Hedvig Montgomery - Foreldremagi, Oscars Gate 20, Oslo (2025)

16/10/2025

KROPPSPRESS
Matlyst. Smak på ordet (jeg mener det). Det sier noe om glede, om å ønske seg noe godt. Når matlysten ikke er der, er det et alvorlig signal. Noe i kropp eller sjel er i ulage. Det kan være uttrykk for alt fra sykdom og hormonforstyrrelser til stress og sorg. Rask vektnedgang uten årsak er et uttrykk for at noe er galt.
På samme måte er det med vektøkning. Det viser at noe ikke fungerer helt som det skal, og årsakene kan være akkurat de samme. Et system i ubalanse kan føre til overspising.
Vi lever nå i et samfunn der mye av maten som tilbys, er laget for å fremme salg, ikke sunnhet, for å spare tid heller enn å gi kroppen det den trenger, for å skape «cravings» heller enn helse og tilfredshet. Ja, det er mange paradokser i kulturen vi lever i – paradokser som gjør at både menneskekroppen, dyrene og jorden sliter mer enn nødvendig.

Det er to ting som er vanskelig.
Det ene er at ens egne barn ikke kan være annerledes enn hele verden rundt. Jeg forstår mors irritasjon over at butikkene bugner av usunn mat, og at ungdom trekkes mot trøstemat som møll mot lyset. Men hennes datter kan ikke forventes å være mer vellykket enn alle andre.
Og det andre som er vanskelig: Det kan føles som at du er mislykket som forelder når barnet ditt legger på seg. Men det er du ikke. For dette handler ikke om deg som forelder alene, det handler om et barn som skal finne sin form, sin identitet og sin trygghet. Det er hardt arbeid, både for barn og foreldre.
----
Hvordan skal vi snakke om kropp, mat og vekt? Finne det fin-stemte språket og hjelpe både oss selv og våre barn? Les gjerne spalten i A-magasinet

11/10/2025

Å VEILEDE TIL VENNSKAP
Temaet for denne spalten er hvordan veilede en 10-åring med mye energi som trår feil i vennerelasjoner. For mange barn trenger hjelp til å forstå de kodene som vennskap og besøk er.
1) Forstå barnets prosjekt. Hva vil hun oppnå? Forsøk å tenke deg til det uten å spørre barnet. «Hvorfor sier du sånt?» blir fort en anklage. Kjenn etter og forstå selv: «Aha, jeg skjønner. Du ville så gjerne bade!»
2) Gi veiledning. Forklar at hvis du skal få med noen på bading, så må du invitere dem slik at de får lyst. Eller lage en avtale som er OK for begge.
3) Gi konkrete forslag til hva barnet kan si neste gang hun vil ha noen med seg på å gjøre noe.
4) Hold en god tone når dere prater. Dette er ikke en straff for dårlig oppførsel, men overføring av kunnskap.
5) Regn med at det kan oppstå lignende situasjoner igjen. Det tar tid å lære seg gode strategier for vennskap. Hvis mulig, snakk om det med andre foreldre. Anklager hjelper ingen, men informasjon er nyttig.
-------
Les gjerne hele spalten, og denne er med et særlig hjerte til alle som har barn med mye energi og som tar mer plass enn det som alltid "passer seg".
Bilde av Carlos Magno på Unsplash

02/10/2025

DOBBEL OVERGANG
Kvinnen roper det til meg tvers over gaten. «Du må skrive om det å ha tenåringer og være i overgangsalderen samtidig! Det er dobbel krise, det!»
Det er sant, jeg skriver ofte om den store omveltningen som puberteten er. Tiden da kjønnshormonene setter inn, kropp og identitet vris om i løpet av få år, og alt endrer seg. Skiftet kommer brått, både for barna og foreldrene. Trettheten, sinnet, tvilen på seg selv – alt må håndteres. Er det noe som blir tydelig for oss når vi har et barn i puberteten, så er det hvor mye hormonene styrer mennesker.
Kanskje ikke så rart at overgangen fra å være i reproduktiv alder til å ikke være det, også føles monumental?

Da jeg var ung psykolog, ble jeg forbløffet over hvor mange kvinner på 50+ som kom til meg med et for høyt alkoholforbruk. Kvinner som hadde gode jobber, familier, ja, alt jeg som ung kunne drømme om. Jeg forsto jo at det måtte være en uro der, noe som måtte døyves. Men jeg måtte passere 50 selv før jeg virkelig skjønte rekkevidden av det.
Den indre uroen, opplevelsen av å bli usynlig, hukommelsen som svikter, følelsen av at kroppen blir et lite atomkraftverk av varme og rastløshet. Plutselig kjente jeg selv hvor deilig det var med et glass vin som dempet det hele.
Jeg skulle ønske jeg hadde hatt denne innsikten tidligere. Det var ikke noe spesielt med kvinnene jeg møtte, de var bare ensomme i sin overgang fra noe de kjente, til noe som var helt nytt for dem. Og det var kroppen som drev uroen, ikke tankene.
----
Hele teksten i A-magasinet.

18/09/2025

HVOR BLIR DET AV BARNAS VENNER?
Vi hører om hvor viktig inkludering er, om at det å åpne hjemmet for barnas venner er en måte å skape trivsel for flere. Og det er sant, men åpne dører og armer er åpenbart ikke nok. Noen hjem blir stående uten besøk likevel. Barn og unge har sine faste stier, akkurat som maur.
Og i de minst besøkte hjemmene sitter det noen undrende foreldre. Hva har de gjort galt?
Jeg ber noen ungdommer om hjelp: «Hvorfor er det sånn?» spør jeg.
Svarene er forbløffende rett frem. Det er best å være i hjem hvor de voksne ikke blander seg for mye, hvor man får være i fred, svarer de.
Første bud fra ungdommen er altså å holde seg i bakgrunnen.
Det lyder enkelt: Barn opp til åtte-niårsalderen elsker at de voksne følger med og hjelper dem. Så kommer de til et punkt der de vil være alene med vennene sine, uten velvillig veiledning og oppvartning. Og uten foreldre som sier og gjør pinlige ting.
Men vent! Fullt så enkelt er det jo ikke. For tenåringer kan også trenge hjelp til å løse opp i sosiale floker, rive seg løs fra skjermen, skyves i retning matbordet. Så jeg spør ungdommene: «Kan det ikke fortsatt være greit med en voksen der?»
Jo, de er enige, litt kontakt og interesse er fint. Men det er stor forskjell på foreldre. Noen er kjeftete. Det må ikke bli flaut, hverken for gjestene eller den som har invitert.
Jeg nikker, jeg tror jeg forstår. Det handler om å behandle barn og unge som velkomne gjester.
Så nei, foreldre skal ikke gi fra seg voksenrollen og være fraværende, eller så kule at det blir helt hjemme-alene-stemning når det er besøk.
---
Hele saken - og også om hvordan barnas egen personlighet spiller inn - i Aftenposten / A-magasinet. Lenke i kommentarfeltet.

17/09/2025

OVERGANG I STEREO
Når både du og barnet er i overgang samtidig, da kan det kjennes ganske hardt ut. Hva må til for å håndtere både overgangsalder og pubertet samtidig?
Det første er å forstå at denne overgangen er hardt fysisk arbeid. På samme måte som jeg igjen og igjen sier at foreldre må sette seg inn i barnas nye livsfase – slik må vi voksne sette oss inn i våre egne endringer. Menns overgangsalder er mindre dramatisk, på mange måter er det som med ungdommene: Gutter bruker lengre tid på puberteten, jentene gjør den unna raskt og brutalt. Og kvinners overgangsalder er umulig å ikke merke.
Det skal finnes forskning som viser at 1/3 av kvinnene knapt merker noe. Men for å si det sånn, den tredjedelen har jeg aldri truffet. Selv de som får mindre fysiske plager opplever en tydelig transformasjon. Så les om overgangsalderen, snakk med legen om den, snakk med venninner og med ektefeller. Det er ikke skammelig å bli eldre, det er uunngåelig.
Ta kontroll over endringene som må gjøres: trening, døgnrytme og kosthold, eventuelt meditasjon, kanskje medisinering. Det er ikke lett å finne vei i jungelen av råd, men veien finnes. Mange kvinner setter ikke av nok tid til egenomsorg, men nå er det helt nødvendig.
Og hvis personalet på Vinmonopolet hever øyenbrynene når du kommer med enda en vognlast med vinflasker – se nøye på ditt eget alkoholforbruk. Alkohol er det motsatte av medisin i overgangsalderen. Det kan føles som en hjelp mot søvnproblemene på kort sikt, men på lang sikt virker det stikk motsatt. Så drikk heller mindre enn mer.

Illustrasjon som vanlig av Emily Eldridge - og hele saken i A-magasinet. Og for alle som trenger en ekstra varm klem i dag, hold ut!

13/09/2025

ENDELIG EN NY PSYKOLOG HOS OSS!
Christine Sandberg har begynt hos oss nå i høst, en etterlengtet kollega som gir oss mulighet til å ta i mot nye klienter.
Christine er psykologspesialist og har lang erfaring fra det private og fra spesialisthelsetjenesten. Hun jobber med barn, unge og voksne og er opptatt av å skape et trygt rom, der hun møter deg, eller din familie med varme, åpenhet og nysgjerrighet. I terapiarbeidet benytter hun ulike tilnærminger, slik at samtalene blir tilpasset akkurat deg, dine problemstillinger, ønsker og behov. Christine er opptatt av hvordan din historie og relasjonelle kontekst har formet deg følelsesmessig og personlighetsmessig, og hvordan dine erfaringer og livssituasjon virker inn på deg akkurat nå. Sammen finner vi ut hvordan vi skal forstå og jobbe med dine vansker, slik at du får det bedre nå og i fremtiden. Christine tilbyr samtaler til barn, ungdom, voksne, foreldre og familier.
Ønsker du å bestille en time hos Christine, send en e-post til kontorleder@montgomery.no eller melding her. Ikke skriv personlig informasjon i e-post eller melding, vi kontakter deg for de opplysningene.
❤

07/09/2025

TOMT REDE?
Overgangen når barna flytter ut er stor. Nå kommer den smygende: Sorgen over en dyrebar fase i livet som er forbi, over at det gikk så fort, over alle de små øyeblikkene som er glemt. Selv det mest uskarpe fotografi av en sønn eller datter i barneårene kan bringe frem tårene.
Det melder seg også en frykt. Hvordan vil det gå med barnet? Kommer han eller hun til å få venner, klare å stå opp i tide, håndtere studier eller jobb? Det er ikke mer du kan gjøre som forelder nå, det må briste eller bære. Din rolle som oppdrager er avsluttet, selv om muligheten til å pleie en god relasjon så absolutt er der.
Den største overgangen er kanskje tap av funksjon. Som forelder er det så mange gjøremål som har vært selvsagte for deg gjennom mange år. Å kjøpe inn akkurat det pålegget som barnet liker, sette på vask når du ser at klesskapet er i ferd med å bli tomt, lage middag, hente og bringe, være våken om kvelden til alle er i hus. Kort sagt, å ha noen å passe på. Mye av det som har gitt dagene mening, er plutselig borte, og du står der med massevis av ledig kapasitet.
Foreldre opplever dette ulikt. Noen blir glade for all fritiden det gir, andre ser bare et tomt mørke foran seg.

—-
Hele saken, med noen tips om «hva nå?», finner du i Aftenposten.

20/08/2025

HUSKELAPP FOR SINTE OG STRESSA FORELDRE
Ikke si «Du må lære å dele», men «Vent på din tur, den kommer!»
Ikke «Du må ha på deg jakke», men «Vi tar med jakken din, i tilfelle du trenger den!»
Ikke «Vær forsiktig», men «Oi, det ser litt farlig ut. Prøv dette i stedet!»
Ikke «Du har ikke lov til å si nei til meg», men «Jeg skjønner at du ikke har lyst. Vi kan snakke om det etterpå, men akkurat nå er det dette du må gjøre.»
Ikke «Du er for stor til å oppføre deg sånn», men «Ble allting feil?»
Ikke «Jeg er skuffet over deg», men «Jeg skjønner at noe ikke gikk helt etter planen på skolen. Hva skjedde?»
Ikke «Slutt å gråte», men «Det er helt OK å gråte.»
Ikke «Du må fortelle meg hva du føler», men «Av og til er det vanskelig å sette ord på ting. Men jeg er her.»
Ikke «Du må spise alt på tallerkenen din», men «Spis til du er mett. Håper det smaker!»
Ikke «Jeg blir så sliten av deg», men «Jeg trenger å drikke en kopp te i sofaen. Er det OK om du leker litt alene så lenge?»
Ikke «Nå må du sove», men «Av og til er det vanskelig å sove. Prøv å lukke øynene og hør på denne sangen.»
Ikke «Hvorfor måtte du gjøre det?», men «Hva var det som skjedde?»

Listen kunne vært mye lenger, men prinsippene er alltid de samme: La barna få ha de følelsene de har, ikke press dem når de har det vanskelig, og tilby alternativer i stedet for forbud når du kan. Og tilpass det du sier til barnets alder – du kan forklare mer til en tiåring enn til en til fireåring.
----
Hele listen - og tips for å bevare kontakten med barna når de trenger det som mest, finnes i A-magasinet. Lenke i kommentarfeltet.

16/08/2025

NÅR DET BLIR MØRKT
«Hva skjedde da hun var 11?» spør jeg.
Mor og far ser på hverandre. De vet ikke.
Men de vet at hun plutselig begynte å skulke skolen. Eller, hun gikk på skolen, men hun gjemte seg på do eller gikk hjem igjen og satte seg i trappeoppgangen.
Hun hadde en venninne som hun likte å være med. Men plutselig var det slutt på vennskapet også. Ikke et ord om hvorfor, bare bråstopp i all kontakt.
Foreldrene ser på hverandre igjen. De aner ikke hva som skjedde.

I løpet av samtalen dukker det opp noen spor. En tidlig pubertet, mensen da hun var 11 år. Etter hvert sterk indre uro og en ADHD-diagnose. «Jente-varianten», som mor kaller det. Ingen hyperaktive tegn, bare at hun lett falt ut av undervisning og læring.
Tidlig pubertet er en risiko. Å være tidlig moden kan høres ut som en bra ting, men er i første rekke en ensom ting. Det er vanskelig å være den første som kjenner på de sterke følelsene som østrogen gir, den første som møter seksualiserte blikk hos gutter og menn. Og ingen av de jevnaldrende forstår hva dette er. Sandra har stått alene med sårbarheten sin.

Det kan være andre ting også. Uflaks med vennskap og lærere, vansker på skolen som hun ikke har ord for. Følelsen av å være dum og utilstrekkelig. Ja, noe har utløst denne negative spiralen som har ført henne dypt inn på jenteværelset, inn i mørket.
Skolen har forsøkt å tilrettelegge, men Sandra vil ikke ha noen tilrettelegging. Alt virker fastlåst.

Likevel, noen små, positive ting har skjedd. Kommunens FACT-team er koblet på; terapeuter som kommer hjem til dem som trenger det mest. Og en ny lærer på skolen har anstrengt seg langt ut over det foreldrene hadde våget å håpe på. Hun kommer hjem til Sandra en time i uken, og har også fått henne til å komme til skolen flere ganger. Ikke til en klassetime, men en time der de to har vært alene.
Foreldrene blir blanke i øynene når de snakker om hjelpen de får, de er så takknemlige.
---
Hva kan foreldrene tenke nå? Hvor går veien videre? Og er det mulig å holde ut som familie i det mørket som har krøpet inn? Vi har ingenting annet enn hverandre i slike situasjoner. Prøve å ta til seg hjelp, prøve å lage bobler av håp og samhold frem til det blir bedre. Sandra har en fremtid, familien får hjelp som gir håp. Og alt det finne som de så i denne jenta før puberteten, det finnes der fortsatt selv om det har gjemt seg akkurat nå.

06/08/2025

Å HJELPE HVERANDRE SOM FORELDRE
«Hva, Ipad? Hos oss har vi innført skjermfri for barna.»
De små, tilsynelatende uskyldige kommentarene som blottlegger hvem vi er som foreldre. Stikkene som rammer i det innerste av privatlivet, der det gjør vondest.
Maria har fått nok av dem.
– Jeg blir alltid så lei meg når jeg har vært hos søsteren min, forteller hun.
Maria har tre barn i barnehagealder og gjør sitt beste for å strekke til. Hun har også en yngre søster som fikk barn omtrent samtidig med henne. Barna deres elsker å leke sammen, og søstrene besøker hverandre ofte.
«Det høres ut som en idyll, men det er blitt så vanskelig for meg. For søsteren min kommer stadig med små stikk til meg om min måte å gjøre ting på. Hele tiden, hver gang!»
Det er klart det gjør vondt. Ikke bare oppleves kritikken som personlig, den handler om noe som er viktig for oss. Hvis det er ett sted vi ønsker å lykkes, så er det jo i rollen som foreldre.
Så hvordan forstå hverandre, høre hverandre og hjelpe hverandre? Jeg tror i hvert fall vi skal være klar over en ting - godt nok gjelder. Vi må gjøre vårt beste, støtte hverandre i riktig retning, og vite at det ytterst sjelden er verken mulig eller ønskelig å gjøre absolutt alt helt rett. Livet er litt rotete, både for store og små. Den viktigste voksen-oppgaven er å ta ansvar og lage gode rammer, ikke å være perfekt.
Hva, Ipad? Hos oss har vi innført skjermfri for barna.»
De små, tilsynelatende uskyldige kommentarene som blottlegger hvem vi er som foreldre. Stikkene som rammer i det innerste av privatlivet, der det gjør vondest.
Maria har fått nok av dem.
– Jeg blir alltid så lei meg når jeg har vært hos søsteren min, forteller hun.
Maria har tre barn i barnehagealder og gjør sitt beste for å strekke til. Hun har også en yngre søster som fikk barn omtrent samtidig med henne. Barna deres elsker å leke sammen, og søstrene besøker hverandre ofte.
«Det høres ut som en idyll, men det er blitt så vanskelig for meg. For søsteren min kommer stadig med små stikk til meg om min måte å gjøre ting på. Hele tiden, hver gang!»

Det er klart det gjør vondt. Ikke bare oppleves kritikken som personlig, den handler om noe som er viktig for oss. Hvis det er ett sted vi ønsker å lykkes, så er det jo i rollen som foreldre.
---
Ukens spalte er om hvordan vi kan forstå og hjelpe hverandre som foreldre. I stedet for å trykke ned - eller la oss trykke ned.

26/07/2025

DET VAKRESTE ORDET
Å møte barnas følelser, er en prosess som omfatter tre steg: Først legge merke til hvordan barnet har det. Så koble deg på og vise at du forstår. Og til slutt hjelpe barnet videre ved behov – eller la henne være hvis du ser at hun håndterer situasjonen selv. Det er først når du har sjekket, at du vet hva som trengs.
Barn er nybegynnere i livet. De kan føle at en ny sprettball eller en time til med Ipaden er det eneste som kan gi lykke. Men det stemmer jo ikke. For mye iPad lager dårlig stemning i barnet, for mange sprettballer vanner ut gleden over den ene.
Så egentlig er «nei» det vakreste ordet i språket. Forutsatt at det sies på en måte som barnet kan forstå, og foreldrene har tid til å trøste etter skuffelsen. Og jeg tror at angsten vi har fått for å bruke ordet, skaper en misforståelse mellom voksne og barn. Barna blir ledere, de tror at de bestemmer, siden de voksne for enhver pris unngår å skuffe dem eller være ærlige. For mye raushet fører altså ikke bare til dårlige beslutninger, men til en ubalanse i forholdet mellom foreldre og barn.

Resultatet er usunt og forvirrende for barna. For de kan ikke ta ansvaret for sitt eget liv ennå, de vet ikke best. De trenger noen som forstår og hjelper videre.
«Forstå og hjelpe videre, du har sagt det mange ganger nå!» ler Amandas mor.
«Men du har rett, jeg skjønner nå at jeg har misforstått. Jeg har tenkt at det viktigste er å unngå negative følelser. Mens hemmeligheten er å ikke la barna stå alene med negative følelser.»
——
Hele spalte i ukens A-magasin. Å si nei er tidvis vanskelig, men nei brukt på riktig måte er både nødvendig og veldig fullt av kjærlighet. Øvelse hjelper!

20/07/2025

Dagens teknologi holder ikke bare foreldre konstant oppdatert om alt de bør være redde for. Den gir dem også mulighet til å kontrollere fortløpende at det går bra med ungdommen. Fra minutt til minutt.
Jenta jeg snakker med, forteller om foreldre som følger henne på snapkartet når hun er ute og registrerer hver minste bevegelse på bankkontoen hennes. Klart det føles ufritt.
Denne kontinuerlige overvåkingen kan også bidra til å øke foreldrenes frykt. En mor jeg snakker med, har en sønn hun har fulgt godt med på. Har han ringt for å spørre henne om noe, har hun alltid svart. Stort og smått, hun har hjulpet ham med det – samtidig som hun har klaget over hvor lite selvstendig han er.
Men så: En arbeidsreise til et annet kontinent gjorde at hun hverken kunne følge med på sønnen eller hjelpe ham slik hun pleide. Nesten to uker borte ga en helt ny erfaring.
«Han klarte seg, han gjorde ting selv eller ba andre om hjelp i stedet. Og ikke bare det; da jeg kom hjem, tenkte jeg for første gang på flere år at det kommer til å gå bra med ham!»
Ja, oppdragelse handler om å holde rundt barna sine. Men også om å slippe dem, slik at de får lære å fly.

Ny teknologi har gjort begge deler vanskeligere. Men vi må ikke la bekymring ta all plass i samtalen når vi snakker med barna våre. For ungdom trenger også følelsen av at det kan gå bra – og av at det faktisk finnes noen som er optimister på deres vegne.
——
Hele spalten er som vanlig i A-magasinet. Og jeg håper det blir en fin sommerdag med ikke alt for mange bekymringer til alle ferie-familier denne uken! ☀️

Hedvig Montgomery - Foreldremagi

16/10/2025

11/10/2025

02/10/2025

18/09/2025

17/09/2025

13/09/2025

07/09/2025

20/08/2025

16/08/2025

06/08/2025

26/07/2025

20/07/2025

Adresse

Nettsted

Varslinger

Kontakt Praksisen

Snarveier

Del

Type