14/04/2026
Hjernens hemmelige språk
Nå er det mange som har ventet tålmodig på at jeg skal lese «Hjernens hemmelige språk» av Dr. Laila Five. Jeg har mottatt mange spørsmål rundt innholdet i boken.
Jeg syns at det er veldig bra at det i senere tid har kommet norsker bøker om temaet nevroplastisitet og jeg syns dette er en bok som inneholder mye bra informasjon og ikke minst mange gode og varierte pasienthistorier som eksemplifiserer hva nevroplastiske lidelser er og hvordan man selv kan jobbe med teknikker for å bli bedre.
Hvis jeg skal løfte frem noe som jeg liker spesielt godt så er det formuleringene rundt hvordan vårt fokus på symptomer forsterker hjernens nevroplastiske reaksjon. På s 234 er det en veldig fin forklaring.
Jeg siterer: «Det du velger å rette oppmerksomhet mot, oppfatter hjernen som viktig. Den tolker fokuset ditt som en instruksjon: «Dette må vi følge med på. Dette er viktig for å holde deg trygg.» Og det er nettopp her mange blir stående fast. For når du bruker mye tid og energi på å tenke på symptomene dine, på hvor vondt du har det, hvor sliten du er, eller hva du ikke får til, så tolker hjernen det som om dette er farlig og må prioriteres. Den tror at det er viktig for deg å holde fast i disse signalene, og den gjør akkurat det: Den holder dem fast. Du gjør det ikke med vilje. Du prøver bare å forstå deg selv. Du leter etter løsningen, forsøker å være årvåken og oppmerksom. Men for hjernen betyr det: «Dette er trusselen. Dette må vi holde fokus på.»
Jeg tenker at dette er noe det viktig å ha forståelse for både som behandler og som pasient. Vi som behandlere ber deg jo som regel om å sette fokus symptomene dine. Hvordan har svimmelheten vært siden sist, spør vi. Når og hvor har du opplevd svimmelhet? Og har du migrene så har vi fullt fokus på «triggers». Hva kan ha utløst dette anfallet da? Kanskje hadde det vært bedre hvis vi hadde hatt et litt annet fokus? Kanskje vi si stedet bør spørre: Hva har blitt bedre siden sist? Hva har du klart i denne perioden som du ikke klarte sist du var hos meg?
Det jeg føler at jeg savner når jeg leser norsk litteratur om nevroplastisitet er bedre begreper. Jeg savner rett og slett et bedre språk rundt nevroplastiske lidelser. Jeg forstår alle dere som bli fortvilet, bekymret og ikke minst forvirret av å lese om nevroplastiske lidelser. Nevrologen sier du har en arvelig nevrologisk sykdom eller din revmatolog sier at du har en revmatisk sykdom og så kommer det en annen lege og kaller det for en nevroplastisk lidelse. Det er forvirrende og for noen fortvilende!
Min oppfatning er at det kan være nyttig å skille på begrep som Nevroplastisk sykdom og Nevroplastisk forsterkning (eller Nevroplastisk reaksjon).
Mine ekspertiseområder er som kjent, svimmelhet og hodepine og derav er det lettest for meg å gi eksempler innenfor disse områdene. Så hvis vi velger migrene som et eksempel. Migrene klassifiseres som en nevrologisk sykdom, men det betyr ikke at personer med migrene ikke opplever nevroplastisk reaksjoner/forsterkninger i sammenheng med sykdommen. Dette er reaksjoner i hjernen som kan gjøre oss mer følsomme for å utvikle anfall, reaksjoner som senker terskelen for hva som skal til for å trigge et anfall. Det finnes også teorier om at hyppig gjentagende anfall med hodepine-migrene gir hjernen en økt følsomhet for smerter såkalt hyperalgesi. Hjernen blir til sist så følsom at også de svakeste smertesignaler oppfattes som intens smerte.
Ved kronisk migrene kan det mest sannsynlig også handle om at noe av smerten er rent nevroplastisk, at det til tider handler om hjernens hukommelse av smerteimpulser som plager oss. MEN det betyr ikke at Migrene-diagnosen er en nevroplastisk sykdom, det betyr at det foreligger nevroplastiske komponenter ved sykdommen og det gjør det mest sannsynlig ved de fleste langvarige/kroniske sykdommer. Jeg tror at det kan være viktig å skille på dette for å nå frem til pasienter som faktisk kan ha god nytte av nevroplastisk tilnærming.
Så finnes det andre tilstand som man regner for å være rent nevroplastiske. Vi snakker for eksempel om MUPS- Medisinsk uforklarte plager og symptomer. Vanlige MUPS-plager er muskelsmerter, hodepine, utmattelse, mageplager og svimmelhet uten at det finnes en tydelig medisinsk forklaring. En studie har viset at pusteøvelser alene kan ha god effekt på denne type plager.
Flere av dere som har hatt spørsmål på innholdet i boken har referert til et pasienteksempel på s. 275, hvor en dame som er plaget med svimmelhet i butikker øver seg på å gå inn i en butikk. Flere har lurt på hva forskjellen her er på vanlig vestibulær rehabilitering (VRT) og nevroplastisk tilnærming. Ingen, vil jeg si. Dette er noe vi i VRT kaller for habituerings-trening, at man gradvis lærer hjernen å tåle utfordringer som trigger symptomer. I VRT inngår også teknikker ved at man gir trygghet til systemet, at man for eksempel snakker til seg selv om at det ikke er farlig. Det som er forskjellen, er hvordan vi tolker hjernens tilvenning. I VRT tenker vi at hjernen gradvis bygger opp en bedre prosessering av sanseinntrykk og i nevroplastisk tilnærming tenker vi at hjernen bygger opp positive erfaringer som demper hjernens «behov» for å holde fast ved symptomer. Jeg tenker at begge deler kan være riktig.
Hvis man er hjemme og i stedet visualiserer seg besøket i butikken (med vellykket resultat) så blir dette en ren nevroplastisk tilnærming. En teknikk som også har stor nytteverdi ved svimmelhet. Jeg vil si, at i forhold til rehabilitering av PPPS, er klassisk VRT i kombinasjon med nevroplastiske teknikker en helt optimal tilnærming og noe jeg tror vi kommer til å se enda mer av i fremtiden.
Så les veldig gjerne boken og kom med innspill!
