Hedvig Montgomery - Foreldremagi

09/12/2025

LEGGINGEN SOM GIKK FEIL
Legging av barnehagebarn er et eget fag. Litt for sen legging fører til mye uro. Barn som er for slitne, faller lettere inn i fikse ideer. De er vanskeligere å lede, vanskeligere å få med seg. Og har du havnet på dette overtidssporet, så er det bare å gjøre det beste ut av det.
En fireåring er ikke på et sted i livet hvor han har god kontroll på egne følelser. Han blir revet med av fortvilelse, sinne, skuffelse, men også av begeistring og glede. Det betyr at du som voksen må ta mer styring. Men for å styre, må du først forstå hva barnets følelse og prosjekt er. Beskjeden kan være: «Aha, du vil gå opp? Skjønner! Men kom ned så fort du kan, for det er her nede vi har tannbørsten.»
Det andre å huske, er at fireåringer ikke gjør ting mot deg, de gjør ikke ting for å trosse eller være vanskelige. De gjør bare det beste de får til her og nå, og alt de ønsker seg er kontakt.
Men en enda viktigere lærdom er denne: Ikke følg råd som innebærer å bryte kontakten eller straffe barnet. Enten det er å erklære time out, ignorere barnet eller trekke inn goder. Eller for den saks skyld å straffe med slag eller knips. Uansett hvem som kommer med slike råd, og uansett hvor velmente de måtte være, er det råd du ikke bør lytte til. For som forelder er kontakten med barnet det viktigste du har. Det er ditt ansvar at barnet vet at du er pålitelig og trygg.
——
Hele historien om leggingen som gikk galt finner du i Aftenposten, lenke i kommentarfeltet.

27/11/2025

«STOPP DEN SUTRINGEN»
Sutring. Så utrolig lite nyttig det kan være når barna går inn i en «sutre-loop»! Men for å få barnet ut av den loopen, må du som voksen forstå hva sutring er.
I første rekke er det uttrykk for noe barnet opplever at han eller hun ikke kan klare. Noe som er for mye der og da. Barnet sier egentlig: «Jeg tror ikke jeg orker nå, jeg er så sliten at jeg knapt kan røre meg!» Når ingen hører klagen, men tvert imot møter barnet som en ubehagelig motstander, går klagen over i nettopp sutring. En slags klagesang uten håp om å bli hørt.
Det er dypt menneskelig å klage litt, og også nødvendig. Av og til er livet tungt, og det beste vi kan gjøre, er å dele med noen som forstår. Problemet for barn er at de ikke er så gode på å klage, de har ikke lært seg de riktige ordene. Attpåtil er det mye de ikke kan ennå. Oppgaver som er enkle for voksne og eldre barn, kan for de små føles helt uoverstigelige.
Den gode nyheten er at sutring blir mindre vanlig desto mer barna får til. Og at måten du møter et barn som sutrer, betyr noe.

«Jeg vet det er sent på dagen, men vi får det til. Jeg hjelper deg med sekken, og det er så varmt at du ikke trenger jakke.» Slike ord viser at du forstår at det er tungt, og at du er med på prosjektet selv. Du forstår og hjelper til. Og merk den siste delen her – du hjelper barnet videre, slik at hun ikke blir stående fast i klagingen. Det er ikke nok å gi barnet rett i at det er sent på dagen, du må også vise frem strategier for hva hun kan gjøre når det er slik.
—-
Hele spalten finnes hos Aftenposten.

25/11/2025

DEN VANSKELIGE FORTIDEN
Da Katrine ble mor selv, var det en del ting som sto klart for henne. Én var at hun ikke skulle bli som far, som bare glattet over og dro. Som ikke snakket sant og bare lot som.
Hun skulle heller aldri bli som mor. Aldri la angsten styre, aldri ty til alkohol for å komme gjennom dagen. Og hun skulle ha egen jobb, ikke være avhengig av noen.
Alt dette har hun klart. Når hun forteller om det, blir jeg imponert og berørt. Men så er det dette med barna, da.
For moren er blitt en annen etter at hun sluttet å drikke. Og mot barnebarna er hun oppmerksom og pålitelig. Men for Katrine er det ingen god følelse å være på middag hos henne eller snakke med henne.
«Jeg har virkelig prøvd», sier hun. «Men for meg er hun en fremmed.»
Så hva skal hun si til barna?
To hensyn står mot hverandre: Ønsket om alltid å snakke sant til barna, og barnas forhold til mormoren sin.

«Har du snakket med din mor om dette?» spør jeg.
Katrine sukker. Nei, det går ikke an å snakke med moren om disse tingene. Hun sier bare at det ikke er sant, at det bare dreide seg om enkelthendelser som Katrine blåser ut av proporsjoner.
Kanskje er det ikke så rart. For en mor er det for tungt å erkjenne at hun har gjort barna sine vondt. Dessuten husker vi skjevt. Vi husker det som har gjort mest inntrykk på oss selv. Det som kan ha vært store, viktige hendelser i Katrines historie, er kanskje bare små parenteser i mors. Da blir det vanskelig å snakke om fortiden.

----
Hele spalten, om balansen mellom å være åpen og å lage rom for barnas egne relasjoner med mormor, finner du i Aftenposten. Det er et vanskelig tema. Familie, tilgivelse og nærhet er ikke alltid enkelt. Kanskje vil historien skrives om igjen og igjen. Men å ha et bevisst forhold til egne valg og til det skjøre i alle familier, det kan vi gi både oss selv og hverandre.

21/11/2025

Snart er det jul - og pod cast-sesongen går mot sin slutt. Mandag 6 desember er årets siste før vi tar et lite juleopphold. Men alle høstens episoder (og tidligere år!) ligger ute, så bare å lytte etter behov. Og denne ukens? Vel, den er helt ny og bare å lytte i vei til!

20/11/2025

VÆR RAUS MOT BARNA NÅR DE PRØVER OG FEILER MED VENNER
Det er et par ting vi bør være klar over med barns vennerelasjoner på småtrinnet. Det ene er at yngre barn er låst til å leke med de barna de bor i nærheten av, går i klasse med og går på aktiviteter med. De er plassert sammen, mer enn at de har valgt hverandre. Så vennerelasjonene kommer til å endre seg mye i årene som kommer. Det som ser ut som et evig vennskap nå, er ikke nødvendigvis det.
Det andre er at barn har sterk lojalitet til foreldrene sine. Foreldrenes holdninger smitter til dem. Det er derfor ingen god idé å baksnakke andre familier eller stønne høylytt over naboens hekk. Barna trenger at foreldrene deres holder fred med andre familier. Så snakk pent også om foreldre som irriterer, og si noe fint til dem om barna deres når de har vært på besøk. Det trenger ikke å være store ting, bare noe som viser foreldrene at du har sett noe fint i deres barn.
En tredje ting er at yngre barn har få sosiale teknikker å spille på. Det betyr at de lett blir ensporede og veldig tydelige. De kan også ty til teknikker som ikke fungerer så godt sosialt, som å «kjøpe» andre med ting, eller true dem. Bestikkelsen og trusselen har samme mål: å få sin vilje igjennom.
Gjennom de første skoleårene er det derfor viktig å være raus med barn (både egne og andres) når de gjør feil sosialt. Snakk med barna om vennskap, les om vennskap, vis frem hvordan vi påvirker hverandre – uten å dømme, kjefte eller være belærende. De trenger å lære, men de lærer best av noen som liker dem og forstår dem.
----
Hele spalten i Aftenposten. Illustrasjon av Emily Eldridge

18/11/2025

I dag er det premiere! For Stian Larssens spennende pod cast om USA, musikk 🎶 og livet. Jeg er med i første episode. Trengte ikke å ta båten helt til Amerika for det, bare til Nesodden. Det var i hvert fall en morsom innspilling å være med på. Søk opp American Tune hvis du vil høre.

15/11/2025

NOEN RÅD OM MELDINGER

Her er noen ting du som forelder bør tenke på før du trykker «send».
1) Sett deg inn i hvilken plattform læreren liker og bruker. Det varierer faktisk fra lærer til lærer. Er det e-post, SMS, Teams-melding eller skolens meldingsplattform?
2) Send melding om det som det er viktig at læreren er orientert om. Men tenk før du sender, så du unngår for mange «for sikkerhets skyld-meldinger».
3) Etter hvert som barnet blir eldre, hjelp barnet med å finne ord og anledninger til å ta ting opp med læreren selv. Det beste er ofte at barnet snakker direkte med læreren om saken. Det gir også en gradvis overgang til større ansvar for barnet.
4) Husk at lærere også har fritid, familieliv og behov for hvile. Ikke forvent at de svarer utenfor arbeidstiden.
5) Bruk utviklingssamtaler aktivt. Møt til samtalene, og still forberedt. Har du spesielle ting å ta opp som det er lettere å snakke om når barnet ikke er med, be om et eget møte.
6) Har du et barn med spesielle behov, skal det være mer kontakt med skolen. Da er foreldresamarbeidet ekstra viktig for at skolen skal lykkes med tilrettelegging.

—-
Hele saken i lenken her. 🌻

Er det greit å sende meldinger til lærere utenfor arbeidstiden? Og hva slags meldinger bør du unngå å sende?

11/11/2025

TID TIL INGENTING GIR BEDRE SØVN
Søvnen til barn og ungdom blir sterkt påvirket av dagen som gikk. Ofte er dette en dag som er stappet full, og som krever mye av barnas oppmerksomhet: skole, trening, konkurranser, spill, sosiale medier, samvær og omgang med andre. I sum kan det bli en skikkelig overbelastning.
Og her kommer problemet: Det er ikke barnas skyld. På samme måte som kostholdet ikke er et barns ansvar, kan ikke en gutt i femte klasse klare å lage balanse i livet sitt alene.
Men barn sier sjelden ifra om at det blir for mye. Siden de selv ikke bestemmer så mye i eget liv, tilpasser de seg uten protest. I stedet blir det kroppen deres som sier ifra, ved at de får vondt i magen, sover urolig, er anspente og sinte. Hos barn må signalene tolkes. Du må nøste i det du ser, ikke bare tro på det du hører.
«Men jeg blir stresset når han bare sitter og henger», utbryter mor.
Kanskje «henger» hun for lite selv? Skal vi lære barna å balansere, må vi vise dem hvordan det gjøres. Vise at vi kan kose oss med en kopp te, med en tur uten egentlig mål eller tid foran peisen.
For denne «ingentingtiden» er avgjørende for at kroppen skal finne roen, for at søvnen skal falle på plass. Hjernen er konstruert for å brukes i bølger, ikke for å være konstant påskrudd hele dagen og avskrudd om natten.
----
Hele spalten i Aftenposten - lenke i kommentarfeltet. 😴

08/11/2025

HVA KAN MAN SENDE MELDING TIL LÆREREN OM?
En far jeg snakker med synes det svir litt når en rektor går ut og sier at dagens foreldre er kravstore og bare opptatt av sitt eget barn. Dette treffer også midt i diskusjonen om at dagens foreldre er verre enn noen før dem. Mange nikker så klart til det, alle liker jo å føle seg bedre. Men stemmer det? Er dagens foreldregenerasjon mer kravstore enn de foregående, og sender de meldinger som ingen før dem ville ha drømt om?
Det vet vi faktisk ikke. Før kommuniserte foreldre med skolen ved å skrive i meldingsboken, nå er det bare å sende av gårde en melding på én av flere digitale plattformer. Det digitale har, på godt og vondt, gjort det lettere å ta kontakt.
At det var mange rare meldinger i bøkene før, er jeg helt sikker på. Men de ble jo nødvendigvis levert i skoletiden, og stort sett hadde ikke læreren tid til annet enn å skrive et nøkternt «sett» på meldingen. Nå kan meldingene komme inn i helger og på kvelder. Og de kan oppleves som krav som spiser av lærerens tid.

Mitt første råd går til lærerne: Skill viktig fra uviktig, og vent med å svare når ting ikke brenner. Den digitale teknologien kan gi en følelse av forventninger som egentlig ikke er der. Foreldre sender meldinger når de kommer på noe, men det betyr ikke at læreren må svare der og da.
Diskuter foreldrehenvendelser i personalmøter på skolen, og bli enige om hvordan dere skal håndtere dem. Da skapes det en felles kultur blant lærerne på skolen, og den enkelte lærer føler seg mindre utsatt.
Husk også at ikke alle foreldre formulerer seg like godt og at de kanskje skriver i en opprørt sinnsstemning. Siden skolen er for alle barn, er den også for alle foreldre. Inkludert de som har dårlig impulskontroll, er masete eller regelrett uhøflige. Men også de bør få svar på en høflig måte – om ikke nødvendigvis med én gang. Lærere trenger altså impulskontroll også når de omgås foreldre.

Jeg tror neppe pappaen til Herman formulerer seg dårlig. Han uttrykker seg pent og høflig, der vi står og snakker sammen.
«Det er noe som er sant i det du sier likevel», sier han. «Jeg har bare ett barn, og av og til tenker jeg nok for lite på at læreren har nesten 30. Men likevel, Herman klarer ikke alt like godt som de andre.»
Og dette er viktig: Læreren er avhengig av dialog med foreldre. Av at en som kjenner barnet godt, forteller barnets historie, formidler det som skjer av store ting hjemme og opplyser om behov som barnet kanskje ikke kan si noe om selv ennå. Men store ting passer bedre på et planlagt møte enn som et vedheng til en melding om en jakke søndag kveld.
Så utviklingssamtaler og dialogmøter er helt avgjørende, og særlig hvis barna har behov som kanskje ikke er så lette å se. Da blir meldingene i etterkant ikke løsrevne krav, men noe læreren kan forstå betydningen av.
----
Hele spalten i A-magasinet på fredag. Illustrasjon av Emily Eldridge

16/10/2025

KROPPSPRESS
Matlyst. Smak på ordet (jeg mener det). Det sier noe om glede, om å ønske seg noe godt. Når matlysten ikke er der, er det et alvorlig signal. Noe i kropp eller sjel er i ulage. Det kan være uttrykk for alt fra sykdom og hormonforstyrrelser til stress og sorg. Rask vektnedgang uten årsak er et uttrykk for at noe er galt.
På samme måte er det med vektøkning. Det viser at noe ikke fungerer helt som det skal, og årsakene kan være akkurat de samme. Et system i ubalanse kan føre til overspising.
Vi lever nå i et samfunn der mye av maten som tilbys, er laget for å fremme salg, ikke sunnhet, for å spare tid heller enn å gi kroppen det den trenger, for å skape «cravings» heller enn helse og tilfredshet. Ja, det er mange paradokser i kulturen vi lever i – paradokser som gjør at både menneskekroppen, dyrene og jorden sliter mer enn nødvendig.

Det er to ting som er vanskelig.
Det ene er at ens egne barn ikke kan være annerledes enn hele verden rundt. Jeg forstår mors irritasjon over at butikkene bugner av usunn mat, og at ungdom trekkes mot trøstemat som møll mot lyset. Men hennes datter kan ikke forventes å være mer vellykket enn alle andre.
Og det andre som er vanskelig: Det kan føles som at du er mislykket som forelder når barnet ditt legger på seg. Men det er du ikke. For dette handler ikke om deg som forelder alene, det handler om et barn som skal finne sin form, sin identitet og sin trygghet. Det er hardt arbeid, både for barn og foreldre.
----
Hvordan skal vi snakke om kropp, mat og vekt? Finne det fin-stemte språket og hjelpe både oss selv og våre barn? Les gjerne spalten i A-magasinet

11/10/2025

Å VEILEDE TIL VENNSKAP
Temaet for denne spalten er hvordan veilede en 10-åring med mye energi som trår feil i vennerelasjoner. For mange barn trenger hjelp til å forstå de kodene som vennskap og besøk er.
1) Forstå barnets prosjekt. Hva vil hun oppnå? Forsøk å tenke deg til det uten å spørre barnet. «Hvorfor sier du sånt?» blir fort en anklage. Kjenn etter og forstå selv: «Aha, jeg skjønner. Du ville så gjerne bade!»
2) Gi veiledning. Forklar at hvis du skal få med noen på bading, så må du invitere dem slik at de får lyst. Eller lage en avtale som er OK for begge.
3) Gi konkrete forslag til hva barnet kan si neste gang hun vil ha noen med seg på å gjøre noe.
4) Hold en god tone når dere prater. Dette er ikke en straff for dårlig oppførsel, men overføring av kunnskap.
5) Regn med at det kan oppstå lignende situasjoner igjen. Det tar tid å lære seg gode strategier for vennskap. Hvis mulig, snakk om det med andre foreldre. Anklager hjelper ingen, men informasjon er nyttig.
-------
Les gjerne hele spalten, og denne er med et særlig hjerte til alle som har barn med mye energi og som tar mer plass enn det som alltid "passer seg".
Bilde av Carlos Magno på Unsplash

02/10/2025

DOBBEL OVERGANG
Kvinnen roper det til meg tvers over gaten. «Du må skrive om det å ha tenåringer og være i overgangsalderen samtidig! Det er dobbel krise, det!»
Det er sant, jeg skriver ofte om den store omveltningen som puberteten er. Tiden da kjønnshormonene setter inn, kropp og identitet vris om i løpet av få år, og alt endrer seg. Skiftet kommer brått, både for barna og foreldrene. Trettheten, sinnet, tvilen på seg selv – alt må håndteres. Er det noe som blir tydelig for oss når vi har et barn i puberteten, så er det hvor mye hormonene styrer mennesker.
Kanskje ikke så rart at overgangen fra å være i reproduktiv alder til å ikke være det, også føles monumental?

Da jeg var ung psykolog, ble jeg forbløffet over hvor mange kvinner på 50+ som kom til meg med et for høyt alkoholforbruk. Kvinner som hadde gode jobber, familier, ja, alt jeg som ung kunne drømme om. Jeg forsto jo at det måtte være en uro der, noe som måtte døyves. Men jeg måtte passere 50 selv før jeg virkelig skjønte rekkevidden av det.
Den indre uroen, opplevelsen av å bli usynlig, hukommelsen som svikter, følelsen av at kroppen blir et lite atomkraftverk av varme og rastløshet. Plutselig kjente jeg selv hvor deilig det var med et glass vin som dempet det hele.
Jeg skulle ønske jeg hadde hatt denne innsikten tidligere. Det var ikke noe spesielt med kvinnene jeg møtte, de var bare ensomme i sin overgang fra noe de kjente, til noe som var helt nytt for dem. Og det var kroppen som drev uroen, ikke tankene.
----
Hele teksten i A-magasinet.