13/10/2025
🪞Når du bevisst velger å rette alt fokus på hva som skjer i deg og din egen prosess, gjør du et av de viktigste og mest virksomme beslutningene for deg selv, den andre og partnerskapet/vennskapet på sikt.
Det vil med høy sannsynlighet skape mer av de endringene du håper/ser for deg enn når energien og fokuset er rettet på den andre, mao du er for langt over på” den andre siden av gjerdet” (Nb: gjelder ikke egne barn)
Dette må ikke forveksles med at du ikke bryr deg om den andre, det er ofte faktisk motsatt
🥣Når du blander deg inn i andres saker og indre, er det ofte (gjerne ubevisst) for å unngå og kjenne på dine egne sår og det som koker opp i deg.
Du forsøker å kontrollere situasjonen, så dine egne temaer ikke overvelder deg.
Når vi trekker alle pilene tilbake til oss selv, skjer det noe magisk.
Samtidig kan det oppstå drama ol først, fordi den andre er vant til at du blander deg inn i deres indre sysaker. Nå må de plutselig begynne å håndtere emosjonene sine selv, det kan være uvant.
Dette er motstand for at ta ansvar for sin egen prosess, og det er det indre offeret og uforløste barnet i oss som setter opp dette.
En mekanisme som bor i oss og som hindrer transformasjon og vekst.
Når du er modig og ikke går på offer, hjelper og redde den andre limpinnen, vil både du og den andre få en helt unik mulighet til å vokse, både som individer og i relasjonen.
(Det gjelder også i motsatt tilfelle, hvis du er den som forventer at den andre skal hjelpe og redde deg).
🧡Det å la den andre få lov til å stå i sin egen prosess og finne ut av ting på egenhånd er kjærlighet
Du vil på en mer moden & voksen måte få kapasitet til å virkelig være der for den andre, stå ved siden av og holde rom så den andre kan møte og forløse sitt eget.
Dette er å bry seg om den andre og relasjonen, selv om det gjør vondt (det er dine sår som verker), selv om den andre roper om hjelp og det tilsynelatende virker imot sin hensikt i starten, selv om relasjonen endrer form,… ja, til og med avsluttes.
(Resten av posten i kommentarfeltet)
