30/11/2025
I dag er det FNs internasjonale solidaritetsdag for det palestinske folk. Oslo domkirke arrangerte fredagsmesse i den anledning - en fin stund og sterkt å komme sammen. Her er min tale:
«Kjære alle sammen,
Vi er alle venner av det palestinske folk.
– På Vestbredden, i Gaza, i Israel og i andre land i Midtøsten, og her i Europa og Norge. Det palestinske folk er spredt, av grunner vi kjenner.
Vi er alle venner av det palestinske folk.
– De har gjennom vår nyere historie blitt hardt prøvet, i urett, krig og konflikt.
Vi er alle venner av det palestinske folk – og deres rike kultur, sterke fortellinger, og deres håp for framtiden.
«På denne jorden finnes det som er verdt i livet», begynner et dikt av den palestinske forfatteren Mahmoud Darwish.
Og vi – her på denne jorden – vi har et ansvar for hverandre, som medmennesker, et solidaritetsansvar.
Ingen av oss kan hjelpe alle, men alle kan være der for noen.
Norges innsats og engasjement for det palestinske folk har lange røtter. Vi hjelper nå med mye humanitær bistand til Gaza, vi støtter den skjøre våpenhvilen, vi står ved Palestinas folkerettslige krav, okkupasjonen må opphøre, og vi arbeider for at den israelske staten og den palestinske staten skal kunne eksistere side om side, med gjensidig anerkjente grenser. Et trygt Israel. Og et trygt Palestina, som Norge har anerkjent som stat.
Det er bare en politisk løsning, hvor palestinerne deltar, som kan skape en stabil fred i Midtøsten.
Og vi – her på denne jorden – vi har også et ansvar for hverandre, her hjemme i Norge.
Et ansvar for å bevare ytringsklimaet, et ansvar for våre egne holdninger, et ansvar for å vise storsinn og lytte med velvilje til andre, et ansvar for å gi rom, synlighet og trygghet for minoriteter.
Og ikke minst det ansvaret som vi – politiske og religiøse ledere har, eller som aktive medlemmer i organisasjoner og menigheter – vårt ansvar for å forme et ordskifte som tåler og respekterer også dem vi er uenige med.
Solidaritet forplikter. Mangfold forplikter. Og demokrati forplikter.
Ingen av oss kan hjelpe alle, men alle kan være der for noen. Alle kan velge å lytte og se – være i øyehøyde – også overfor dem med et annet utsyn og andre erfaringer.
For vi deler dette: Ansvaret for hverandre. Ansvaret for fellesskapet. Ansvaret for at solidaritetsarbeid ikke spiller på motsetninger. Og vårt felles håp om fred.
Gode venner,
Jeg har den siste tiden deltatt i mange meningsfulle møter hos de jødiske menighetene i Oslo og Trondheim, i moskéer i Oslo og i Drammen, og det er godt å komme sammen også i den kristne kirken her i Oslo, nå rett før advent, i anledning denne solidaritetsdagen.
Jeg satt og tenkte på: Hva har disse gode møtene med religiøse miljøer til felles?
Jo – en dyp uro over situasjonen i verden, en fortvilelse over menneskers lidelser i kriger og konflikter, og et oppriktig ønske om at vi her i Norge må kunne klare å vise raushet og respekt, åpenhet og forståelse.
– Vi må «holde fred med hverandre», slik også Bibelen maner til.
Og så er det også engasjementet som forener oss – det internasjonale engasjementet – for rettferdighet, for trygghet, for fred.
Engasjement er bra! Det motsatte er jo likegyldighet.
Likegyldigheten bryr seg ikke. Likegyldigheten enser ingen. Likegyldigheten er taus.
Men vi må bry oss! Og vi må stille opp.
– For noen miljøer i Norge i dag opplever trusler og trakassering.
Og verre. I august ble Tamima Nibras Juhar brutalt drept, på jobb. En fryktelig hendelse.
Og tall viser at både muslimfiendtlige holdninger øker, at antisemittisme øker, og at de harde, uforsonlige stemmene fra ytterkantene blir flere.
Vil vi at disse skal dominere, farge hele bildet av såkalt engasjement?
– Nei, og da må vi bry oss, hver og en. Som i solidaritetsgudstjenester som denne – med takk til Domkirken, en av byens sanne brobyggere.
Gode venner,
Den palestinske kunstneren Jumana Manna lager nå et av de største kunstverkene i Norge, rett foran Høyblokka i det nye regjeringskvartalet. Som snart skal tas i bruk igjen, kun noen få steinkast herfra. Og det er nettopp stein det handler om, men ikke steinkast.
Den palestinske kunstneren lager et 800 kvadratmeter stort steingulv, et lappeteppe av ulike steiner, gitt av kommuner fra hele Norge. – Fra bybrua i Drammen, brosteiner i Bergen, fra kirken i Namsos som ble bombet under krigen. Hundrevis av fortellinger.
«Gulvet er en gjenoppbygging», sier Jumana Manna, som har vokst opp i Jerusalem, med sine gamle, symboltunge bygg av stein, i dag vår verdensarv.
Det er noe veldig symbolsk i dette, foran det som var en utbombet høyblokk. En solid palestinsk signatur, midt i Oslo. Opp fra ødeleggelse bygger Jumana Manna et vakkert, nytt fundament, et bygulv.
Hva vil jeg med dette? – Jo, det er i våre liv alltid noe som er varig, noe som er større, noe som samler. – Vår felles jord, vår universelle kulturarv, vår skaperkraft, vår tro på en høyere himmel, vårt felles behov for en fast, trygg grunn å stå på.
Gode venner,
Vi går inn i den siste, mørke måneden i året, før sola, lyset, snur.
Søndag starter advent, en tid for forventning og refleksjon. Før var advent også en fastetid, slik ramadan er det for muslimene.
I sitt kjente adventsdikt skriver Inger Hagerup at «så tenner vi ett lys», så to, tre og fire – og de vil lyse for glede, for håp og lengsel – og ikke minst for fred.
Jeg vil tenne mitt lys i kveld for fred.
«Fred på denne lille jord, hvor menneskene bor», skrev Inger Hagerup. «En håndfull fred», sang Ole Paus.
Et lys for fred. Og for håp.
Men først og fremst for fred. – En rettferdig fred, en varig fred, en fred hvor mennesker kan forsones, en fred hvor fiender legger bort våpen, trusler og hatytringer, en fred hvor folk kan få høste oliven og drive sin butikk – i fred; en fred hvor håpet kan trives og framtiden bygges, stein på stein. – Ikke steinmurer, men et steingulv.
Et lys for fred.»
Jonas
