Hva er åpningstidene?

Mandag 08:00 - 15:00 Tirsdag 08:00 - 15:00 Onsdag 08:00 - 15:00 Torsdag 08:00 - 20:00 Fredag 08:00 - 15:00

http://www.spor-psykomotorisk.com/

SPOR Psykomotorisk, Erling Skakkes Gate 66, Trondheim (2026)

28/03/2026

TRONKA❤️👣
I dag har jeg hatt vindusvasker-dag på Tronka. Tenker på hvor fint det er å ha jobben min i et snart 200 år gammelt, fredet bygg. Fullt av byhistorie, samfunnshistorie og menneskeskjebner❤️ Bygget ble oppført i perioden 1936-1942 som «Pleiestiftelsen for sindsvage mennesker». Det ble drevet som institusjon for sinnslidende fram til 1919, da Trondheim kommune gjorde det om til boliger. Bygget ble fredet allerede i 1927, og er en av Norges eldste fredninger. Navnet Tronka sies å være avledet fra det franske ordet «tronc», som betyr kiste eller dårekiste❤️

Det er så mange av de som kommer inn på Tronka som merker og kommenterer den gode energien. Kanskje har vi som jobber der nå også tatt med oss litt gode og stødige vibes inn, men det er i hvert fall helt sikkert et bygg som har rommet og holdt og omfavnet mye gjennom mange år❤️👣

27/03/2026

NOEN TANKER OM DORINGER. OG OM SPEILING❤️👣

Altså; empatisk speiling - ikke baderomsspeil. Ekte doringer, og en empatisk doringselger.

Jeg har kommet meg til midten av 40-åra uten å måtte kjøpe en eneste doring på egen hånd. Jeg har liten interesse for doringer, ut over at det funker dårlig når den er ødelagt. Og forleden kveld tørket jeg noen tårer over at jeg rett og slett ikke forstår hvordan man tar mål av ei doskål🤭 Jeg har ikke LYST til å forstå hvordan man tar mål av ei doskål.

Så jeg kvinnet meg opp til å bli møtt av et litt overbærende blikk på doring-butikken i dag. I stedet sa selveste doring-selgeren at HAN skulle gå i parade den dagen det ble litt mer intuitivt og begripelig for folk flest hvordan man finner riktig doring. Wow🙏 Altså; jeg har fortsatt ingen doring. Men jeg føler meg litt mindre dum. Og jeg tenker at jeg også kanskje skal gå i doring-parade en dag💪💃🤭

Jeg tenker på kraften som ligger i speiling, inntoning og den empatiske loopen som uanstrengt og spontant går fra menneske til menneske. Vel og merke når begge menneskene våger å være ærlige, sårbare, ikke-vitende og ikke-dømmende.

Jeg tenker med stor respekt på alle menneskemøtene i terapirommet🙏👣 Jeg håper jeg kan være dette speilet for noen - og jeg må også akseptere at jeg ikke alltid toner meg inn riktig, selv om ønsket og intensjonen er der. Det står så stor respekt av alle de som våger å åpne stengte dører i et sårbart håp om å bli møtt. Holdt. Forstått. Rommet. Tålt. Og sett, i lyset fra to møtende øyne og varmen fra et åpent hjerte.

God helg til hver av dere❤️👣

21/03/2026

AUTENTISITET I TERAPIROMMET❤️👣

Jeg tror og håper at jeg alltid vil beholde tilliten til at den terapeutiske relasjonen og tryggheten i rommet er minst like viktig som metoden vi praktiserer. Eller sagt på en annen måte; det vi gjør er viktig, og måten vi gjør det på er også viktig. Måten vi holder rommet på, hvordan vi er forankret i eget hjerte og eget nærvær er helt avgjørende - i hvert fall i terapeutiske prosesser som går dypere enn mestring av symptomer. Hvor dypt vi selv har jobbet gjennom egen historie, hvor mye vi kan ta eierskap til egne sårbarheter og egne ressurser, er igjen avgjørende for hvordan vi kan møte den andres smerte og livskraft.

Det handler ikke om å være mest mulig personlig, privat eller selvavslørende - det kan være en grenseoverskridelse, og det hører ikke hjemme i terapirommet. Det å dele egne erfaringer KAN være både viktig og riktig, når det gjøres med bevissthet. Men først og fremst handler det om å våge å være et medmenneske, med ekte tanker, ekte følelser og ekte livserfaringer. Å speile ærlig, ikke korrekt. Å kunne avsløre at dette kan jeg godt forstå og kjenne meg igjen i - men like viktig; å kunne avsløre at dette ønsker jeg gjerne å forstå, men jeg er usikker på om jeg forstår det riktig. Å våge å gi uttrykk for at du blir berørt eller sint på den andres vegne, men bare når det kjennes ekte. Og også kunne vente med å avsløre egen emosjonelle respons til timingen er riktig, for tidlig kan gjøre at den andre lukker seg.

Mange av de som går i terapi, bærer avtrykk av relasjoner som har manglet autentisitet. Relasjoner til mennesker preget av fasade eller forsvar, relasjoner som i sitt spill har skapt dyp selvtvil eller en følelse av å være grunnleggende feil. Mangel på empati eller inntoning, en følelse av å stå i kamp for å beholde deg selv. Devaluering, overbærenhet, korrigering. Relasjoner som har skapt en avgrunn av fravær. Fravær av speiling, forståelse, respekt og aksept.

Jeg kan ikke forstå at disse avtrykkene skal kunne heles noe annet sted enn i en autentisk, medmenneskelig relasjon. Og at erfaringen av at det er mulig i terapirommet, kan ha en korrigerende overføringsverdi til andre relasjoner.

Det er tryggere å by på kunnskap enn på tilstedeværelse. Men vi trenger å eie begge deler. Når hjertet ligger åpent, må vi våge å skride ned fra vår autoritet av kunnskap og metoder, og lene oss inn i hjertets loop av helende kontakt.

Det er dette som er balansekunsten i terapirommet. Ingen terapeut er utlært, vi trår alle feil. Men jeg tror vi må gi slipp på idealet eller tanken på at vi skal eller kan være nøytrale og objektive. Ingen er objektiv i en menneskelig relasjon. Still face er utrygt, uansett hvilken hatt du bærer.

❤️👣

19/03/2026

FOR STERK, FOR LENGE❤️👣

0% av dem som kommer i behandling hos meg er svake. 100% har stått i relasjoner og livssituasjoner som har krevd at de har måttet være for sterke, for lenge. Og det er kroppen som bærer historiene❤️

Kanskje er det historiene om en oppvekst som har vært utrygg, eller som har skapt et forstrekt nervesystem i fortellinger om for mye ansvar og for lite støtte. Kanskje er det historier om vonde samliv, eller umenneskelige krav i omsorgssituasjoner. Kanskje er det sykdom eller smerter, sorg som er svelget unna, historiene om alt som aldri var en erfart virkelighet. Kanskje er det stille sanger om å være konstant observert, evaluert og kritisert. Kanskje er det hvileløse fortellinger om manglende kjærlighet, om kamper som er kjempet i stålsatt ensomhet.

Hver eneste livshistorie er helt unik. Men jeg hører ingen fortellinger om svakhet og mangel på vett eller vilje. Jeg hører mange historier om frykt, men ingen hvor frykten ikke er til å forstå. Jeg hører mange fortellinger om sorg, men sorg er ingen svakhet. Den gir kraft når den får bølge og følge sin sirkulære logikk. Jeg hører mange historier fargelagt av selvkritikk og skam. Men bak disse ligger ressursene, kraften, overlevelsen. Små spirer som kan transformeres til aksept. Nysgjerrighet. Ny selvfølelse. Integritet. Verdighet.

Historiene trenger å bli lyttet til. Ordene, men også kroppens språk.

❤️👣

17/03/2026

HVILE ER EN BIRTH RIGHT❤️👣

I dag har jeg fått lov til å holde rommet for en person som gråt fordi hen fikk lande i en kroppslig, mentalt og emosjonelt erfart hvile🙏

Det er så nydelig, så sårbart - og samtidig så kraftfullt. Det er så takknemlig. Det er hellig.

Samtidig tenker jeg; hva i alle dager er det vi holder på med, når samfunnsnormer skakkjører kroppene våre så de ikke lenger husker hvordan det kjennes ut å hvile? Og i tillegg lurer oss til å tro at vi ikke trenger det - i hvert fall ikke så lenge vi fungerer og presterer godt nok?

👣 Hvile er ikke luksus, det er et grunnleggende menneskelig behov, på lik linje med behovet for mat og drikke. Behovet for hvile betyr ikke at du er svak eller at du ikke «får det til» - det betyr at du er et menneske.
👣 Hvile er ikke en luksus som du kanskje kan unne deg etter at du har gjort alt det andre. Noen ganger må du hvile både først og underveis og etterpå. Du skal ikke føle du må gjøre deg fortjent til hvile, eller rettferdiggjøre for deg selv eller andre at du trenger det.
👣 Hvile er ikke noe du kan «gjøre unna» på yogatimen søndag kveld. Jeg tror 100% på yoga og faste praksiser - men du må også integrere det i hverdagen.
👣 Ingen menneskelige hjerner er skapt for å sitte fullt konsentrert åtte timer i strekk. Vi trenger pauser, virkelige pauser - ikke det vi innbiller oss når vi flykter inn i kaffe og scrolling.
👣 Hvile er ikke hvile, vi trenger ulike former og ulike grader av hvile. Dyp våken hvile, dyp søvn, mikropauser og lengre pauser. Vi trenger kroppslig, mental, emosjonell og relasjonell hvile. Om du hviler best mentalt under en lang joggetur, må du finne kroppslig hvile på andre måter for å skape balanse.
👣 Hvile reduserer ikke prestasjon, ikke hvis vi løfter blikket og utvider perspektivene. Ikke bare gjør mangelen på hvile oss syke og ute av stand til å følge opp både jobb og relasjoner. Men jeg tror 100% på at hvile også gjør oss mer skjerpet, og at de virkelig skapende og kreative prosessene kommer fra en tilstand av hvile og nærvær. Hvis du kollapser og ikke finner tilbake til fokus etter en hvilepause, er det heller et signal på at nervesystemet ditt er i ubalanse - og at du VIRKELIG trenger hvile.
👣 Hvile er ikke å kaste bort tiden på ingenting. Hvile er en grunnleggende byggestein for nærvær, kontakt, tilstedeværelse og mening. Hvile gjør oss mer levende og nærmere hverandre.

I dag - og alle dager, ønsker jeg å omfavne hvilen som min birth right. Jeg vet jeg ikke alltid vil finne den, jeg vet jeg ofte vil miste den i indre eller ytre travelhet. Men jeg vil fortsette å gi den verdi, og ønske den velkommen❤️👣

15/03/2026

YDMYK RESPEKT❤️👣

Hvert eneste menneskemøte har et potensiale for å bygge opp. Og for å bryte ned.

Menneskemøtene i terapirommet er ikke noe unntak. Respekt til alle som våger❤️

Jo større sårbarhet, jo mer den andre våger å slippe guarden og invitere deg inn i det innerste landskapet hvor de dypeste sårene bor - jo større er kontrasten mellom en potensiell heling og en potensiell retraumatisering. Det er de delene som bærer avtrykkene av en eksistensiell avgrunn, en dyp avvisning eller definisjon av at du er for mye, for sensitiv, for kompleks - din indre verden er ikke til å fatte og forstå. Og du trenger at noen kan speile og begripe deg, for at du skal våge å bli levende igjen.

Det er de dypeste, mest knuste og avviste delene av deg som er den siste nøkkelen til heling. Risikoen er imidlertid brutal og nådeløs, hvis du våger å senke guarden - og du ikke blir tatt imot❤️‍🩹❤️

Husk bare at det også er en risiko å aldri våge. Å alltid holde kontroll og distanse, aldri risikere i frykt for å være for mye.

Kjære deg med det store hjertet og din fargerike sjel❤️ Kanskje det er på tide nå. Ut med vingene. Briste eller bære.

"Et fallskjermhopp er strengt tatt ingen særlig risiko. Det er bare en etteraping av livets virkelige risiko. Kjærlighet, intimitet, og "de andre" er virkelig risiko. Hva er rafting mot en avvisning ? Hva er et strikkhopp mot den elskedes telefon som aldri ringer ?
- Finn Skårderud -

14/03/2026

Å HELE❤️👣

Vi heler i trygghet. Når kroppen kan merke at faren er over, og sakte gi slipp på overlevelsens harde grep. Vi heler i utpustens visdom, som sier det er trygt å slippe guarden, du kan hvile deg nå.

Vi heler i stillhet. Når vi våger å gå oss selv i møte, og omfavne alt det vi er. Når vi kopler fri fra distraksjoner og impulser til kamp eller flukt. Først da kan vi se det vakre i oss selv.

Vi heler i sannhet. Når vi våger å gi uttrykk for det som er sant, når vi omfavner vår egen essens. Vi heler i lyset fra andres autentisitet, når ekthet møter ekthet, og sårbarhet møter sårbarhet. Vi heler når maska kan slippes og skuespillets sceneteppe går ned.

Vi heler i relasjon. Det er en illusjon at vi kan hele alene, vi trenger korrigerende møter med det gode i menneskene. Vi heler der hjertet er åpent og blikket ser klart. Vi heler i hverandres speilbilder og hverandres respektfulle dissonans og ulikheter. Vi heler når vi blir tålt og når den andre holder oss ut. Vi heler når vi blir sett, helt på ekte, helt inn i dypet av vår kronglete livserfaring og vår unike sjel.

Vi heler når perfeksjonen kan smelte, når ingenting skal presteres eller leveres. Vi heler når ingen lenger observerer og forventer at vi skal leve opp til en gitt standard eller protokoll. Vi heler i skapende og kreative rom, hvor hvert eneste skritt er hellig.

Vi heler i tillit. Når vi kan slippe kontrollen over akkurat hvordan veien vil se ut, og akkurat hvor vi vil ende på den andre siden. Vi heler når vi gir slipp på det gamle og trygge, selv om vi er redde og skrittene vakker.

❤️👣

10/03/2026

STILLHETEN MELLOM MØRKE OG LYS❤️👣

Når du heler fra traumer, eller når kampen kan begynne å stilne etter en periode av livet som har krevd mer enn du egentlig hadde å gi. Når smerten og sorgen blir mindre, og du så gjerne vil at den skal erstattes med glede, håp og takknemlighet. Når frosten sakte, sakte begynner å smelte, men spirene har enda ikke kommet opp av jorda.

Gi det tid. Dette er et hellig rom. Ikke skynd deg nå, omfavn og hvil deg i overgangen. Det samme skjer i en fødsel; stillheten mellom åpningsriene og babyens vei ut. Et lite hvileskjær, og et rom for å integrere og holde rom for transformasjon. En invitasjon til virkelig å synke inn i tillit og kjærlighet, en erfaring av enhet med alt liv. En mulighet for dyp tilstedeværelse og væren, en kontakt med en større dimensjon av det å være menneske.

Det er lett å la selvkritikken eller tvilen få herredømme i dette rommet. Styggen på ryggen som forteller deg at du burde være gladere nå, friere og lykkeligere. Den gnagende tvilen som stadig kommer tilbake, og maser om at du burde gjøre noe mer, litt mer aktivt, litt tydeligere retning. Kanskje til og med en stemme som lurer på om jobben du har gjort, eller valget du har tatt, egentlig var verdt det - siden du kjenner så lite glede.

For nå; slipp målet og retningen. Slipp gassen og prestasjonen. Hvil deg i tillit nå. Våren kommer. Kroppen vet. Du skal lene deg inn i de dypeste lagene av din væren nå, så de får være med i veksten. Ikke skynd deg nå, det er livet selv som inviterer. Lykken kommer når lykken er klar. Livet bryter snart igjennom. La spirene vente til våren er klar🌱❤️👣

06/03/2026

PSYKOMOTORIKER PÅ KRIGSSTIEN🔥👣

Det er ikke så ofte lenger, at jeg virkelig kjenner behovet for å stå opp for meg selv som fagperson, og for fagkompetansen vi har som psykomotoriske fysioterapeuter. Men i dag måtte jeg bråke litt, med tydelig tunge og stolt, sterk ryggrad. Historien bak er ikke så viktig, men det ga meg i hvert fall anledning til å skrive litt om samtalen og traumeforståelsen i psykomotorisk behandling:

🔥 Samtalen er en integrert del av psykomotorisk fysioterapi. Vi jobber jo direkte, hands on og hands off, inn i kroppslige forsvar. Hvis vi ikke hadde kompetanse på å møte det som kommer opp av emosjonelle og traumerelaterte reaksjoner gjennom samtale og trygg tilstedeværelse, ville jo det vi driver med vært fullstendig uforsvarlig - og meningsløst. Vi jobber med kroppslig bevisstgjøring og utforskning av mulighet for å gi slipp på forsvar nettopp for å bruke dette som utgangspunkt for språkliggjøring, integrering, dypere forståelse, og nye kroppslige erfaringer. Fra kropp til ord, fra fortid til nåtid, fra ord tilbake til kropp, fra emosjonell aktivering til regulering osv… Vi er som yrkesgruppe gode på å sanse og skape mening av kroppslige reaksjoner og fornemmelser, og å hensynta dette så behandlingen ikke blir retraumatiserende.

Da psykomotorisk fysioterapi ble utviklet på 1950-tallet i samarbeid med psykiater Trygve Braatøy var det i større grad en støttebehandling til psykodynamisk terapi, men siden den tid har det utviklet seg til å bli en selvstendig behandlingsform.

Så ja; vi snakker med pasientene våre. Vi bidrar til bearbeiding, regulering og integrering. Vi har blikk for helheten. Og vi bygger nye erfaringer for selvet, hvor både kropp, tanker og følelser er like selvsagte deler.

God helg!🔥👣🙏

01/03/2026

HVA FORTELLER FORSVARENE DINE OM DEG?❤️👣

Er du en av dem som kan kjenne skam når du oppdager dine egne forsvar? Når du merker hvor anspent du er, eller hvor ufri pusten din er. Kanskje tenker du at du burde ha knekt koden nå, at du bare ikke er «flink nok» til å slappe av. Når du erkjenner hvor stålsatt du har vært, hvor lenge du holdt ut selv om du egentlig visste at du burde gi slipp. Kanskje tenker du at du ikke var sterk nok som ikke klarte å stå for valget ditt, kanskje til og med litt naiv og dum. Når du husker det som kroppen din har containet, men som bevisstheten din har fortrengt. Kanskje tenker du at du har levd et liv uten å være i kontakt med deg selv, du som trodde du var så bevisst og til stede. Når du merker hvor stor kontroll selvkritikeren enda har over deg, eller hvor tvangspreget bekymringene holder deg fast. Kanskje tenker du at du er en rigid person med overdrevent stort kontrollbehov, negativt innstilt - eller kanskje nevrotisk.

Vet du hva? Forsvarene dine forteller én eneste ting om deg: De forteller noe om hvor stor smerten er eller har vært, i relasjon til hvor mye støtte du hadde rundt deg. That’s it. Forsvarene dine, og graden av dem, forteller ingenting om hvor sterk eller svak du er, hvor kontrollert eller fri du er, hvor bevisst eller frakoplet du er. Kanskje har du måttet kople fra en traumebærende del av deg, men det trenger ikke bety at DU ER frakoplet. De andre delene av deg kan leve i perfekt nærvær og kontakt.

Jeg tror vi ubevisst bygger forsvar rundt ressursene våre. Deler av personligheten som er lett tilgjengelige og sterke, vokser seg kanskje enda sterkere som en forsvarsstrategi - på bekostning av andre deler av personligheten som da ikke blir like godt utviklet. Men ingenting av dette definerer deg som person. Det sier bare noe om hvor uendelig klok kroppen og bevisstheten er, som finner ressurser i deg som hjelper deg til å overleve.

❤️👣

28/02/2026

VI ER ALLE STERKE. VI ER ALLE SÅRBARE❤️👣

Vi er alle redde. Vi vet alle noe om hva trygghet er. Vi bærer alle på gråstein, men også på gull. Alle du møter bærer en historie du ikke vet noe om. Selv når du tror du vet, kan du aldri vite alt.

Vi er alle slaver av nedarvet smerte, og vi kan alle bryte fri fra lenkene. Vi er alle kjærlighet, også når vi ikke våger å tro på det. Vi gjør alle så godt vi kan, samtidig som vi har et uendelig stort potensiale for et mer bevisst liv. Vi kan alle dømme, hate og forakte, og vi har alle et lag av bevisstheten som ser rent og klart, og som bærer en grunnleggende ikke-dømmende kvalitet av nærvær. Vi har alle sviktet noen vi er glade i, vi har alle gått på akkord med egne verdier. Vi er mennesker. Vi har alle lyset i oss. Vi kan alle kjenne oss svake, utmattede eller syke. Og vi har alle en uendelig kilde av livskraft.

Vi kan alle hele. Vi kan alle be. Vi bærer alle tilgivelsen i hjertet. Vi kan alle tro, mistro og tvile. Det er så lite vi vet. Vi er alle i bevegelse. Men vi vet alle noe om hvordan stillstand og resignasjon kjennes ut.

Vi er alle unike. Og vi er alle ett. Vi er alle fysiske, emosjonelle, rasjonelle og relasjonelle kropper. Og vi er sjel. Stjernestøv. Vi er alle på ett nivå i perfekt balanse. Og vi rykkes alle ut av balanse i neste øyeblikk.

Vi er alle uperfekte. Men perfekt, fullt ut elskbare. Vi har alle gjort feil, vi har alle kjent på skam. Stolthet har vi alle kjent. Vi har alle gått på trynet. Og vi har alle reist oss igjen.

Tenk så mye rausere livet hadde vært om vi kunne omfavne vår felles menneskelighet. Tenk så mye friere vi hadde pusta om vi hadde blitt sett i sirkulære forståelsesrammer, hvor det mørke speiler det lyse. Tenk så mye frykt som hadde smelta hvis vi ikke hadde definert og plassert hverandre - og oss selv - på en tenkt linje mellom sterk og svak. Usikker og trygg. Mer eller mindre opplyst, mer eller mindre helet. God og ond.

Ikke for å frita for ansvar. Ikke for å rettferdiggjøre handlinger og valg. Men fordi ethvert menneske fortjener å bli sett, og enhver dypere forandring springer ut fra å bli sett.

Vi trenger det. Barna våre trenger det. Hjelpes, som verden trenger det🙏❤️👣

SPOR Psykomotorisk

28/03/2026

27/03/2026

21/03/2026

19/03/2026

17/03/2026

15/03/2026

14/03/2026

10/03/2026

06/03/2026

01/03/2026

28/02/2026

Adresse

Åpningstider

Telefon

Nettsted

Varslinger

Kontakt Praksisen

Snarveier

Del

Type

Mandag	08:00 - 15:00
Tirsdag	08:00 - 15:00
Onsdag	08:00 - 15:00
Torsdag	08:00 - 20:00
Fredag	08:00 - 15:00