22/05/2019
"Den som er
veldig sterk.
Den må og være
veldig snill."
- Pippi
Verdens sterkeste
jente.
Hun har skjønt
noe viktig.
Noe grunnleggende.
Hun har skjønt at
makten som kommer
med styrke.
Med den følger
ansvar.
Sitatet kan virke enkelt.
Men, som så mye annet.
Viser det seg ofte å
være alt annet enn.
🌱
Jeg tror de fleste
har opplevd.
Hvordan det er å være
svakeste part i en
relasjon.
Hvor den makthavende
forvalter posisjonen dårlig.
Hvor den bruker posisjonen
til å heve makten sin.
Nærmest som et våpen.
En sjef som herser med
de ansatte.
En far som opptrer truende
om barnet ikke gjør som
det blir bedt om.
En fotballtrener som kjører
splitt og hersk.
Når maktbalansen er ujevn.
Så er vi sårbare.
Når den ene parten,
i kraft av noe i sitt vesen.
Har overtak i relasjonen.
Om vedkommende har
søkt overtaket.
Eller om personen
automatisk har det,
i kraft av posisjonen.
Det er ikke så viktig.
Det viktige er hvordan
den som er på toppen
forvalter makten.
For å være i en
maktposisjon.
Det er en oppgave
som krever en
god dose ydmykhet.
Og det er ikke for alle,
å forvalte makt.
Likevel befinner de
fleste voksne
mennesker seg i den.
For i det øyeblikket
vi blir foreldre.
Så får vi den tildelt.
Det betyr ikke at vi
er mer verdifulle.
Absolutt ikke.
Det handler om at vi er
ungene overlegne.
Fysisk.
Psykisk
og
emosjonelt.
Vi er det,
av den enkle grunn.
At de er barn.
Og vi er voksne.
🌱
Selv om vi foreldre sitter
på makten.
Så er det ikke enkelt å
være i lederposisjon.
Tvert imot.
Foreldreskap er noe av
det mest utfordrende vi
møter i livet.
Ungene.
De kan nå punkter
ingen andre når.
Utfordre oss mer enn vi
visste var mulig.
Ikke fordi de er slemme
eller på noen måte onde.
Ikke i det hele tatt.
Fordi de speiler oss.
På godt og vondt.
Og fordi det tidvis kan
kjennes ytterst nakent.
Å se seg selv i speilet
gjennom refleksjonen til
en annen.
Ungene,
de kan fremstå tøffe.
Som om de er
verdensvante
og sterke.
De kan møte oss
med en veldig kraft.
De kan brøle høyt.
Skrike sårt.
Fortelle oss,
med all tydelighet.
Når de syns ting er ugreit.
De utfordrer oss.
De treffer oss et sted,
midt i infernoet av
kryssende forventninger.
Midt mellom vårt strev
for å balansere
forventningene utenfra.
Med de vi kjenner
inni oss.
Og vi har lett for å tolke.
Spesielt oppførsel vi
ikke liker.
Eller som vi syns er
vanskelig å romme.
Sinne for eksempel.
Når ungene slår.
Når de får et
hardt drag over
ansiktet.
Når du ser at de
lukker seg.
Tar på seg et skjold.
Når de gjør seg selv utilgjengelige.
Og vi ikke når inn.
Vi har lett for å feiltolke
dette skjoldet som styrke.
Men det er ikke riktig.
Sinne er ikke styrke.
Aggresjon er ikke styrke.
Vonde ord er ikke styrke.
Det er et skjold.
Beskyttelse.
For bak tøffe ansikt
og sinte ord.
Så skjuler det seg
en sårbarhet.
Og jo sterkere uttrykket er.
Jo mer sinne og
frustrasjon et
barn viser.
Desto større er
sårbarheten
som ligger i bunn.
🌱
Men vi ser ikke alltid dette.
Spesielt i perioder
hvor vi ikke er på
plass i oss selv.
Vi kan få lyst til å være
harde tilbake.
Møte sint med sint.
Sende tilbake energien
vi mottar med samme kraft.
Det er lett å bli revet
med i energien sinne
bærer med seg.
Den har unektelig en
voldsom kraft.
Og de gangene.
Når vi opplever å
miste senteret.
Når balansen i oss tipper.
Når det indre barnet
i oss voksne vekkes
til live.
Da er vi ikke på et godt
sted for å samhandle.
For når det indre barnet
er våkent.
Da blir vi plutselig
toåringen selv.
Vi kan med ett kjenne
oss berettiget
til å skrike tilbake.
Til å kjefte og smelle.
Til å holde litt hardt i armen.
Til å true.
Til å fordele skyld og skam.
Men da bommer vi.
Da ser vi ikke.
Verken årsaken til sinnet.
Eller at vi selv tråkker over
og misbruker makten vår.
Da er vi som en
umoden sjef.
En som går ned på
barnets nivå.
Til et umodent nivå.
Istedetfor å heve barnet
til et høyere nivå.
Et som kan vise en
alternativ,
mer moden løsning.
Vi blir vi stående
å stange.
Prøver å overbevise.
Går inn for å statuere et eksempel.
Prøver å vinne.
Bare at i relasjoner.
Så finnes det ikke
en seierherre.
🌱
Og ja.
Vi er mennesker.
Vi er mennesker så det
rent drypper av oss.
Og vi kommer til å
tråkke feil.
Mange ganger.
Vi kommer aldri til å bli
perfekte foreldre.
Det er heller ikke målet.
Men vi må minne oss om.
At vi har et ansvar.
I kraft av å være så sterke.
Selv om vi til tider føler oss
som alt annet enn.
Vi har et ansvar.
Det er ufravikelig.
Vi må være veldig snille.
Veldig tålmodige.
Fordi vi er så mye
sterkere.
Enn ungene.
Et barn har ikke på
langt nær samme
kapasitet til å ta
imot vårt sinne.
Som vi voksne har
anledning til å ta imot
barnets.
Enkelt og greit fordi
vi er voksne.
Og de er barn.
Et barn som gang på
gang opplever.
At de voksne håndhever posisjonen sin i form av å
bruke makt.
Vil miste tilliten.
Det vil stenge av.
Med stadig flere,
høyere og sterkere
vegger.
Tilslutt med murer.
Fordi det ikke har råd
til å møte verden med
et åpent hjerte.
Det koster for mye.
🌱
Det er en merksnodig
samfunnsmodell vi har
valgt å navigere innenfor.
Med et voldsomt press på kjernefamilien og alt som
skal ivaretas innenfor
husets fire vegger.
Det er jammen ikke rart
det ikke fungerer,
i mange tilfeller.
It takes a village
to raise a child,
heter det.
Vel, den landsbyen ser vi
lite til i våre dager.
Idag ville ordtaket sagt
noe i retning av:
"It takes a kjernefamilie to get their s**t together,
a fulltimeworkingmum
and dad, some barnehage,
skole and SFO to take
care of the children
while they grow up,
in påvente of becoming fulltimeworkingpeople
with their own kjernefamilie
to get their s**t together, shouldhavewrittenmore,
sorry no time, got forening
and dugnad and svømmekurs
for my oldest kid and vennegruppe for
the other."
🌱
For å være gode foreldre.
Som klarer å møte ungene
rolig selv når en orkan treffer
oss i fleisen.
Så må vi først og fremst ta
vare på oss selv.
Jeg ser på meg selv som
en ladestasjon.
En ladestasjon ungene
bruker for å fylle
eller balansere
sitt eget batteri.
Et rolig element de kan
balansere seg imot.
Men, for å kunne
være en ladestasjon.
Så er jeg avhengig av å koble meg selv på ladestasjoner
som fyller på min tank.
Som balanserer mitt batteri.
Hvis ikke går ikke energibalansen opp.
Om ikke jeg regelmessig
fyller mitt eget batteri.
Om jeg bare tappes.
Så er jeg i beste fall en
heller uforutsigbar
ladestasjon.
Vi lader på ulike måter.
Det som fyller mitt batteri
er kanskje ikke det
som fyller ditt.
Poenget er.
Du må finne ut hvilke
ladestasjoner du trenger for
å ha et stabilt batteri.
Også må du gi deg selv
det du trenger.
Det skal ikke være enda en prestasjon eller ting å rekke,
i den sikkert allerede endeløse rekken av andre ting å rekke.
Langt, langt ifra.
Det er noe du skal
gi deg selv.
I form av egenomsorg.
I form av selvkjærlighet.
Påfyll.
Og de gangene du
tråkker galt.
Vis mildhet med
deg selv.
Gi deg selv tilgivelse.
Du fortjener ikke å straffes.
Du fortjener ikke å gi deg selv mental bank.
På hvilken måte skulle det egentlig hjelpe noen?
Vis forståelse
for deg selv.
Som du viser forståelse for ungene dine.
For det er som de sier
på flyet:
- Egen oksygenmaske først. Deretter kan du hjelpe andre.
Hva trenger du i livet
for å balansere batteriet ditt?
Del i kommentarfeltet 💚
Med kjærlighet
Elisabeth
