10/04/2026
THE FIRST GOLDEN 20 SECONDS❤️👣
Jeg lærte en gang at når mennesker møter nye mennesker, har vi allerede etter 20 sekunder gjort oss opp en mening om den andre. Og siden den rasjonelle, analytiske delen av hjernen vår liker å kategorisere, har vi kanskje plassert den andre i boksen sammen med mennesker vi liker - eller den andre boksen sammen med mennesker vi ikke liker så godt, eller som ikke interesserer oss på samme måte. I tillegg har vi en rekke andre favorittkategorier som vi sorterer den andre i; kanskje om bakgrunn eller sosial status, religion, om vedkommende trener eller er et «turmenneske». Om hen har erfart livets skyggesider, eller om hen har levd et irriterende enkelt liv. For et par tiår siden var det røykere og ikke-røykere, nå er det kanskje mer bevissthet rundt miljø, kosthold, vagusnerve og pust vi skaper kategorier rundt. Og så videre.
I forlengelsen av hver kategori, finnes uendelige muligheter for å legge på tolkninger, fordommer, verdier og menneskesyn. Og det er her det virkelig begynner å bli skummelt, fordi vi tolker på bakgrunn av noe vi ikke kan vite. Og hver kategori har ulike «regler» for hvordan vi leser hverandre. En slank person som koser seg med en is i sola, kan lettere bli tolket som en som nyter livet og setter pris på seg selv - mens en overvektig person som gjør det samme, kan lettere bli tolket som en person som ikke tar vare på seg selv. Og vi tolker og fordømmer eller forelsker på bakgrunn av egne livserfaringer; en person med dress, kort kjole, treningstøy eller rosa hår, treffer ulike resonanser i hver enkelt av oss. Som igjen speiler tilbake om dette er en person jeg kan identifisere meg med, om dette er en person jeg liker og som jeg har lyst til å bli bedre kjent med.
Det at alt dette kan skje så fort, i løpet av sekunder - er på den ene siden fascinerende, og på den andre siden skremmende. Det tar gjerne litt lengre tid å snu om på et førsteinntrykk. Med mindre vi har bevissthet rundt hva som foregår, og at vi igjen og igjen øver i å ta et skritt tilbake, og observere egne tanker og følelser uten å la det definere en sannhet om den andre personen.
Det vi alltid må huske på, er at det ikke nødvendigvis er den andres sanne selv vi sanser. Atferd eller uttrykk kan være forsvar. Den andres energi som vi intuitivt fornemmer kan bære spor av blokkeringer eller frykt. Alle bærer historier vi ikke vet noe om, enten om de går i yogatights eller skjorte og slips.
Det er en gave å få møte mennesker i terapirommet, hvor vi sammen kan se den andre fra nye perspektiver. Hvordan forsvar har bygget seg opp som livsnødvendige strategier, og hvilke erfaringer og følelser som ligger bak. Ikke for å fikse, men for å øve på å holde rom for det som er sant. Å invitere og holde rom for alle delene i den andre, ikke bare den delen det er lettest å få øye på. Å anerkjenne hvordan sårbarhet og kraft helt naturlig lener seg inn mot hverandre, og å se hvordan nye spirer av hjertets mot våger seg fram.
Og det er en påminner om hvor annerledes den andre kan se ut, når vi ser hen uten å dømme, uten en agenda om å endre eller fikse, uten å kategorisere eller definere. Alt har sin egen logikk. I dette lyset er mennesker som oftest veldig lette å like. Og det er stort sett mulig å gjenkjenne noe fra den andre i deg selv - noe som igjen tar ned behovet for å dømme. En holdning av menneskelighet og medmenneskelighet. Et autentisk nærvær. En helende erfaring av å bli forstått og sett, og at du er verdt å være nysgjerrig på, verdt å lytte til.
❤️👣
