04/01/2026
Kjære alle sammen 💛
Godt nytt år.
Jeg gikk inn i 2026 helt tom.
Etter en høst som har vært tyngre enn jeg noen gang kunne forestilt meg – både i jobben jeg brenner for og som mamma – sa kroppen stopp.
Å se barnet sitt miste sin beste venn i selvmord… det setter spor som ikke forsvinner. Vi har kjempet oss gjennom sorg, frykt og en virkelighet som har vært langt tøffere enn ord kan romme.
Så når desember kom, gjorde jeg det eneste riktige:
Jeg hvilte.
Jeg trakk pusten.
Jeg overlevde.
2025 rommet både lys og mørke.
Og 2026… jeg vet ikke helt hva det vil bringe.
Men én ting vet jeg: dette må bli året hvor jeg også får lov til å være menneske. Ikke bare kjemper. Ikke bare holder oppe andre. Men tar vare på meg selv, så jeg faktisk kan fortsette.
For det jeg brenner for – mer enn noe annet – er dette:
Å gi kunnskap.
Å skape trygghet.
Å si det ingen andre sier om livet som kronisk syk.
Det har vært min drøm i snart 10 år.
Da jeg begynte å dele historien min, hadde jeg håp.
Håp om at Norge var på vei mot mer forståelse, mer tilrettelegging, mer verdighet for oss som lever med kronisk sykdom.
Jeg hadde troen.
I mange år.
Nå… er jeg redd.
For sannheten er vond:
Det har aldri vært vanskeligere å være kronisk syk i Norge enn nå.
Ventetidene er uendelige.
Opplæring og støtte kuttes.
Tilbud som skulle hjelpe oss å mestre livet vårt forsvinner.
Og tilgangen på riktig behandling blir mer og mer urettferdig – styrt av økonomi, ikke behov.
Vi liker å tro at vi har verdens beste helsevesen.
Men for veldig mange av oss stemmer det ikke lenger.
De beste medisinene gis først når alt annet har feilet.
Menneskeverd viker for budsjetter.
Og livskvalitet kommer nederst i regnearket.
Dette er det jeg vil snakke om i 2026.
Dette er det jeg vil løfte.
For vi er like verdifulle.
Vi vil leve. Vi vil jobbe. Vi vil bidra.
Men vi får stadig færre verktøy til å klare det.
Pasientorganisasjoner – som før brukte tiden sin på å støtte, undervise, samle og trøste – bruker nå mesteparten av energien på å lete etter penger for å overleve.
Samtidig som det offentlige trekker seg tilbake og skyver ansvaret over på frivillige, ildsjeler og syke mennesker som allerede går på knærne.
Jeg er en av dem.
Da jeg startet i 2016, var det mulig å få midler til å gjøre en forskjell.
I dag finnes viljen – men reglene, pottene og systemene gjør det nesten umulig.
Og midt i dette står dere.
De som trenger kunnskap.
Trygghet.
Håp.
Og midt i dette står jeg – og holder på å miste det viktigste jeg har bygget:
S**t Happens-podcasten.
Det gjør så vondt å skrive det.
Men uten nye samarbeidspartnere er den i ferd med å forsvinne.
En podcast som har hjulpet hundrevis av pasienter og pårørende.
Som har skapt ekte samarbeid mellom leger og pasienter.
Som har gitt mennesker følelsen av: «Jeg er ikke alene.»
Innboksen min er full av takknemlighet.
Av mennesker som ber om flere episoder.
Mer kunnskap. Mer støtte.
Og jeg har nesten ingen krefter igjen.
Så dette er meg, helt ærlig, helt sårbar, helt uten filter:
Jeg trenger hjelp.
Kanskje sitter du der ute og jobber i et firma som vil være med å gjøre en forskjell.
Kanskje kjenner du noen.
Kanskje har du en idé.
Kanskje har du bare hjertet på rett sted.
Alt jeg ønsker er å få fortsette å gi kronisk syke det jeg selv savnet så sårt:
Kunnskap.
Trygghet.
Og håp om at livet fortsatt kan bli godt.
Jeg håper ikke 2026 blir året jeg må si “takk for meg”.
Jeg håper det blir året hvor noe snur.
Hvor S**t Happens får nytt liv.
Hvor alt dette – tårene, kampen, kjærligheten – får mening.
Hvis du kan bidra, om så bare med en tanke, et tips, en kontakt:
Vær så snill. Ta kontakt.
Godt nytt år.
Og takk for at du leser, heier, støtter og er en del av vårt univers. Håper 🤞🏼 virkelig vi kan fortsette lenge til.
