SPOR Psykomotorisk

02/12/2025

Å BALANSERE MELLOM HÅP OG SMERTE❤️👣

Å være en bærer av håp. Tillit. Kraft. Å være et vitnesbyrd om mulighetene som finnes der framme. Lysglimt av heling, utvikling og vekst. Å holde troen stødig når den andre vil gi opp. Å se den andres lys og ressurser gjennom vonde sår og skyggelagte landskaper. Å holde motet høyt hevet, som en påminner om verdighet og integritet som vil vokse fram.

Samtidig mister håpet sin kraft om det ikke veves sammen med realitetens smerte og avmaktens avtrykk. Relasjonen bærer ikke lenger tillit, dersom helingshistoriene skaper illusjoner av lys og kraft og ingenting annet. Troen på verdighet og vekst smitter ikke over i den andres nervesystem, dersom det posttraumatiske bildet ikke anerkjennes fullt ut❤️

Som medmennesker, i eller utenfor terapirommet, tror jeg vi lett kan bli for ivrige i håpets tjeneste. Det er smertefullt å være vitne til den andres følelse av å møte sin dypeste indre avgrunn, uten å lindre eller omskrive den andres opplevelse. Det krever øvelse å være et bekreftende speil for den andres resignasjon, uten selv å bli med ned i avmakt.

Men det er så viktig å våge. Våge tilliten til at det å holde rommet så den andre kan fiske tak i bunnslammet i egen livshistorie, er dypt helende. Våge kraften i å være et livsvitne som toner seg inn, og lytter til en smerte som er uslipt, rå og brutal. Våge troen på at det å gi rom for disse lagene ikke vil føre til at den andre blir værende der nede - men tvert imot kan finne stier mot å gi slipp eller lande i en annen resonans.

Jeg har en urokkelig tro på helingskraften som finnes i hver enkelt av oss. Jeg ser det hver eneste dag. Samtidig tror jeg det mangler et lag som mange traumeoverlevere kan kjenne seg igjen i, i mange av de helingshistoriene som fortelles - og som skaper en unødvendig følelse av ensomhet eller en opplevelse av å ikke ha «fått det til». Laget av det som traumeutsatte skal øve kunsten i å leve med, ikke kjempe for å bli fri fra. Kanskje er det de triggerne som alltid vil være solide påminnere, men som kan inviteres over fra selvkritikk til selvmedfølelse og bærekraftige valg. Kanskje er det den delen av deg som bærer den vondeste erfaringen av å ville gi opp, som alltid vil være en del av deg - men som ikke alltid vil fortsette å ta like stor plass. Kanskje er det den lille utryggheten eller selvtvilen, som fram til nå har spent bein på deg - men som du vil lære å holde rom for på måter som også vil gi deg helende erfaringer av verdighet❤️

Det handler om å mykne, både i møte med oss selv og hverandre. Det handler om å være, uten at iveren etter å fikse tar over. Det handler om å gi tid. Lagene av frost i traumeerfaringer trenger tid på å tine, og samtidig gi rom for å integrere nye erfaringer på veien. Det handler om å gå med, heller enn å kjempe imot. Det handler om å se fra hjertet. Med respekt for den andres virkelighet❤️👣

27/11/2025

ALT JEG IKKE KAN FORSTÅ❤️👣

Jo eldre jeg blir, jo mer vet jeg. Men jo mer jeg vet, jo mindre forstår jeg. Mye av det som er sant for meg, kan jeg ikke fullt ut forklare. Min aller viktigste indre kunnskap eller innsikt er som en tredimensjonal stjerne, hvor det kan kjennes komplett umulig å fortelle hvordan kjernen veves sammen og formes av hver enkelts spiss egen historie og logikk.

Jeg skjønner ikke chakrasystemet. Men jeg vet og kjenner at det resonnerer og gir mening. Jeg kan ikke forklare hvorfor eller hvordan jeg begynte å se chakrafarger og mønstre mens jeg enda var fullt bestemt på at jeg ikke trodde på ett eneste ett av dem - og uten at jeg visste hva det var jeg så. Jeg kan ikke forklare at jeg ser energier i form av farger, lys og mørke, bilder og symboler. Intuisjonen min kan jeg slettes ikke forklare eller forstå.

Reiki kan jeg ikke forklare. Men jeg kan heller ikke gi en forklaring på hva kjærlighet er, eller bevise ut fra rasjonelle modeller at kjærlighet finnes. Jeg kan ikke slutte å tro på kjærlighet av den grunn. Jeg kjenner kjærligheten i hjertet, og i hver eneste celle i kroppen min. På samme måte som jeg kjenner reikienergien i hjertet, og i hver eneste celle i kroppen.

Jeg husker da jeg studerte fysioterapi, og trodde jeg hadde skjønt hvordan hjernen fungerte. Nå skjønner jeg mindre og mindre, men jeg kan fortsatt la meg fascinere. «The human brain is too complex for the human brain to understand», er det noen som har sagt. Det tror jeg på.

Jeg skjønner ikke hvorfor en person kan gå ut fra en time hos kiropraktoren, og ingen vil stille spørsmål ved sannheten i at hodepinen ble borte som resultat av behandlingen. Men hvis den samme hodepinen blir borte etter en type behandling som enda defineres som «alternativ», vil mange kalle det placebo eller innbilning. Alternative behandlere har dessuten andre regler på hvilke historier de kan fortelle om tilfriskning eller heling, det skjønner jeg heller ikke. «Burde det ikke vært motsatt?» sa sønnen min. Barn er kloke, tenker jeg. Jeg tror på placebo, men jeg tror også på placebo i evidensbasert behandling. Så hvorfor skifter mange kanal i egen forståelse, mellom det vi kaller bevis og det vi kaller tro?

En lege uttalte nylig at ingen fullt ut kan forklare hvordan Paracet fungerer, og at det også ses virkninger (eller bivirkninger?) som man ikke kan forstå ut fra beskrivelsen av virkestoffene. Allikevel tror vi på Paracet. Vi tror også på at kaffe fra helt naturlige kaffebønner virker oppkvikkende, mens eteriske oljer fra helt naturlige planter vil mange definere som oppspinn.

Det er fryktelig vanskelig å forstå at et samfunn kan bli så smart og så opplyst at det blir litt dummere av det. Jeg er selv en naturlig skeptiker - og ja, jeg skjønner viktigheten av forskning og evidens. Hvis jeg ble alvorlig syk, ville jeg først og fremst søke legevitenskapen. Men liv og helse blir fryktelig trangt hvis vi bare skal forholde oss til det vi kan bevise i form av tall og grafer. Våger du å sette et tall på din kjærlighet? Eller alt det andre som har aller størst verdi og mening i livet ditt?🩵

«Du kan godt formidle og oppleve mening uten å kunne forstå eller forklare det fullt ut», var det noen som sa til meg, Det tror jeg på. Men jeg tror at det krever at du er autentisk tilstede i deg selv som menneske, og at du har snudd på noen steiner i livet ditt. Og at du igjen og igjen søker å børste støvet bort - både fra de mørkeste krokene i deg selv, og fra de reneste, mest skinnende delene av deg. Det vet jeg at jeg ønsker å fortsette med, så lenge jeg er menneske på denne jorden🩵👣

27/11/2025

KRYSTALLHVIT FREDAG HOS SPOR💎👣
Jeg gjør ikke black friday. Men jeg gjør Reiki. Og siden jeg har noen åpne timer i kalenderen i morgen, ønsker jeg å gi et krystallhvitt tilbud på reiki kl 8-11, etterfulgt av en gratis syngebollemeditasjon kl 11.30-12.10🙏🧚
60min behandling: 750kr
30min behandling: 400kr

Hjertelig velkommen! Send meg en melding for å avtale tid, og / eller dersom du ønsker å delta på meditasjon💎👣

25/11/2025

Viktige presiseringer om et svært viktig tema! Takk for tydelige faglige innramminger🙏❤️

https://krisepsykologi.no/uklarhet-om-falske-minner/?fbclid=IwZnRzaAOS4C5leHRuA2FlbQIxMQBzcnRjBmFwcF9pZAo2NjI4NTY4Mzc5AAEeKbUvWnx-sMm0BgCj6rU7VNYPcT_s9GZBy2ixpHVN1o3x4q1S_FXgH4y6eUU_aem_H4nQYCgJAi7QVrCrWkRQRQ

Det er viktig å skille ulike fenomen fra hverandre slik at ikke saken tas ut av kontekst, overføres til helt andre situasjoner eller utilsiktet får negative følger for overgrepsutsatte. Falske minner har vært mye omtalt den siste tiden fordi en mann nylig ble frikjent for falsk forklaring etter...

24/11/2025

JULEGAVETIPS - eller FØRJULSGAVE TIL SELVESTE DEG?🧚🌟❤️

Jeg selger gavekort på psykomotorisk massasje, drop in yoga - eller du kan kjøpe et helt 6-ukers yogakurs🧘‍♀️👣

23/11/2025

DET VI ALLE LENGTER ETTER❤️👣

Hva er det vi lengter etter, hva søker vi mot? Hva skriker den om, denne uroen som river i sjela til så mange? Hva er det vi har mistet av grunnleggende menneskelige verdier, i måten vi lever det moderne livet på? Tomheten, stresset, ensomheten, angsten som så alt for mange kjenner på - hvilke hvileløse historier venter på å bli hørt?❤️

Jeg tror vi lengter etter ekthet. Autentisitet. Sårbarhet. Menneskelighet. Ikke i form av pseudo-åpenheten i sosiale media, med avsløringer av personlige hemmeligheter i søken på flere følgere og hjerter. Ikke i form av å «snakke om det» - jeg tror vi er lei av å snakke om det. Vi vil tilbake til kroppen, nærværet, tilstedeværelsen. Kontakt tror jeg vi lengter dypt etter. Kontakt med oss selv, kontakt med andre ekte mennesker. Jeg tror vi lengter etter hjerter som føler, og som føler med.

Leirbålet tror jeg vi lengter etter. Fellesskapet. Samholdet. Erfaringen av å høre til. Kanskje i det usagte, eller i flammens eget språk. Kanskje i dansen, sangen, rytmen. Kanskje i varmen fra en stødig skulder å lene seg inn mot. Kanskje i ringen hvor du kan legge fra deg noen ord om hvordan dagen har vært. En følelse av å være velkommen. Et hviskende velkommen, uansett hvordan du har det, uansett hva du bringer inn. Uansett alt hører du til.

Jeg tror vi lengter etter å elske. Lidenskapen lengter vi etter, engasjementet, ilden i oss selv. Vi lengter etter mening. Vi lengter etter å ha betydning, å gjøre en forskjell. Vi lengter etter en større mening, en visshet om at det finnes en kraft der ute større enn oss selv. Kjærligheten som bare ER der ute i uendeligheten tror jeg vi lengter etter.

Vi lengter etter å være. Vi lengter etter saktegang. Stillheten tror jeg vi lengter dypt etter, selv om vi samtidig flykter fra den. Vi lengter etter lyden av våre egne hjerteslag. Vi lengter etter mellomrom og etterklang. Vi lengter etter å få fullføre tankerekker og refleksjoner, for å frigjøre kreativ skaperkraft.

Naturen; SOM vi lengter etter naturen! Tunge, seige skritt opp fjellsiden. Vinden som rufser i håret. Sola som lyser vei helt inn i sjela, stjernene og månen som pusser støv av bortjemte mørke kroker i oss selv. Bølgeskvulpet lengter vi etter. Naturkreftene som gjør oss redde og sterke samtidig. Ærefrykt for skaperverket. Takknemlighet for reisen vi får ta del i. Ydmykhet for alt det vi ikke vet.

Vi lengter etter frihet. Frihet fra begrensende normer og definisjoner. Frihet til å vise hvem vi er. Frihet til å gråte og le, rase og juble. Frihet til å si høyt at vi alle kan kjenne på frykt. Frihet til å si at vi ikke forstår, eller at vi ikke har alle svar. Frihet til å ikke vite, og til å vite - uten å kunne forklare hvorfor vi vet. Raushet lengter vi etter. Respekt.

Det handler om en dyp lengsel etter å komme hjem. Hjem til oss selv. Hjem til felleskapet. Hjem til naturen❤️🙏👣

22/11/2025

«YOU’RE CARRYING THEM WITH LOVE»🩵

Et glimt av et menneskemøte. Noen sekunder av en lørdag. Et øyeblikk av nærvær i en travel butikk. En modig invitasjon til kontakt og anerkjennelse, fra hjerte til hjerte.

Jeg var på Plantasjen, i min egen verden. Ville kjøpe planter til barna mine sine rom. Tenkte ikke på at noen observerte. Det var da han sa det; «You’re carrying them so beautifully. You’re carrying them with love»🙏

Kanskje var det nettopp fordi jeg bar barnas nærvær i hjertet samtidig som jeg bar plantene deres at det berørte meg. Kanskje var det fordi en fremmed fanget noe av min essens - eller i hvert fall noe av den essensen i meg som jeg ønsker å invitere enda mer inn i livet mitt. Nærvær. Kjærlighet. Tilstedeværelse. Hjertesentrert bevissthet.

Jeg tenker på det vi alle kan slenge utav oss innimellom: Samfunnet må ta mer ansvar. Samfunnet må legge bedre til rette. Vi krever at samfunnet ivaretar rettighetene våre. Men hvem er egentlig «samfunnet»? Er det statsministeren og regjeringen? Er det Kongen? Ordførerne? Er det vesenene; helsevesenet, skolevesenet, NAV? Jeg er selvfølgelig ikke uenig. Samfunnet; i form av myndighetene, maktstrukturer og ledere har og skal ha et stort ansvar. Og vi skal aldri slutte å stå opp for grupper og enkeltmennesker som ikke blir godt ivaretatt🙏

Men samfunnet er også hver eneste en av oss. Hvert eneste menneskemøte er med på å bygge opp eller rive ned et samfunn. Jeg tror vi alle kan kjenne på maktesløshet overfor de store verdensutfordringene. Men vi skal ikke glemme kraften som ligger i de små glimtene av ekte nærvær og kontakt hver enkelt av oss kan velge å gi - og å ta imot. SÅ mange ganger, hver eneste dag.

Et smil til en fremmed på bussen. Et kompliment til en kollega. En mann som står opp for den han er glad i, og viser med hele seg at overgrep aldri, aldri skal skje. Engelen som ser en litt matt småbarnsmamma og tryller en liten tass ut av en begynnende melt down. Eller som gir en tommel opp til pappaen som omsorgsfullt bærer en hylende lillegutt med seg ut fra butikken. Det å aktivt velge undring og åpenhet framfor fordømmelse og definisjon. Å virkelig bære den gylne sannheten i hjertet, om at hvert eneste menneske vi møter på vår vei bærer en historie vi ikke vet noe om.

Ingen av oss klarer det hele tiden. Vi øver og øver. Og vi kan alle sammen øve på å komme tilbake til hjertet, hver gang vi snubler ut av det. Vi kan alle, igjen og igjen, løfte blikket fra skotuppene våre - og SE. Virkelig se hverandre og oss selv fra hjertet❤️

(Og OM vi har noe å lære fra andre kulturer!💎🙏🧚)

11/11/2025

«DET ER KANSKJE VANLIG?»❤️👣

Hun gråter. «Det er kanskje vanlig det, at man begynner å gråte når man åpner inn i denne prosessen?», sier hun.

OM det er, sier jeg. Det er vanlig å gråte - og det er vanlig å ikke gråte. Det er vanlig å gråte etterpå. Det er vanlig å holde fast i neste time for å holde ut. Og det er vanlig, i neste øyeblikk, å ha lyst til å avlyse neste time. Det er vanlig å lure på hvorfor du ikke har gjort dette før - og samtidig ønske at du aldri hadde startet. Det er vanlig å kjenne smerten dypere, samtidig som du kan kjenne deg gladere enn noen gang. Det er vanlig å tenke at terapeuten forstår deg bedre enn noen andre noen gang har forstått deg - og samtidig tenke at hen ikke forstår en dritt. Det er vanlig å tenke at du selv blir både klokere og dummere underveis i terapiløpet. Det er vanlig å kjenne dyp tillit til prosessen, og samtidig ønske å gi opp. Det er vanlig å kjenne på skam, samtidig som selvrespekten og selvmedfølelsen vokser fram. Det er vanlig å glemme hvor langt du har kommet. Det er vanlig å glemme å heie på deg selv. Det er vanlig å ikke kunne beskrive hva du kjenner og dybden i hva du har opplevd. Det er vanlig å lengte etter en quick fix, en litt mer konkret og målrettet behandling - og samtidig vite at den ikke finnes. Det er vanlig å kjenne motstand. Det er vanlig å miste fokus, eller miste tråden midt i en setning. Det er vanlig å skjelve. Det er vanlig å kjenne dyp avspenning og hvile, og det er vanlig å gå i frys og ikke kunne gi slipp på spenning. Det er vanlig å gå fra en time og tenke at ingenting skjedde, og noen uker seinere tenke at det var akkurat den timen som snudde på alt. Det er vanlig å kjenne på morderisk raseri, samtidig som du merker at det er mindre viktig å være sint. Det er vanlig å føle at du går i stykker - samtidig som du føler deg helere. Det er vanlig å kjenne at du ikke lenger har noe å snakke med andre mennesker om, fordi du er så dypt inne i en prosess som du ikke kan eller vil snakke om. Det er vanlig å kjempe imot sorgen. Det er vanlig å ikke tro på livskraften. Det er vanlig at du gir slipp på noen relasjoner underveis i prosessen - og det er vanlig å ikke tro på at du er åpen for nye. Det er vanlig å føle deg som verdens sterkeste i det ene øyeblikket, og verdens skjøreste i det neste.

Du skal ganske langt utpå der, før jeg vil definere noe av det du tenker på eller kjenner på som unormalt🙏❤️👣

08/11/2025

KJÆRE DEG SOM FØLER DU STÅR FAST❤️👣

Kjære deg som føler at innsatsen du legger ned ikke viser resultater. Kjære deg som lengter etter å få puste ut og gi slipp på kampen. Kjære deg som er utålmodig. Kjære deg som er usikker på om du går riktig vei, kanskje kjenner du tvilen rundt om du skal fortsette prosessen, om det er noen vits. Kjære deg som føler at smerten vokser seg større jo mer du heler, og at den akkurat nå kanskje kjennes større enn det du kan holde ut❤️‍🩹❤️

Jeg hører deg. Terapi og heling kan være fortvilt kaotisk og overveldende smertefullt noen ganger. Jeg hører tvilen din, jeg ser at du mister tilliten til at du har kraften i deg til å bære din egen historie.

Men vet du hva jeg også hører? Jeg hører latteren din nå, den hørte jeg ikke før. Jeg sanser den som tining av frost og overlevelse, som boblende glede over å kjenne tydeligere at du lever🩵

Jeg kjenner roen din og jordingen din så mye tydeligere enn før. Det er som om du sier med kroppen din at «her er jeg, og her har jeg lov til å være, jeg nekter å utslette meg selv for å please de andre». Det er ikke høylytt, kanskje du ikke hører det selv enda. Men jeg kjenner det tydelig, og jeg kjenner at det er ekte🩵

Vet du hva; det er nydelig å høre deg si at du er sint nå, selv om jeg også vet at det kan være en krevende følelse. Sinnet ditt sier at du kjenner din egen verdighet, at du har rett til å sette grenser for deg selv, at du ikke lenger vil la deg tråkke på💪 Sinnet ditt har kraften i seg som kan støtte deg i å ta neste skritt, våge å følge drømmen din, våge å omfavne din egen sårbarhet🩵

Du føler alt så mye sterkere nå; avmakten, raseriet, sorgen, frykten🙏 Jeg skjønner at det overvelder deg. Jeg skjønner at det er vanskelig å tro at du beveger deg framover samtidig som du kastes tilbake i dypere lag av din egen historie. Jeg ser samtidig at du forholder deg annerledes nå, at du har en sterkere kontakt med den observerende, mottakende delen av bevisstheten. Kroppen din merker også det, og vet at toleransen din er større for å føle gjennom de følelsene du tidligere har måttet legge lokk på. Stol på det🩵

Jeg hører at selvkritikeren har litt mindre makt nå, at du av og til kan se deg selv og din egen historie litt mer fra hjertet. Det berører, det er kraftfullt. Jeg vet hvor hardt du har dømt deg selv, hvor stor plass skammen har hatt i livet ditt. Merk at den har en tydeligere motvekt nå, selv om selvkritikeren fortsatt er der og passer på🩵

Husker du før - da du aldri kunne tillate deg å hvile? Husker du at du fortalte at du ikke klarte å sette deg ned å lese ei bok? Se på deg nå da, lå du virkelig på sofaen og lyttet til en podcast i går?🤗 Heling har mange historier, ikke alle er like lett for andre å se som store seiere på veien. Jeg vet hvor umulig det var for deg bare for noen måneder siden. Husker du da du nesten ikke holdt ut den yogatimen, fordi hele nervesystemet sitt satt fast i fluktmobilisering? Nå er du en av dem som fyller ut rommet med ditt nærvær, og holder energien for andre som sliter med å tillate seg å lande🩵

Jeg ser at du har funnet flere brikker nå, selv om du ikke helt får dem til å passe sammen godt nok til at du ser en tydelig vei videre. Du vet mer om hvem du er. Hva du trenger. Hva du absolutt ikke trenger. Hva som stjeler energi. Det er grunnmursarbeid, en helt nødvendig fase før du kan finne stiene videre. Ingen grunn til å dømme deg selv for at du trenger tid, kjenn om du kan finne et litt mer hvilende vet ikke, dypt inni deg et sted🩵

Reisen er sjelden lineær. Det er ikke en rosa stairway to heaven. Utviklingen viser seg ikke alltid som vi trodde, helingen kan komme til uttrykk på måter som umiddelbart er litt mindre WOW - men som nettopp derfor er desto mer bærekraftige og troverdige.

Omfavn prosessen. Øv tilliten. Hold hjertet varmt. Hold rom for respekten og tålmodigheten❤️👣

06/11/2025

NEVRODIVERGENS; SANT, SUNT, AVVIK ELLER BERIKELSE?❤️👣

«Nevrodivergens betyr at en persons hjerne fungerer på en måte som skiller seg fra det som regnes som «nevrotypisk». Det handler om naturlige variasjoner i hvordan mennesker tenker, lærer, sanser og samhandler med omverdenen.

Eksempler på nevrodivergente tilstander inkluderer autisme, ADHD, dysleksi og Tourettes syndrom. Begrepet brukes ofte for å fremheve at slike forskjeller ikke nødvendigvis er feil eller sykdommer, men deler av menneskelig mangfold.» Takk, chatGPT🙏🤓

Diskusjonene rundt diagnostisering og overdiagnostisering, særlig av ADHD, har lenge bølget gjennom landet. Jeg møter mange personer med ADHD-diagnose som kjenner på skam over å ha fått en diagnose som nå «alle» vil ha, og jeg er redd det samme vil skje med autisme-diagnosen, med et økende fokus særlig rundt kvinner med høytfungerende autisme.

Jeg møter også mange som kan kjenne en ekstrem lettelse over å ha fått et navn og en ramme å forstå seg selv innenfor. Noe de kan kjenne seg igjen i. Noe som kan mildne selvforståelsen, og legge grunnmuren for å ivareta egne behov og leve mer i takt med egen natur. Kanskje blir personens narrativ et helt annet, i lys av diagnosen som forklarer hvorfor så mye har vært så vanskelig❤️

Jeg er ikke verken for eller imot diagnostiseringen av ADHD og autisme. Og jeg er ikke verken for eller imot medisinering, når det vurderes som hensiktsmessig og viktig for god livskvalitet. Så denne teksten handler ikke om det.

Jeg skulle bare ønske at vi kunne løfte blikket litt fra riktig og galt, sånn eller slik - til å se hva den økende diagnostiseringen er uttrykk for. På den ene siden; hvis det er flere nevrodivergente hjerner i Norges land nå enn før, hvordan kan vi forstå det? Kosthold, miljøgifter, parabener og ultraprosessering tør jeg ikke snakke om. Smarttelefonens påvirkning på hjernens fungering, impulsstyring, og evne til samspill, regulering og tolkning av inntrykk, tør jeg nesten heller ikke snakke om - selv om jeg mener det er helt åpenbare sammenhenger her. Stress og traumer i ulike former kunne jeg faktisk ha snakket ganske mye om. Men la gå for nå. På den andre siden; hvis det ikke nødvendigvis er så mange flere nevrodivergente hjerner i Norges land, men det er langt flere av dem som virkelig LIDER av sin nevrodivergens - hvordan kan vi forstå det? Vi lukker øynene for den eksplosive økningen i inntrykk og stimuli som vi blir eksponert for. Vi lukker øynene for at normen for hva vi skal tåle har blitt rokket kraftig ved. Vi lukker øynene for kravene som settes i skole og arbeidsliv, til foreldreskap og dugnadsånd, til relasjoner og eksponering i sosiale media.

Clara Törnwall skriver i sin bok «Autisterna» at dersom flertallet av befolkningen hadde vært autister, ville hele samfunnet ha vært organisert på en annen måte. Kanskje kommer vi dit en gang, at det virkelig tvinger seg fram en endring i takt med skolevegring, psykiske og fysiske lidelser som uttrykk for et overkompensert og forstrekt liv, og ikke minst uførestatistikken. Men må vi virkelig vente helt til andelen diagnostiserte nevrodivergente samfunnsborgere tipper 50% før vi ser hvor skuta er på vei? Må vi fortsette å påføre så mye lidelse i forsøket på å få alle mennesker til å passe inn i normer og samfunnsstrukturer som rett og slett oppleves umenneskelig for så altfor mange?

Hvis vi virkelig mener at nevrodivergens ikke er en sykdom, men en del av menneskelig mangfold - hvorfor er da sånn at det er de nevrodivergente som bærer så mye av byrden for å ikke passe inn? Angst, depresjon, smerter, fremmedfølelse i egen kropp, overveldelse, utmattelse - you name it. Hvor er logikken og rettferdigheten i at det er de nevrodivergente som skal medisineres for å fungere i forhold til en norm bestemt av nevrotypiske? Hvis vi følger Törnwalls tanke; skal vi da medisinere de nevrotypiske den dagen andelen nevrodivergente gjør flertall? Bare sånn at de lettere kan fungere bittelitt mer autistisk - eller i hvert fall døyve symptomene på at de ikke klarer det?😬❤️

Det er godt mulig at jeg selv er et vandrende fyrverkeri av udiagnostisert nevrodivergens, det vet jeg ikke. Tror ikke jeg gidder å finne ut av det heller. Men jeg vet at jeg ville ha gått ut av skolen med langt dårligere karakterer, med de kravene som nå stilles til gruppearbeider og prosjekter, framlegg og evaluering av egen læreprosess - kombinert med store basearealer og klasserom. Jeg vet at jeg ville blitt syk etter få dager i åpent kontorlandskap. Min hjerne kunne ikke med all verdens eksponering og trening ha lært seg å filtrere bort en høysensitiv væren i verden. Jeg vet at jeg ville ha blitt fryktelig aktivert, og etter hvert syk, av krav og overvåkning knyttet til produksjon og effektivitet. Jeg vet at jeg var på god vei til å bli syk da jeg jobbet innenfor et system hvor altfor stor del av arbeidsuka besto av arbeidsoppgaver som for meg ikke opplevdes meningsfulle - kombinert med frykten for sanksjoner dersom jeg våget å si noe om akkurat dette.

Men jeg vet også at jeg har 100% arbeidsevne - og vel så det, når jeg får jobbe ut fra go’foten i mitt nervesystem, og spille på lag med mine ressurser. Ikke bare er Go’fotens far og jeg fra samme bygd, men når det slår en haug med fluer av både verdighet, livskvalitet, samfunnsøkonomi, mestring, mening, helse og både personlig og faglig utvikling og kompetanse - burde vi ikke skape større rom for dette også på samfunnsnivå?🙏❤️👣