14/10/2025
Når tanker blir fakta og hvordan vi lurer oss selv uten å merke det
Hjernen vår er laget for å finne mening. Den leter etter sammenhenger, fyller inn manglende informasjon og trekker raske konklusjoner; alt for å skape trygghet og forutsigbarhet. Dette er en fantastisk evne, men den har også en bakside. Vi kan komme til å tro at tankene våre er fakta.
I terapi møter vi dette relativt ofte. Mennesker som tenker:
- «Jeg er ikke god nok.»
- «De andre liker meg ikke.»
- «Jeg kommer til å feile uansett.»
Tankene føles sanne, men det gjør dem ikke til sannhet. Når vi tror fullt og helt på tankene våre, handler vi som om de er virkelige. Vi trekker oss unna, overforbereder oss eller forsøker å bevise vår verdi. På den måten holder vi de samme mønstrene i gang, og hjernen får aldri mulighet til å lære noe nytt.
Å oppdage at tanker ikke alltid er fakta, er et vendepunkt i mange terapeutiske prosesser. Vi lærer å observere tankene våre, ikke adlyde dem. Vi kan stille spørsmål som:
– Hva er det jeg vet er sant akkurat nå?
– Hva ville jeg sagt til en venn som tenkte slik?
– Finnes det andre mulige forklaringer?
Når vi begynner å se på tanker som mentale forslag og ikke som sannheter, oppstår en viktig frihet: vi får muligheten til å velge hvordan vi vil forholde oss til dem. Det er her endring begynner. Ikke ved å kontrollere tankene, men ved å gjenkjenne dem for hva de er: tanker.
Hva mener dere om dette? Gjerne kommenter.
