30/01/2026
Ole Jacob Madsen poengterer at empatisk lytting «fungerer dårlig» som metode for å skille sanne konspirasjoner fra farlige fiksjoner. Men å skille på disse tingene er heller ikke min intensjon.
Det er en vanlig misforståelse å forvente at jeg som podkastvertinne skal opptre som en slags konfronterende revolverjournalist. I min podkast lar jeg gjestene mine snakke ut slik at lytterne og seerne kan danne seg sin egen oppfatning av budskapet. Veronica Orderud mener at hun er utsatt for et justismord og ønsker en gjenopptagelse av saken. Jeg mener det er legitimt å høre hennes argumenter, uten å utsette henne for nok et kryssforhør.
Når det gjelder amerikansk politikk, blir vi daglig servert et ensidig bilde av at amerikanerne har valgt seg en gal, usympatisk og forferdelig president. Da jeg inviterte Hans Rustad, var det for å få et annet perspektiv på amerikansk politikk. Jeg ønsket å få en forklaring på hvorfor 77 millioner amerikanske velgere faktisk ønsker den politikken som nå føres i USA, og som mange her hjemme opplever fremmed.
Madsen konkluderer da med at min empatiske lytting vitner om manglende respekt for sannheten og valginstitusjonen.
Men hvilken sannhet viser han til? Er det Morgenbladet, NRKs og Aftenpostens sannhet? Eller et bestemt politisk miljøs sannhet? Når sannhet forstås som noe fastlagt, blir alternative perspektiver raskt definert som problematiske. Det ser ut som at Madsen deler Eivind Trædals oppfatningom at vi trenger en borgmur mot perspektiver som utfordrer det etablerte narrativet. Tanken er at de redaktørstyrte mediene skal beskytte oss mot feilinformasjon, men problemet er at beskyttelsen ofte blir så omfattende at også ubehagelige, men riktige, fakta holdes ute.
Vi har sett dette før. Så sent som sommeren 2024 ble påstander om at USAs president viste tydelige tegn til kognitiv svikt avfeid som konspirasjonsteorier i norsk presse. I Bergens Tidende hevdet en kommentator at vi ble lurt av Trump-leiren med manipulerte videoer, såkalte «cheap fakes». Kort tid senere trakk Joe Biden seg etter en debatt som gjorde realitetene åpenbare. Det som ble stemplet som desinformasjon, viste seg å være sant.
Å koble meningsmotstandere til konspirasjonsteoretikere er et kjent retorisk grep hos Madsen. I stedet for å argumentere, assosierer han kritikere med ekstreme ideer for å diskreditere dem. Jeg har erfart dette selv i debatten om oppvekstskildringen Gender Q***r, der bekymrede foreldre som reagerte på det seksualiserte innholdet i boken ble slått i hartkorn med konspirasjonsteoretikere og ytterliggående krefter i USA.
Journalistikkens tradisjonelle rolle har vært å utfordre makt og avdekke misbruk. I dag ser vi oftere det motsatte: Åpne samtaler og perspektiver som utfordrer det etablerte narrativet omtales som «farlig tankegods» det må beskyttes mot.
Er det virkelig farlig for demokratiet å høre Veronica Orderud fortelle om et påstått justismord, eller Hans Rustad forklare sitt syn på amerikansk politikk? Jeg tror ikke det. Jeg har tillit til at publikum kan tenke selv. Empatisk lytting er ikke farlig.
Demokratier dør ikke av frie samtaler. De dør når frykten for ord blir større enn troen på menneskers dømmekraft. Sensur er aldri demokratiets skjold. Den er heller et rødt flagg.
Les hele svaret mitt her:
Er det virkelig farlig for demokratiet å høre Veronica Orderud fortelle om et påstått justismord, eller Hans Rustad forklare sitt syn på amerikansk politikk?
