23/08/2025
Et sentralt sitat om terapeutisk skriving er at "Skriving er meningsskapende" gjennom å skrive kan vi skape mening i det uforståelige og forstå oss selv og våre erfaringer bedre, spesielt når det gjelder hendelser og traumer som er vanskelige å bearbeide og snakke om, sier Solapsykologene. NAPHA.no beskriver det som å våkne opp og se seg selv på en ny måte, ved å få et orden på kaoset i tankene og følelsene på papiret, og deretter innta en forskende holdning til seg sel
Etter tretti års ekteskap sa han til meg at jeg hadde blitt tykk og stygg.
Han pakket sakene sine og gikk.
Ikke et ord mer. Ikke et blikk. Ingen klem. Bare en tørr setning:
— «Du er ikke lenger den du en gang var. Du blir gammel… jeg føler ingenting for deg lenger.»
Jeg var 52 år.
Tretti år sammen. Tre barn.
Jeg hadde støttet ham da han mistet jobben.
Jeg ble hos ham da han var syk.
Jeg var der da moren hans trengte ham.
Jeg sto opp tidlig for å lage frokost til ham – selv de dagene jeg selv skulle på jobb.
Og nå skulle jeg ikke lenger være «nok»?
Han gikk til en yngre kvinne.
Alltid med telefonen i hånden, filter på hvert bilde, andres barn…
Et smalere liv, fullt av påtvungne lattere.
En uke senere så jeg et bilde av ham ved havet.
Et sted vi aldri hadde vært sammen.
Under bildet sto det:
«Nytt liv. Lett sjel.»
Jeg sluttet å sove. Jeg sluttet å spise.
I speilet så jeg bare tidens spor og de ekstra kiloene.
Jeg gråt. Så kom sinnet. Og til slutt – stillheten.
En dag fant jeg et gammelt brev.
Et brev jeg hadde skrevet som barn.
Der beskrev jeg kvinnen jeg ønsket å bli.
Og hun snakket verken om skjønnhet eller en slank kropp.
Hun skrev:
«Jeg vil være vennlig, sterk og full av kjærlighet.
Jeg vil ha et hjem som lukter av nybakt,
et sted der barna mine føler seg trygge.
Jeg vil være stemmen de alltid kan vende tilbake til.»
Og da forsto jeg.
Den kvinnen hadde jeg blitt.
Ja, håret mitt er grått.
Ja, kroppen min har forandret seg.
Men hjertet mitt er trofast.
Mine hender har bygget en familie.
Og min sjel bærer fortsatt lys.
To måneder senere kom han tilbake.
— «Jeg gjorde en feil», sa han.
— «Hun kan ikke engang koke suppe. Hun er vakker, ja – men hun har ingenting inni seg…»
Jeg så på ham.
Og for første gang smilte jeg – på ordentlig.
— «Min suppe er den beste i verden. Men nå… lager jeg den til meg selv.
Eller til dem som fortjener den.»
Han gikk igjen.
Og jeg ble.
Med meg selv. Med min fred.
Og med et liv der jeg ikke lenger trenger å bevise for noen…
at jeg er verdt å elskes.
