
De forlater sine barn, partnere, familier – fordi omsorg ikke kan vente.
Fordi etikk, plikt og kjærlighet … kommer først.

Om det finnes et yrke som er mer menneskelig, mer edelt, mer hellig enn sykepleie,
unnskyld min uvitenhet –
men jeg kjenner det ikke.

La oss hedre våre sykepleiere. 🕊

17/10/2025

17/10/2025

15/10/2025

28/09/2025

❤️

Kjære venner. For en uke det har vært.

Først den siste cellegiften på sykehuset, etter to år med kurer for vår Bianca.

Så noen timer i barnehagen. Så mye glede, så mye liv, og så en kropp som sa stopp i flere dager.

Slik er fortsatt hverdagen hennes, men for noen timer det var.

Denne uken fikk hun kjenne på stoltheten over å ha venner. Ikke én, ikke to, men tre. Hun fortalte det med lys i øynene, som om vennskapene var medaljer hun hadde kjempet seg til. Og kanskje var det nettopp det. For hver eneste venn i hennes verden er en seier. For oss foreldre også. Den dagen trillet gledestårer.

Så kom trøttheten. Så kom dagene med hvile. For det er fortsatt uken med mirakeldråpene, som vi kaller cellegiften. De er tunge å bære, men samtidig vår vei videre. De legger et slør av utmattelse over kroppen hennes, men de klarer aldri å stjele gleden hun finner i de små øyeblikkene.

Og slik lærer hun oss voksne enda en ting. At de største skattene i livet ofte ligger i de korteste øyeblikkene.

I dag har vi brukt lørdagen på de enkle gjøremålene som familier gjør. Vi ser at Bianca ikke er helt på topp. Hun har vondt i beina og blir fort sliten, men selv da smiler hun og sjarmerer alle på sin vei. For selv når kroppen hennes kjemper, er det som om hjertet hennes alltid vinner.

Hjerter som vinner liker vi foreldre. Og når de slår i takt med nye vennskap, fremgang og små seire, da er det en uslåelig kombinasjon.

Ta vare på hverandre.

(Share if you care)

God helg.

Alt godt
Kjell-Ola

22/09/2025

Jeg har en venn som vokste opp i et hus der stillheten aldri var fredelig. Den var tung som et gammelt loft fullt av kasser ingen hadde åpnet på generasjoner.

I de kassene lå bestemors frykt, morens uro, farens tause raseri. De ble aldri kastet, bare flyttet videre fra rom til rom, fra liv til liv.

Barnet som lærte å gå stille i gangen, bærer i dag et voksent ansvar. Han har aldri skreket til sine barn, aldri slått. Likevel sier han at han noen ganger kjenner sin fars blikk i sitt eget, når følelsene blir for sterke og han trekker seg unna. Han kaller det en usynlig arv.

Ikke en arv som settes inn på konto eller deles i eiendom, men en som legger usynlige føringer i oss. En lukt av frykt, et mønster av stillhet, en arv vi ikke ber om, men som flytter inn likevel.

Vi snakker ofte om arv som smykker, penger eller hus. Men den viktigste arven vi bærer, er sporene av holdninger, følelser og reaksjoner som sendes videre i stillhet.

Det finnes gode arvestykker også. Styrke, utholdenhet, evnen til å se mennesker. Spørsmålet er bare hvilken arv vi velger å sende videre, for vi kan bryte kjeden.

Vi kan åpne de gamle kassene og velge hva vi vil beholde, og hva vi vil kaste. Vi kan la barna arve trygghet der det før var frykt, åpenhet der det før var stillhet.

Vi kan gi dem en lettere bagasje å bære.

Arv handler ikke bare om det vi får. Arv handler om det vi gir videre.

Ta vare på hverandre.

(Share if you care)
Alt godt Kjell-Ola.

02/09/2025

Kjære venner! Jeg har tenkt mye på dette i det siste. Om vi som familie hadde bodd i mange andre land enn Norge, ville vi trolig stått uten hjem i dag. To smell på rad, Biancas leukemi og mitt eget infarkt, kunne vært nok til å velte hele økonomien.

To år uten å kunne gå på jobb er lenge. Vi hadde forsikringer og sparepenger, samt familie og venner. Til slutt velferdsstaten!

I Norge har vi noe som mange andre bare kan drømme om: et velferdssystem som fanger deg når livet river teppet vekk under beina. Det løser ikke alt, men det gjør at vi har en sjanse til å reise oss.

Likevel er det en brutal sannhet her også. Har du barn, trenger du en god barneforsikring. Har du inntekt over 6G, må du tenke på at trygdeordningene stopper der. Og sparepenger kan være forskjellen på trygghet og desperasjon når krisen treffer.

Det er lett å ta ting for gitt når livet går på skinner. Men når mørket faller, ser man tydelig hvor avgjørende velferd, forsikring og egen beredskap er. Vi hadde klart oss dårlig uten alt dette i ryggen.

De som tror at slikt ikke kan skje en selv, de tar sinnsykt feil, og det spiller ingen rolle om du har god inntekt. Det har jeg også alltid hatt.

Så ja, vi kan være kritiske til systemet, men vi skal også være dype takknemlige. For i mange andre land ville dette vært begynnelsen på en fattigdomshistorie. Hos oss er det i stedet en kamp, men en kamp vi faktisk kan kjempe.

Enkelte ganger føler jeg at vi tar slikt som en selvfølge her til lands. Det er ikke det.

Share if you care.

Alt godt

Kjell-Ola.

28/08/2025

Kjære venner,
Hva gjør du når livet gjør deg handlingslammet?
Når tankene spinner, men beina står stille.
Når du vet du burde handle, men alt i deg fryser.
Jeg har erfart at det første steget sjelden er stort.

Det er ikke et kvantesprang.
Det er ikke en perfekt plan.
Ofte er det noe så lite som å puste med magen.
Å reise seg fra stolen.
Å gå ut døra og kjenne luften mot ansiktet.
For i det øyeblikket du gjør noe, uansett hvor lite,
har du brutt handlingslammelsen.

Livet kan ta fra oss kontrollen.
Men vi kan alltid ta tilbake bevegelsen.
Som et skip som ligger stille i havn og bare trenger et lite puff av vind for å begynne å seile igjen.

Ett lite skritt.
Én liten handling.
Så kommer kraften tilbake.

Så jeg spør deg:
Hva er det ene lille steget du kan ta i dag
når alt inni deg vil stå stille?

Ta vare på hverandre.

Alt godt

Kjell-Ola.

28/08/2025

Til ettertanke❤️

Da en eldre mann døde på geriatriavdelingen på et sykehjem, trodde man først at han ikke etterlot seg noe av verdi.
Men da pleiepersonalet gikk gjennom hans få eiendeler, fant de et dikt – en tekst som gjorde sterkt inntrykk.

Ordene rørte dem så dypt at kopier ble laget og delt ut til alle ansatte på sykehuset.
Siden den gang har diktet blitt publisert i juleutgaver av blader og i tidsskrifter om psykisk helse. Det finnes til og med en bildepresentasjon basert på disse enkle, men gripende linjene.

Mannen, som man trodde ikke hadde mer å gi, ble slik den anonyme forfatteren av et dikt som nå deles verden over.

«Den gretne gamle mannen»

Hva ser dere, sykepleiere, når dere ser på meg?
Ser dere en gretten, forvirret gammel mann,
usikker, med tomt blikk,
som søler når han spiser, ikke alltid svarer,
som mister ting – en sokk, en sko –
og som lar dere bestemme alt,
bade, mate, dag etter dag?

Er det alt dere ser?
Da må dere åpne øynene –
for dere ser meg ikke slik jeg virkelig er.

Jeg skal si dere hvem jeg er:
Jeg er en tiårig gutt med foreldre og søsken,
en sekstenåring med store drømmer,
en brudgom som tjueåring,
en far som tjuefem,
en mann på tretti,
en bestefar på femti.

Jeg er en gammel mann som har mistet sin kjære kone,
som lever med minner – om kjærlighet og sorg,
om barn som selv har blitt foreldre.
Jeg er den som fremdeles føler,
som lengter, elsker og lever –
ung på innsiden.

Se meg!
Jeg er mer enn min rynkete hud og min svake kropp.
Jeg er summen av hele mitt liv.

Neste gang dere møter en eldre person –
se ordentlig.
Ikke bare på hva han har blitt,
men på hvem han var,
og på hva som fortsatt lever i ham.

For en dag vil dere også være der.