https://www.facebook.com/103888872564039/

Mariette, Erfaringskonsulent Dissosiativ Identitetsforstyrrelse, Solgløtt 9, Mandal (2025)

21/11/2025

YEMES OG DET SVARTE GULLET

PÅ OPPDRAG
Jeg er spurt med på et kortvarig oppdrag. Det er sånne oppdrag jeg er med på. Noen dager, max et par uker, kjapt inn, kjapt ut. Det meste av planlegging har andre gjort på forhånd. Noen ganger har det vært månedsvis med planlegging og hardt arbeid, før jeg og de andre jeg er med, kommer inn og avslutter. Men denne gangen er det en hastesak.
Jeg er trent for dette. Jeg vet hva jeg gjør. Men jeg vet ikke alltid hva oppdraget gjør med meg..

NESTEN 30 ÅR SENERE..
Jeg er innlagt på DPS. Ingen deler av meg, som er tilkoblet den jeg-tilstanden som er fremme, har minner oppdraget. De vet ikke at jeg kan håndtere en Beretta, eller en MP, eller en AG eller nesten hvasomhelst, bare det er riktig skrudd sammen, oljet og ikke har for mye rusk i systemet.
Likevel roper jeg etter Yemes..
Noen deler har påstander om at jeg kan snakke andre språk, som fransk og arabisk, men språket jeg snakker på er ingen av delene.
Noe av det jeg roper, har elementer av fransk i seg, men yemes, det jeg roper oftest, betyr ikke noe som helst, på noe språk jeg vet om..
Ansgstanfallene er så kraftige at jeg går i frys i timer, hvis jeg ikke får medisiner. Eller sånne hvor jeg ligger over doen og brekker meg, og ikke kan få i meg noe som helst.
Denne DPS’en er stor, og har ikke et felles bord og et kjøkken, men et stort spiserom som kan minne om kantina i en større bedrift.
Når jeg henter meg kniv, plukker jeg den opp den sløve bordkniven, og gjemmer den i hånda som en springkniv eller en joint. Det er egentlig ganske flaut, håper ingen legger merke til det..
I over to år, plukker jeg opp kniven min på denne måten, i over to år, roper jeg etter Yemes.
Jeg roper ikke så høyt, ellers ville jeg nok blitt flyttet til lukket. Jeg hviskeroper stille mens kroppen er i lås, eller på flukt.
Noen ganger vet jeg ikke hvor jeg er.. noen ganger forstår jeg ikke norsk, og dagskontakten må forklare meg på engelsk, at jeg er på et sykehus, at det er mitt rom, mine klær og at jeg har lov til å være her..
Når jeg snakker eller roper på det andre språket, det som hverken er norsk, engelsk, fransk eller arabisk, kjenner jeg på skam, for kanskje jeg snakker et tullespråk, et som ikke finnes..

SAVING PRIVATE RYAN
Det er borgerkrig, landet sloss mot sine egne. Sånn har det vært en stund i det landet. De i nord vil alltid ta fra de i sør, de var egentlig aldri på lag, de var egentlig aldri et land, men mange små kongeriker eller stammer som nå skulle fungere som et. Men det går ikke..
Det er en god stund siden alle med utenlandsk statsborgerskap, har blitt bedt om å dra hjem til sitt eget land. Det er ikke lenger trygt. Til og med hjelpeorganisasjoner trekker seg ut av landet. Sånn har det vært en god stund! Men har du sett «Saving Private Ryan»?
Ikke alle hjelpearbeidere hører på det øret!
For hva skal de gjøre? Skal folk ikke lenger få mat, rent vann og medisiner? Og skal de bare la pasientene sine ligge der å dø?
En del skadde har riktignok blitt flyttet til andre land, men det er krig, og det kommer stadig nye.. og vårt oppdrag er å redde Private Ryan. Det vil si en sta fransk lege og hans like sta crew.
Når vi finner fram til feltsykehuset, har ikke øret hans begynt å virke noe bedre. Vi blir satt i arbeid med det samme. Jeg vasker, plukker kuler og priser meg lykkelig over at jeg kan håndtere saks, nål og trå, etter to år på sømlinja.
Andre graver. De lager graver til de som ikke har klart seg så bra. Legen har ført en liste, så familie i ettertid kan få vite hvem og hvor, sånn cirka de ligger.
Det lukter.. dette er ikke et land hvor du tar med deg norsk melkesjokolade. Det vi klarer å få i oss av næring er tørre kjeks og lunken øl på boks. Og sprit, for å roe nervene.. og vann, masse lunkent vann, heldigvis..
Heldigvis hender det fortsatt at Jeep-lignende lastebil kommer og henter de som er friske nok, og får dem i sikkerhet, får dem til nabolandet. Det skjer!

YEMES
Den femte natta begynner de å bombe området. Det dukker opp orange kupler i det svarte nattemørket. Flydur, smell, skrik og redsel. Natta er ikke lenger bare svart, men er farget av orange, på grunn av kuplene og småbrannene etter dem.
Jeg løper ikke vekk, jeg løper mot, for sånn er jeg skrudd sammen.. og sånn er de andre og. Vi løper og leter i terrenget etter noen å redde, og det er da jeg finner Yemes.
Yemes er bare ei lita jente, så liten at jeg lett kan bære henne, men hun har store skader. Blødningene må stoppes først.
Jeg bærer henne nesten hele veien tilbake, så får vi hjelp. Neste dag må vi fjerne beinet hennes, dette er ikke Norge. Heldigvis har vi nok morfin..
Legen ber de andre grave flere graver, for øret hans har begynt å virke..
Jeg tenker ikke over det, for jeg er opptatt med å fjerne splinter, stelle brannsår og å passe på Yemes.
Legen finner ut at Yemes ikke lenger har voksne familiemedlemmer i live. Enten er de døde eller så har de allerede dratt.
Neste natt er det også orange kupler, men de er på god avstand. Så god avstand, at det ikke er vits å dra ut å lete.
På morgenen er det en ny stemning. Gravingen fortsetter, det kommer en bil og henter de friskeste, de som kan klare turen.
Men de henter ikke Yemes..
Jeg skjønner at vi snart skal dra, men jeg skjønner ikke hva de har tenkt å gjøre med de sykeste.. Jeg er ikke en gang innom tanken..
Jeg skjønner ikke hva de har tenkt å gjøre med Yemes..
Når det blir hennes tur, må de holde meg fast og jeg skriker, til ingen nytte. Jeg kjemper og skriker til det er for sent, legger meg over grava hennes og hulker og jamrer meg og puster inn støv.. Ingen kan drepe meg lengre, for jeg er allerede død. Nesten like død som Yemes..

FOR MEG
For meg ville det ville det vært bedre hvis Yemes kunne blitt med oss. Hvis jeg kunne holdt rundt henne mens livet hennes ebbet ut. For jeg vet det! Hun ville ikke klart det! Ikke i dette landet, på denne tida, under disse forholdene. Ikke i et land som bomber sine egne..
For meg ville det vært best hvis Yemes hadde blitt med oss og dødd i armene mine, men ville det vært best for Yemes?
Hvis noen av hennes familiemedlemmer, noen gang drar tilbake, for å lete etter henne, så vil de i det minste finne en grav, sånn cirka. De kunne få vite det, via lista til legen.

DET SVARTE GULLET
I dag vet jeg årsaken til denne bombinga. Det var olje under bakken og området skulle tømmes for folk, så et nordisk firma skulle få komme å bore.
I dag har Yemes del av landet, blitt sitt eget land. Kanskje ikke så rart, med tanke på hva de andre gjorde for å få tak i det svarte gullet.
Jeg roper fortsatt etter Yemes, men nå vet jeg hvem hun er. Ei lita jente, i et krigsherjet land.

09/11/2025

KANSKJE JEG SER DEG I MORGEN..
En vesentlig ting med Dissosiativ Identitetsforstyrrelse, er total blokkering av minner. Det er ikke bare traumatiske hendelser som blir skjøvet ut i det ubevisste, men også dagligdagse hendelser, som hobbyer, kunnskap og ferdigheter. Hvor du har vært, også hvis du har vært i et annet land. Hvem du har møtt, dessverre også hvem dine venner er.
Fra barndommen husker jeg ikke så mye, men noe av det jeg husker, er da jeg av en aller annen årsak ble flau. Da falt jeg liksom ut av den delen jeg var, og ble Lena.
Jeg husker da jeg tisset i dusjen på skolen i tredjeklasse. Jeg husker da noen sa at jeg hadde store føtter. Jeg husker de gangene mamma hadde gjemt tøyet mitt, som straff og jeg måtte gå med stygt tøy på skolen.
Jeg husker nesten ikke pappa. Jeg vet at han lærte meg å kjøre båt, det var viktig for ham at vi lærte det! Vi bodde ved sjøen! ..men jeg kan ikke starte en påhengsmotor uten hjelp. Jeg vet at vi fisket ål sammen, men det eneste jeg husker, er da vi fikk en kjempestor ål og at den glapp ut av hendene mine og over rekka, da jeg ville prøve å holde den. Jeg var redd han skulle bli sint og jeg husker skammen og hvor dum jeg følte meg.
Jeg husker nesten ikke min bror, men jeg husker da jeg ramlet av mopeden hans.
Så det daglige livet som barn, har blitt borte i en sky, og jeg vet ikke hva slags forhold jeg har til mine søsken.
Jeg vet lite om hvem som var mine venner, og enda mindre hva vi gjorde sammen. Det jeg husker best, er livet som Lena. Der husker jeg mye, nesten alt!
Når jeg ser filmer eller leser bøker, husker jeg ikke alltid hva jeg har lest og sett. Dette gjelder spesielt de barnefilmene jeg har sett sammen med barna, selv om jeg har sett dem flere ganger.
Store viktige deler av livet mitt, er fortsatt i tåka..
Hvis jeg treffer en venn i byen, kan det godt hende at jeg ikke kjenner ham eller henne igjen. Hvis jeg er alene, kan det hende at jeg svitcher over til delen som kjenner ham eller henne. Men hvis jeg er sammen med andre, som for eksempel barna mine, gjør jeg ikke det. Og hvis personen kommer bort da, står jeg der som en idiot, og aner ikke hvem jeg snakker med og hva vi har til felles. Noen ganger kan jeg koble personen opp til et klassebilde, eller et bilde i avisen. Men jeg husker ikke hva vi har gjort sammen, hvilke interesser personen har eller hvordan vi ble kjent med hverandre.
Et sted inni hjernen er det selvfølgelig en del, som kjenner personen. Men for denne delen er det som å være innestengt i en glassboble, hamre fortvilet på glasset, men ikke komme ut!
Så er det de gangene hjernen feilkobler, at den forveksler mennesker, eller at den rett og slett ser feil.
For noen måneder siden, gikk jeg forbi en person som jeg trodde var en overgriper fra fortiden. Han så også meg, men i blikket hans så jeg vennlighet, sårhet og stolthet på min vegne, og det passet ikke helt sammen. Etter et tre måneder husket jeg at dette var en venn, en som har hjulpet meg og lært meg mange ting.
Nå husker jeg også at vi drakk kaffe sammen på verandaen hans, og at han fortalte hvor sårt det var, de gangene jeg bare gikk rett forbi, som om ikke jeg kjente ham. Ikke et snev av gjenkjennelse i blikket, var det han sa.
Jeg arvet de benkene vi satt på den dagen, og hadde dem i hagen min i mange år, og satt på dem ofte. Jeg visste yrket hans, navnet hans, for han var en forholdsvis kjent person i byen. Men ikke hvordan jeg hadde fått hagebenkene og heller ikke at jeg kjente personen og at vi hadde brukt mye tid sammen. Men det var alltid fint å sitte på de benkene, da kjente jeg en følelse av ro.
Noen ganger ser jeg altså en overgriper fra fortiden, i ansiktet til en annen mann. Spesielt hvis det er en viss likhet. Da er det som om de bytter hoder.
Andre ganger ser jeg en venns ansikt hos en ukjent person. Etterpå resonnerer jeg, men det var jo sånn han så ut for 25 år siden, dette kan umulig stemme..
Disse synsbedragene skjer oftest, i de periodene hvor hjernen jobber mye, og minner kommer opp..
I forrige uke var jeg innlagt noen dager på DPS. Siden jeg har flyttet, og aldri hadde vært på dette stedet før, var det bare nye ansikter.
Rundt bordet satt det tre menn, den ene hadde brune øyne, noe som var ganske naturlig, siden han kom fra et annet land. Den neste hadde også brune øyne, det hadde den tredje også! Et par dager senere så jeg at tredjemans øyne faktisk var blå, så derfor så jeg litt ekstra på øynene til nummer to også, og jammen var de blå de også!
Minnene som kom opp denne gangen, er fra et land hvor alle i befolkningen har brune øyne.

TIL ALLE MINE VENNER..
Jeg håper jeg snart ser dere alle, og husker hva vi har gjort sammen. Det var aldri med vilje at jeg gikk rett forbi. Hjernen fortsetter å koble og jeg husker mer og mer, så kanskje jeg ser deg i morgen💚

09/11/2025

EN LEGE TIL BESVÆR..
Da jeg var liten, bygde mine foreldre på huset sitt, slik at bestefar kunne flytte inn. Han hadde fått uhelbredelig kreft, og dessuten hadde han sluttet å drikke, noe som var et viktig argument for min mor. Det var en leilighet, med egen inngang, men man kunne også gå inn i den, via kjøkkenet vårt. Slik kunne bestefar komme inn på kjøkkenet, når det var middag, og vi kunne, i fremtiden bruke leiligheten som en utvidelse av huset. Vi var en stor familie med mange barn.
Bestefar bodde der et drøyt år, helt til en av mine søstre kom løpende inn og ropte at bestefar hadde blitt gal. Etter den episoden ble det bestemt at bestefar måtte finne at annet sted å bo. Snart flyttet han inn i en annen leilighet, i påvente av en plass på gamlehjemmet.
Nå var det ikke sånn at bestefar ikke hadde vært gal før. Bare at de andre gangene, hadde mamma sendt meg, eller et av mine søsken, inn i løvens hule. Det var to av oss søsken, som hadde den oppgaven. Den søstera som kunne komme løpende og sa, at bestefar var blitt gal, hadde ikke den oppgaven.
Bestefar var ikke så tørrlagt som det ble påstått, og i kombinasjon med kreften, førte dette til delirium tremens.
Jeg var 5-6 år i denne perioden, og det eldre søskenet som ble brukt til oppgaven, var 10-11. Det marerittet jeg har hatt oftest, er at jeg står forran døra inn til leiligheten, med hånda på klinka og kjenner på en enorm frykt, for jeg må inn dit å gjøre en oppgave, så våkner jeg.. I drømmen kommer jeg aldri lenger enn til døra..
Etter at bestefar hadde flyttet, ble leiligheten leid ut til et ungt par. De fikk en baby, som jeg passet da han ble eldre. Etter hvert kjøpte de et hus, og leiligheten var igjen til leie.
Denne gangen flyttet en lege inn. Han hadde angivelig vært utro, og blitt kastet ut av kona, og måtte finne seg et sted å bo i full fart.
Plutselig stod det en Audi i millionklassen, parkert på tomta vår.
Jeg husker jeg stod ved siden av denne Audien, og tenkte at, denne mannen skal jeg gifte meg med. Men han var alt for gammel, og ikke spesielt kjekk.
Etter en stund, flyttet også legen.
Etter denne perioden klippet jeg håret mitt kort, og gikk i gutteklær.
Det gjorde jeg forresten etter at bestefar flyttet også. Jeg møtte opp første skoledag, kortklippet, kledd i blått, og håpet at de andre skulle tro jeg var en gutt. Helt til jeg hørte navnet mitt ble ropt opp i skolegården. Jeg var avslørt, før jeg fikk begynt..
Da jeg var 14 år, klippet jeg meg også kort.

50% VERONIKA
Prosessen med å bli frisk fra DID, har gjennomgått mange stadier. Fra starten, da jeg skjønte at jeg hadde en indianerjente inni meg, til nå, hvor jeg snart er hel.
En lengre periode var Veronika, en viktig del av meg, veldig bestemt på at hun disponerte 50% av hjernen min, og derfor hadde mest å si. På den tiden visste jeg bare om Asa (indianerjenta), Johanne og Veronika.
Og så Lena da, som var skalldelen og som var gift, hadde tre barn, bodde i enebolig og kjørte stasjonsvogn.
Veronika var glad i Arnt, men han hadde kjørt seg ihjel, noen år i forvegen. Likevel jobbet Veronika hardt, for å komme ut av det ekteskapet Lena hadde inngått.
Når 25 års bryllupsdag nærmer seg, prøver hun å avtale skilsmisse med Lenas mann. Hun foreslår at festen, kan være en feiring av det de har klart sammen, og samtidig markere at nå er det over. Nok er nok!
Forsøket på skilsmisse, går i vasken, som så mange ganger før.. men fra nå av, lever Lena farlig!
Flere deler (selvtilstander) gir seg til kjenne, og mer informasjon kommer opp..

LEGEN
En periode kommer det opp uforståelige minner, om den legen som bodde i leiligheten, da jeg var i 10-11 års alderen. Men i disse minnene er jeg 14-15 år, og legen er en slags redningsmann. Han bor i det huset, hvor han har legekontor. Bolig i en del og legekontor i andre enden. Separate innganger, men en dør som knytter delene sammen, innvendig.
Jeg vet at huset er reelt, det er der denne legen fortsatt har sin praksis.
Minnene som kommer, er at jeg er he**inavhengig, men at jeg, som en prostituert tenåring, kommer til denne legen. Altså, at min hallik, sender meg dit, og at denne legen blir overrasket over å se meg! Han vil ikke benytte seg av en mindreårig prostituert, men går inn for å hjelpe meg bort fra he**in i stedet. At jeg flere ganger sover på hans sofa, siden det er så mye bråk hjemme, og at han ransaker alle tingene mine, for å sjekke at jeg ikke har mer he**in.
Jeg bestemmer meg for å finne ut mer om denne legen. Jeg googler og ser at han nå har boligadresse i byen, men at legekontoret fortsatt ligger der det var, altså i det huset som er delt i to.
Etter å ha gått forbi boligadressen hans, tre fire ganger, på dagtid.. Han bor i et boligkompleks med mange leiligheter, og gata er en gjennomfartsvei, så det er ikke sånn at jeg går å lusker rundt på en privat tomt! ..bytter han adresse..
Legen er en eldre mann som jobber som fastlege, og siden jeg er nysgjerrig på hvem han er, ringer jeg legekontoret og bestiller en time.
Før jeg får snakket med sekretæren, opplyser en innlest stemme, at legen ikke har lov å skrive ut visse preparater.
Når jeg snakker med legesekretæren, sier jeg at jeg vurderer å bytte fastlege, at det er derfor jeg vil ha time. Jeg får en time.
Dagen kommer, jeg vet at denne legen er kjent for mye venting på venterommet, så jeg er forberedt på litt venting. Men jeg venter og venter.. Det går en time.. venterommet er nesten tomt, bare meg, og en slektning som tydeligvis også har denne legen.. Etter over en time slipper slektningen inn.. Ingen har kommet ut.. En ny halvtime.. Den eneste andre som kommer inn på venterommet i løpet av disse to timene, er ei dame, som er rastløs, og går hjem igjen når hun skjønner at hun må vente leeenge på å komme inn. Hun skjønner ingenting, legen har jo sagt at hun kan komme, og hun trenger jo smertestillende til ryggen sin!
Når jeg etter to timers venting kommer inn, skjønner jeg at dette ikke er mannen som hjalp meg bort fra he**in. Men jeg spør ham likevel om det var han som hjalp meg. Han sier nei, og prøver å lede mistanken over på noen andre lokale leger..
Han tilbyr meg LAR (legemiddel assistert rusbehandling) selv om han ikke har lov til å skrive ut sånne medisiner og selv om jeg ble rusfri for flere år siden!! Han er eneste lege her, har jobbet alene i alle år, men han sier at en annen lege snart kommer for å samarbeide med ham, og at denne legen kan skrive ut resepter på LAR.
Etter denne dagen, blir legen syk og legepraksisen hans lagt ned.

VERONIKA OG BILEN..
Etter 25 års bryllupsdag, øker risikoen for selvmord betydelig. Noen ganger er det stemmer i hodet som roper, og sier at jeg bare må løpe og få det gjort, før jeg får tenkt meg for mye om.
Jeg har ikke nok piller til å gjøre jobben, men jeg har nok til å ta så mye at jeg kan klare å drukne.
En dag har jeg løpt til et vann i skogen, med piller i lomma. Men etter å ha tatt de første, begynner jeg å tenke på barna, på yngstemann, som sliter med OCD og Tourettes.
Jeg vurderer sopp i skogen, å fryse ihjel ved hjelp av ei kald natt og ei flaske 60%, kjøre bilen ut på usikker is og så videre..
Det går ikke lenger.. siden jeg ikke klarer å ta ut skilsmisse selv.. (det går ikke, jeg har prøvd, mange ganger) ..må jeg få ordnet det på annet vis..
Det er ikke enkelt, for ikke en gang Lena, som er gift med mannen, klarer å ordne med skilsmissepapirer, dessuten ser hun på ekteskapet som noe som skal vare livet ut, med mindre det er utroskap inne i bildet.
Men visst hun fortsetter å være i dette ekteskapet, kommer ikke livet til å vare så mye lenger, og Lena har barn å tenke på..
Så hvordan løser jeg/vi dette..??
Johanne er en samling av traumedeler, de kan ikke gjøre jobben! Veronika med sine påståtte 50%, var riktignok glad i Arnt, men hun var ikke kjæresten hans! Veronika kan kjøre bil og MC, hun har venner, men aldri kjærester og hun kan ikke skrive under på papirer! Dessuten har ikke Veronika kunnskap om resten av mitt indre liv. Hun kan se ut til Lenas liv, men ikke inn til resten og derfor tror hun at alle de sterke følelsene, som veller seg frem, desperasjonen, ønsket om å dø, gjelder Arnt..
Hun skjønner nå at et av barna hennes er Arnt sitt, men hun husker ikke hvordan det gikk til..
For hennes del, kan barnet ha kommer med storken!

ASA, JEMILE OG JASMINE
Jemile og Jasmine er to deler, som kom litt ut i lyset under en innleggelse. Da var Veronika og Lena helt forferdet over at det fantes enda flere deler..
Jasmine er jenta med den lilla sarien, hun som ufrivillig blir giftet bort til en eldre mann. Jasmine har holdningen; Jeg ligger med hvem jeg vil!
Jemile er en av mine beste smuglere. Hun er kamel og kameleon.
Asa og Jemile er deler jeg fortsatt ikke kjenner rekkevidden til. De hører til i den kriminelle verden, eller er den egentlig så kriminell..??
Det kommer an på hvem du spør.. for hva er menneskerettigheter? Hva er selvforsvar, nødrett og nødverge?

LØSNINGEN
Den eldste dattera mi hadde flyttet hjemmefra. Hun vet at jeg også vil flytte, og en dag spør hun om jeg vil overta leiligheten hennes, så hun kan flytte hjem. Sånn flyttet jeg ut!
Jasmine er en del som faktisk kan ligge med en mann. Dette har vi prøvd et par ganger før, men vi ble tilgitt, tatt tilbake og var fortsatt låst i ekteskapet. Så Jasmine får seg en midlertidig kjæreste, dermed er jeg/vi utro, og Lenas kriterie om utroskap er oppfylt, og hun har også gitt mannen sin en gyldig grunn til å skille seg. De har ikke delt soverom på mange måneder og han blir forferdet over at hun kan ligge med en annen, når hun ikke vil ligge med ham..
Nå bor de heldigvis ikke sammen lenger heller..
Ektemannen skjønner at han ikke kommer til å vinne.. Men siden ingen av de aktive delene klarer å ordne med skilsmissepapirer, ber Veronika mannen om å ordne det. Han bestiller en time på Familiesenteret, for siden de har mindreårige barn, må de ha minst én times veiledning. Veilederen de får, en mann med bred erfaring, strever med å få mannen hennes til å innse, at Lena kan gå hvis hun vil, at hun faktisk har rettigheter. Til slutt går mannen hennes med på å søke separasjon. Lena sier at han må gjøre det, siden hun ikke får det til, og han gjør det..
Et år senere passer han på at Lena signerer skilsmissedokumentene. Han har allerede funnet en ny han skal gifte seg med.
Det er helt i orden for Lena!

TIDEN ETTERPÅ
I tiden etter er det kaos på mange måter. Selv om jeg i mitt liv, har tatt mye ansvar, har jeg aldri før sittet i førersetet i mitt eget liv. Selv om jeg ikke angrer på skilsmissen, savner jeg økonomisk trygghet og noen å dele ansvaret med. Nå må jeg gjøre alt selv, men bare å få skiftet batteriet på bilnøkkelen, blir et stort problem. Jeg klarer heller ikke å bestille time på bilverkstedet, andre må gjøre det for meg..
Det er jo bare å ta en telefon, men jeg klarer det ikke!
Noen deler vil ut i jobb, og søker på jobber jeg ikke har helse til å ha. Jeg er ikke vandt til å leve på trygd, alt skal betales, men noen deler drar på shopping og kjøper hettegensere. Noen deler tror vi har mye penger!! De pengene har ikke jeg sett noe til..
Det eneste med økonomisk verdi, som jeg fikk med meg etter første skilsmisseoppgjør, var bilen min. Jeg liker den, jeg er glad i bilen min!
Men strengt tatt trenger jeg ikke bil.. det ville frigjort meg for en del utgifter og bekymringer, hvis den ble solgt. Men jeg har jo lyst til å øvekjøre med barna!
Jeg får tilbud om et bilbytte til en billigere bil, og jeg tenker, JA, hvorfor ikke..??
Men så kommer det selvmordstanker.. Bilen er visst Veronikas, og den er det eneste hun har igjen, så den kan hverken selges eller byttes!
Jeg må takke nei til bilbytte, for å forbli i live..
En ettermiddag søker en del på en jobb, mens en annen finner frem piller og sprit, for å gjøre slutt på det hele, mens en tredje del klarer å ringe 113..
I en lang periode var det umulig å forutse selvmordsforsøk. Bare flaks at jeg fortsatt lever, for et par av gangene, klarte jeg det nesten. Det er også veldig vanskelig å vite hva som utløser dem, når en har lite eller ingen sikt innover.
Det siste alvorlige forsøket, hvor jeg nesten strøk med.. Var det fordi jeg var i starten i et forhold til en mann og var usikker på om han mente alvor? ..eller var det fordi jeg var i starten på et forhold og var livredd for at det skulle bli han.. så redd at jeg heller ville dø? Og Lenas standard gjelder fortsatt, så når hun ser at en del er i et forhold med en mann, så tenker hun, jeg vil ikke dette! Jeg vil være lydig mot Gud!
Og en del tilbyr ekteskap!! Jeg vet ikke hvem denne delen er.. Jeg vet ikke hvor gammel hun er.. Kanskje er det den samme delen, som trodde hun måtte gifte seg med legen, da jeg var 10-11 år? Kanskje den legen sa at de skulle gifte seg, når hun bare ble gammel nok? Kanskje han truet henne med det? Kanskje hun håper at hun blir gift med noen andre, før hun blir gift med han? Kanskje var det hun som sa ja den gangen? Kanskje.. jeg vet ikke..
Legen er ikke død ennå.. Og delen er sannsynligvis ikke orientert i nåtid..
Til nå har hun gitt tilbudet til to menn, altså i nyere tid, og som jeg vet om..
Heldigvis takket de ikke ja!!

27/10/2025

NB!! TRIGGER WARNING!!
Dette innlegget inneholder sterke saker, så tenk over om du bør lese dette.

SEKSUELLE OVERGREP MOT BARN
Mange har vært utsatt for overgrep som barn.
Noen av disse er klar over det, men kommer ikke i følelsesmessig kontakt med det, eller benekter alvroret i det. Men veldig mange vet ikke at de har blitt utsatt, hjernen har gjemt det bort, for at disse barna skulle klare å bo hjemme, gå på skolen og fungere som andre barn.
Hjernen har gjort det for å beskytte disse barna, for å overleve. Uten disse forsvarsmekanismene, ville de ikke klart å overleve.

DA JEG VAR LITEN..
Da jeg var liten, ble jeg en god krok. Jeg ble formet, opplært til et spesielt formål, å tilfredsstille pedofile, så mamma kunne tjene penger.
Dette var ikke noe hun kom på selv. Det har vært sånn i generasjoner. Min oldefar satt i fengsel for overgrep mot sin datter, og min morfar var en aktiv del i det pedofile nettverket, som jeg ble et offer for.
For å klare å være barneprostituert, må barnet trenes opp, for at barnet skal være lydig og ikke begynne å hyle og skrike, når det kommer til en kunde.
Denne opplæringen starter tidlig! For meg, da jeg var et spedbarn. Tidlig krøkes som god krok skal bli..
Det som skjer er at alle barnets naturlige responser blir borte. Alarmen går på, men det kan ikke løpe, kan ikke kjempe. Barnet må flykte på andre måter, så det dissosierer med frys, lammelse, overgivelse og indre flukt.
Disse barna blir grenseløse.

ETTER EN TID..
I tre-fire års alderen anses barnet å ha blitt stort nok til å bli en aktiv deltaker i seksuelle handlinger. Dette skjer ved at den voksne overgriperen, tar et yngre barn, ofte et av barnets søsken, og ber tre-fireåringen om å beføle det lille barnet.
Det som skjer da er at barnet enten beføler det lille barnet, eller tar det andre alternativet, som er å beføle den voksne aktivt, for at ikke det ekle skal skje med den lille.
Og sånn får det pedofile nettverket enda et barn som kan brukes som en aktiv s*x-partner.

PENETRERING
Når barnet er lite, skjer penetrering med en liten gjenstand, som for eksempel en penn, så en finger og så videre, for opplæringens skyld. En mannlig overgriper kan misbruke de yngste ved å gni p***s mellom barnets lår, uten penetrering. Penetrering av a**s er ekstremt smertefullt for barn, mange får fysiske skader som varer livet ut. Overgriperen beskytter ofte sin egen p***s med kondom så han slipper å lukte etterpå.
I fire-fem års alderen anses jenter for å være klar for penetrering i v***a. Orale penetreringer skjer også, jeg vet at spedbarn ned i syvmåneders alder har blitt brukt til dette. Dette er livsfarlig!
For å kunne tilfredsstille kvinnelige overgripere, blir barn opplært til å bruke tungen og fingre for å stimulere klitoris og v***a. Guttene også sin egen p***s. Jeg vet ikke når dette starter, siden jeg ikke har en selv..

HVEM EIER MEG?
Jeg fikk ikke eie min egen kropp. Jeg ble en vare, noe andre kunne kjøpe. Derfor ble jeg veldig opptatt av å eie meg selv, på de områdene i livet som jeg kunne.
JEG ER MIN !!!
MINE TANKER ER MINE, OG BARE MINE! ..og samtidig trenger jeg tilhørighet og nærhet.
Vi kan ligge sammen, MEN JEG ER MIN EGEN!
Jeg kan gi deg en blowjobb, MEN INGEN EIER MEG!
Jeg vil eie meg selv, men samtidig har jeg mistet alle sunne grenser. En viss type menn, kan bare ta meg i armen, og jeg blir med.. Det ser frivillig ut, men det er ikke det.. I hjertet og hjernen har jeg satt en klar grense, men når sånne menn kommer, går jeg inn i overlevelses modus, og jeg går tilbake til det mønsteret jeg lærte da jeg var liten.
Jeg kan ikke gå sammen med en mann på et kjøpesenter, for på kjøpesenteret er det HC-toalett.. To ganger var jeg innlagt på DPS med en mann, som banket på døra mi, jeg åpnet og han gikk rett inn og kysset meg. En annen gang ville han ha s*x, og det fikk han.. jeg følte meg så dum etterpå, og skjønte ikke hva som hadde skjedd.
(På DPS skal ikke pasienter besøke hverandre på rommene! De ansatte banker på, det gjør de flere ganger i døgnet, derfor lukket jeg opp.. jeg trodde det var en dagskontakt..)
Til slutt sa jeg ifra til min behandler, at jeg ikke kunne være innlagt samtidig med denne mannen, og jeg blokkerte ham også på sosiale medier og mobil.
Sett utenfra, kan et sånt forhold se helt frivillig ut, men det er ikke det.

DU ER MIN, JEG ER DIN❣️
I deler av den kriminelle verden finnes det et eget språk, en egen måte å gjøre tingene på. Ei dame blir ofte ansett som eid av en mann. Belongs to.. Property of.. og det kan kjennes trygt for begge parter!
Det betyr ikke at kjærligheten mellom dem er mindre! Den kan være sterk som ild, fortærende!
Jeg tror noen bruker sjekkereplikker som, «Jeg er din, du er min!» fordi de ikke orker det følelsesmessige kaoset og usikkerheten som følger med det å sjekke opp ei dame. De orker ikke tanken på å bli avvist. Sjalusidrama, frykten for å bli forlatt. De vil vite, føle trygghet og ha ro. Og så vil mannen selvfølgelig ha den dama han vil ha. Han vil ha den rette! Hvem vil ikke det?
Og så vil han vite at hun er der, at hun ikke forsvinner eller stikker av med en annen. Han vil ha oversikt, kontroll og trygghet.
Se for deg at du er en ung mann, som treffer ei ung jente. Du orker ikke tanken på å bli avvist, du vil helst ikke at andre gutter skal ha rørt henne, og samtidig bestemmer du deg for at, «hun skal bli min!» .og jenta du treffer er en som meg..

«Du er min, jeg er din!»
«NEI! JEG ER MIN! DU ER DIN!»
«Tenker du på meg?»
«Hvorfor spør du om det? Det er mine tanker!»
«SVAR DA! Hender det at du tenker på meg?»
«Kanskje..»
«Tenkte du på meg i forrige uke?»
«Hvorfor skal jeg svare på det?»
«JA MEN SVAR DA! Tenkte du på meg i forrige uke?»
«Jeg har ikke opplysningsplikt!»
«Tenkte du på meg i går?»
«Er dette et avhør?»

Det betyr ikke at det ikke kan gå.. Det betyr ikke at det ikke at hun ikke liker ham.. Det betyr ikke at det ikke blir kjærlighet..

TANKENE MINE
Jeg vokste opp med en mor som har en antisosial personlighetsforstyrrelse og marchevelistiske trekk.. Så hvis jeg sa hva jeg tenkte, så var det farlig! Hvis hun skjønte hva som betydde noe for meg, så angrep hun det og ødela så mye hun kunne. Så for meg var det tryggest å ikke vise hva jeg likte, hva jeg tenkte og hva jeg følte.. og hvis det var noe eller noen jeg brydde meg ekstra om, var jeg ekstra nøye med å ikke røpe DET!
Det betyr ikke at jeg ikke føler, det betyr ikke at jeg ikke elsker, og jeg hater falskhet og løgn!
Samtidig har jeg en Dissosiativ forstyrrelse, som gjør at jeg har hatt null oversikt over mye av det jeg gjør. Jeg har vært sammen med flere gutter på samme tid.
Jeg har vært gift med Truls.
Vært elskeren til Karl.
Vært i et ufrivillig forhold med Petter.
Samtidig..
Mens hjertet mitt tilhører Rick, men han sitter inne og soner en dom på flere år, og dessuten har han dame og unger, og sikkert en elskerinne eller to til på si..
Det er kameler som er harde å svelge, for begge parter i et forhold. Har du prøvd å svelge en kamel?

PÅ STASJONEN..
I dag er jeg ikke i et eneste forhold. Jeg har tatt av meg alle ringer fra fingre og tær. Jeg dater ingen, og jeg går på kino og kjøpesenter alene eller med barna mine. I dag har jeg såpass stor oversikt over livet, at jeg kan være trofast, hvis jeg vil. Jeg mangler ikke tilbud, det har jeg aldri gjort.. Men jeg har stilt meg ledig, for å se om jeg kanskje får den mannen jeg egentlig vil ha..
Det toget gikk for lenge siden.. jeg vet det, jeg er ikke dum! Men kanskje det kommer igjen, hvem vet.. Kanskje er det meg han egentlig vil ha, eller kanskje hjertet hans tilhører noen andre.. Jeg står på stasjonen og venter, og hvis det toget kommer, så går jeg på, hvis det er meg han vil ha, og han kan gi meg en ekte ring, en som varer.
Ventetiden vil jeg bruke på å bli friskere og helere. Jobbe med å få tilbake mine sunne naturlige grenser, som ble tatt fra meg, da jeg var liten. Og lære meg å bli en god traumeterapeut, så jeg kan hjelpe andre å ta tak i sine traumer, og få meg en jobb.
Symbiose og autonomi. Begge deler er viktige i et forhold.
Jeg er din, men jeg er også min❣️

Adresse

Solgløtt 9
Mandal
4517MANDAL

Telefon

+4790553488

Nettsted

facebook.com

Varslinger

Vær den første som vet og la oss sende deg en e-post når Mariette, Erfaringskonsulent Dissosiativ Identitetsforstyrrelse legger inn nyheter og kampanjer. Din e-postadresse vil ikke bli brukt til noe annet formål, og du kan når som helst melde deg av.

Kontakt Praksisen

Send en melding til Mariette, Erfaringskonsulent Dissosiativ Identitetsforstyrrelse:

Mariette, Erfaringskonsulent Dissosiativ Identitetsforstyrrelse

21/11/2025

09/11/2025

09/11/2025

27/10/2025

Adresse

Telefon

Nettsted

Varslinger

Kontakt Praksisen

Snarveier

Del

Type