05/12/2025
Hun ble fortalt at hun var ødelagt,
som om en sjel noen gang kan knuses.
Hun ble fortalt at hun var stygg,
som om det guddommelige kan være noe annet enn strålende.
Hun ble fortalt at hun var uelskbar,
som om hjertet hennes ikke hadde elsket siden dagen hun ble født.
Hun ble fortalt at hun var dum,
som om visdom levde i klasserom og ikke i sjelens dype stillhet.
Men i den stille alkymien av helbredelse
begynte hun å huske.
Ikke lære — huske.
Hun så at hun aldri hadde vært ødelagt,
bare begravd under andres skygger.
Hun så skjønnheten sin, ikke i speil,
men i måten sjelen hennes glødet når hun sa sin sannhet.
Hun kjente kjærlighet — ekte kjærlighet —
ikke den som må fortjenes med prestasjon, utseende eller perfeksjon,
men den som kommer bare av å eksistere.
Hun åpnet seg for visdommen sin,
den eldgamle typen, eldre enn språket,
den som renner i blodet til enhver sjel
som har overlevd smerte og likevel husket hvordan man elsker.
Og i den gjenkjennelsen
fant hun veien hjem til seg selv.
