31/03/2026
Det er noen historier som ikke bare forteller om ett menneske.
De forteller om noe langt større.
For noen år siden delte KK min historie.
Historien om hvordan kroppen en dag sa stopp.
Om å ha levd altfor lenge med stress, smerter, overansvar og en evig vilje til å stå på.
Om å være hun som nesten alltid sa ja.
Hun som holdt ut.
Hun som bar mye mer enn det som var godt.
Når jeg leser denne igjen i dag, kjenner jeg ikke bare på takknemlighet for hvor langt jeg har kommet.
Jeg kjenner også på hvor viktig det er å fortsette å snakke høyt om dette.
For det er så mange kvinner som lever akkurat her.
De fungerer.
De stiller opp.
De får dagene til å gå rundt.
Men inni dem er det uro, spenning, smerter, dårlig søvn, utmattelse og en kropp som aldri helt får ro.
Altfor mange tror at de bare må skjerpe seg litt.
Hvile litt mer.
Tåle litt til.
Men sannheten er ofte en annen.
Kroppen bærer det livet har rommet.
Og når vi har levd lenge nok i alarmberedskap, med for lite kontakt med egne behov, så setter det spor.
Jeg deler denne igjen i dag fordi jeg vet at noen trenger å lese den.
Noen trenger å kjenne at de ikke er alene.
Noen trenger å forstå at det ikke er noe galt med dem fordi kroppen ikke orker mer.
Og noen trenger å se at det faktisk finnes en vei tilbake.
Jeg vet, fordi jeg har gått den veien selv.
Og fordi jeg i dag får lov til å møte så mange kvinner som er i ferd med å finne tilbake til seg selv, kroppen sin, roen sin og livet sitt.
Kanskje kjenner du deg igjen.
Kanskje kjenner du igjen noen du er glad i.
Da håper jeg du leser. 💛
Fra hjertet - Monica
På åtte år fikk hun fem barn. Legg til to jobber og en manglende evne til å si nei, så har du Monicas liv før sammenbruddet.
