26/01/2026
Mitt liv med B12-mangel
For nesten tjue år siden begynte jeg å oppleve det som etter hvert ble en lang liste med helseproblemer: hodepine, depresjon, søvnløshet, perifer nevropati, tretthet, leddsmerter, smerter i brystet, pustebesvær og en rekke ubehagelige mage- og tarmplager.
I løpet av de siste fem årene gikk det fra vondt til verre. Jeg begynte å reagere på gluten, fikk økende mageproblemer, svimmelhet og etter hvert hukommelsesvansker – det jeg kalte hjernetåke.
Legene forklarte dette med at jeg var en overarbeidet alenemor i 40-årene som bare trengte mer søvn og ro. Noe av det som skjedde, mente de, kunne tilskrives normale aldringsprosesser.
Men dette føltes ikke normalt.
Jeg klarte ikke lenger å fokusere på jobb, lese eller følge en samtale. Jeg var ofte for utmattet til å holde avtaler med venner. Jeg gjorde alt legene ba meg om: endret kosthold og søvnvaner, gikk til fysioterapeut og spesialister i nevrologi og revmatologi – og til og med psykolog. Jeg prøvde også massasje, homeopati og akupunktur.
Likevel ble symptomene verre.
Nål-og-stikk-følelsene i armer og ben ble så intense at det var vanskelig å sove. Kraftige leddsmerter vekket meg om natten som elektriske støt. Hjernetåken, som tidligere bare hadde ført til at jeg glemte ord eller la nøklene på rare steder, forverret seg dramatisk. Jeg glemte personnummeret mitt, viktige frister – til og med fødselsdager.
En ettermiddag sto jeg i et rom og ante ikke hvor jeg var.
Da ble jeg livredd.
Dagen etter kontaktet jeg en privat nevrolog, mest på grunn av hukommelsestapet. Tidlig Alzheimer føltes som elefanten i rommet, selv om jeg var overbevist om at jeg var for ung. Etter en kort hukommelsestest – der jeg ikke engang husket navnet på stedet jeg sist hadde vært på ferie – planla han en ny, mer omfattende utredning. Men før jeg gikk, tok han noen blodprøver.
Jeg tenkte ikke mer over det før telefonen kom et par dager senere:
«Du har B12-mangel.»
Vitamin B12 finnes naturlig kun i animalske matvarer som fisk, kjøtt og meieriprodukter. Det spiller en helt avgjørende rolle for hjernens og nervesystemets funksjon, og er nødvendig for dannelsen av sunne røde blodceller.
Jeg hadde tatt B12-tilskudd i over ett år, fordi jeg hadde prøvd et vegansk kosthold. Derfor ble jeg svært overrasket over diagnosen.
«Det kan behandles», sa legen. Og det var en lettelse.
Men hvorfor hadde jeg fått dette?
Mangelen kan skyldes en autoimmun sykdom som heter pernisiøs anemi. Det er en kronisk tilstand der immunforsvaret angriper mageslimhinnen og parietalcellene. Disse cellene produserer intrinsic factor – et protein som er helt nødvendig for opptaket av B12 i tarmen. Uten dette proteinet absorberer kroppen svært lite B12, uansett hvor mye man får i seg via kosthold eller tilskudd.
Symptomene varierer, men jeg hadde mange av dem. Det var skremmende å lære at sykdommen, uten behandling, kan føre til hjertesvikt, degenerasjon av ryggmargen og alvorlige nevrologiske komplikasjoner som demens – og at den før 1926 ofte endte med en langsom død.
På begynnelsen av 1920-tallet oppdaget legen George Whipple, gjennom dyreforsøk, at rå lever kunne behandle denne typen anemi. Noen år senere viste George Richards Minot og William Parry Murphy at pasienter ble bedre av å spise store mengder rå eller lettkokt lever daglig. De tre mottok Nobelprisen i 1934 for disse oppdagelsene.
«Da jeg var barn», fortalte tanten min, «tok bestemoren din det hun kalte leverskudd.»
Vitamin B12 ble syntetisert som cyanokobalamin i 1948. Det betydde at da bestemoren min var på min alder, kunne hun slippe de daglige levermåltidene og i stedet få injeksjoner – foreskrevet av lege – for en ellers dødelig sykdom.
Min første B12-injeksjon var nesten overveldende i sin effekt.
For første gang i mitt voksne liv kjente jeg at smertene jeg hadde levd med, nesten forsvant. Hjernetåken lettet. Jeg følte meg nesten som et nytt menneske. Jeg lurer ofte på om bestemoren min opplevde det samme.
Selv om B12-mangel er lett å behandle, rammer den fortsatt svært mange.
Jeg har fortsatt symptomer. Injeksjonene holder det verste av hjernetåke, svimmelhet og nevrologiske plager i sjakk, men effekten varer ikke lenge nok. Symptomene kommer sakte tilbake etter to uker, og forverres raskt i løpet av den tredje.
Legen min gir bare én injeksjon i måneden. Det betyr at både fysisk og mental helse svinger kraftig fra uke til uke.
Hvis jeg hadde diabetes, ville ingen ha begrenset tilgangen min på insulin. Denne tilstanden bør ikke behandles annerledes.
Da jeg søkte informasjon på nettet, fant jeg lite hjelp. Jeg kom over Pernicious Anaemia Society i England, som hadde flere tusen medlemmer. Jeg ønsket at noe lignende fantes i Norge.
En dag gjorde det det.
B12-Foreningen dukket opp på skjermen.🧡
Jeg meldte meg inn uten å nøle – og det var et klokt valg. Foreningen sprer kunnskap om B12-mangel, følger forskningen tett og gir veiledning til dem som trenger det. Når jeg lurer på noe, finner jeg svar på deres grundige nettside eller sender inn spørsmål – og får alltid god hjelp. De har også en lukket Facebook-gruppe for medlemmene, der det er godt å møte andre i samme situasjon.
Jeg blir fortsatt frustrert over at fastlegen min har begrenset kunnskap om B12-mangel og er redd for å gi meg den behandlingen jeg trenger. Når jeg har det som verst, sørger jeg over tapte relasjoner og jobber jeg ikke har kunnet beholde på grunn av sykdommen.
Jeg kunne ha fått diagnosen mye tidligere.
Derfor er mitt råd til deg dette:
Les deg opp på B12-mangel. Still spørsmål. Ikke la en behandlingsbar mangel få ødelegge mange år av livet ditt.
🧡
Marianne
B12-Foreningen arbeider for økt kunnskap om vitamin B12-mangel og deler kvalitetssikret informasjon om symptomer, prøver og behandling. Medlemmer får også tilgang til et lukket fellesskap for erfaringsutveksling og støtte.
Vi kan ikke erstatte medisinsk vurdering, men vi kan gjøre det enklere å forstå og følge opp.
👉 Bli medlem: https://www.b12-foreningen.no/user-registration/
